Faktaboks

Otto Sverdrup
Otto Neumann Knoph Sverdrup
Født
31. oktober 1854, Bindal, Nordland
Død
26. november 1930, Bærum, Akershus
Virke
Skipsfører og polarforsker
Familie
Foreldre: Gårdbruker Ulrik Frederik Suhm Sverdrup (1833–1914) og Petrikke (“Petra”) Neumann Knoph (1831–85). Gift 12.10.1891 i Kristiania med sin kusine Gretha Andrea Engelschiøn (1.9.1866–11.1.1937), datter av brukseier, senere skipsreder og trelasthandler Peter Bernhard Engelschiøn (1822–92) og Sophie Wilhelmine Sverdrup (1838–1932). Brorsønns sønnesønn av Georg Sverdrup (1770–1850) og Jacob Liv Borch Sverdrup (1775–1841); tremenning av og svigerfar til Carl Marstrander (1883–1965); firmenning av Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957); farfars fetter til Hartvig Kristian Sverdrup (1914–88); svoger til Johan Vaaler (1866–1910).
Otto Sverdrup

Foto 1928

Otto Sverdrup
Av /NTB Scanpix ※.

Otto Sverdrup er den tredje mann blant de store norske polarforskere, og hans manglende sans for og evne til å skyve seg selv frem gjorde at han er blitt stående i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Sverdrup vokste opp på farsgården Hårstad i Bindalen. Han gikk til sjøs som 17-åring og tok styrmannseksamen i Trondheim 1875 og skippereksamen et par år senere; i mellomtiden hadde han også arbeidet i perioder som tømmerhugger og jeger. Han seilte som styrmann fra 1879 til han 1888 ble antatt som en av seks deltakere på Fridtjof Nansens ferd over Grønland. Her stod Sverdrup bl.a. for byggingen av den seilduksbåten som de seks benyttet for å komme seg frem til Godthåb på vestkysten etter å ha krysset innlandsisen.

Med sin utholdenhet, sitt rådsnare vesen, sin praktiske innsikt og sitt håndlag gjorde Sverdrup så sterkt inntrykk på ekspedisjonslederen at han ble Nansens rådgiver under byggingen av polarskipet Fram 1892, og han var kaptein på skipet under ekspedisjonen over Polhavet 1893–96. Da Nansen og Hjalmar Johansen forlot skipet i mars 1895 for å forsøke å nå Nordpolen på ski, overtok Sverdrup som ekspedisjonsleder og brakte Fram ut av isen ved Svalbard i august året etter og inn til Skjervøy i Troms 20. august 1896. Under ferden fra isen møtte Sverdrup den svenske ingeniøren Salomon Andrée, som året etter omkom i et forsøk på å nå Nordpolen i ballong.

Sommeren 1897 var Sverdrup skipsfører på rutebåten Lofoten, som drev turisttrafikk på Svalbard. Han var da berømt som Nansens nærmeste medarbeider, og det var kamp om plassene om bord.

1898 la Sverdrup ut på en ny ferd med Fram, nå som ekspedisjonsleder, og i løpet av fire år kartla hans menn store deler av det nordlige Canada. De brukte Fram som base for lange ferder med hundesleder og nådde helt til 82° n.br. To av de 16 deltakerne mistet livet under ekspedisjonen, hvor fire vitenskapsmenn var med: en kartograf, en zoolog, en botaniker og en geolog. Det vitenskapelige materialet er det mest omfattende fra noen av de norske arktiske og antarktiske ekspedisjonene, og det gav grunnlag for 35 vitenskapelige avhandlinger. Kartene fra ferden, utarbeidet av Gunnar Isachsen, var av slik kvalitet at de kanadiske myndigheter brukte dem helt til de fikk satellittbaserte kart mot slutten av 1960-årene. Blant de kartlagte områdene vest for Ellesmere Land var tre store øyer, som fikk navnene Axel Heibergs Land, Amund Ringnes Land og Ellef Ringnes Land, etter de tre forretningsmennene som finansierte ekspedisjonen. Øyene har senere fått fellesbetegnelsen Sverdrup Islands og inngår i øygruppen Queen Elizabeth Islands.

Etter hjemkomsten 1902 forsøkte Sverdrup seg på noe helt annet. Først fikk han hjelp av forfatteren Jacob Breda Bull til å føre boken Nyt Land i pennen. 1904 drog han til Oriente-provinsen på det østlige Cuba og drev en plantasje nær byen Baracoa. På grunn av dårlige konjunkturer og manglende avsetningsmuligheter mislyktes han og vendte hjem til Norge for å drive selfangst og hvalfangst både ved Grønland og utenfor Alaska. Heller ikke det gikk spesielt bra.

1914 ble Sverdrup bedt av russiske myndigheter om å lete etter tre russiske ekspedisjoner i Polhavet. Han utrustet en skute, Eclipse, som gikk inn i Karahavet øst for Novaja Zemlja. Ingen av de tre ekspedisjonene ble funnet, men han reddet en fjerde som var kommet i havsnød i isen. 1920 ble han igjen bedt om å utruste en redningsekspedisjon for skipet Solovej Budimirovitsj, som med 82 flyktninger fra den russiske borgerkrigen var drevet inn i Karahavet. Denne gang fikk han isbryteren Svjatogor til rådighet og unnsatte russerne.

På vegne av den norsk-svenske kongen hadde Sverdrup 1900 under den 2. Fram-ferd proklamert norsk anneksjon av de nordlige områder i Canada som ekspedisjonen kartla. Dette ble ikke fulgt opp fra den norske regjerings side etter 1905, og i begynnelsen av 1920-årene begynte Sverdrup å forhøre seg om saken. I mellomtiden hadde Canada fått selvstendighet fra Storbritannia. Saken endte med at Sverdrup solgte kravet, og sine dagbøker fra ferden, til den kanadiske regjering for 67 000 kanadiske dollar. De pengene hadde han ikke mottatt da han døde senhøstes 1930, men han visste at de var på vei og at hans hustru ville få en solid økonomi som enke. Dagbøkene ble siden returnert til familien og er nå på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Sverdrups forhold til Fridtjof Nansen var komplisert. De samarbeidet godt under grønlandsferden, men Nansens tungsinn og hang til isolasjon tæret på alle under den første ferden med Fram. 1897 anklaget Nansen Sverdrup for å ha gått bak hans rygg under arbeidet med å finansiere Canada-ekspedisjonen. Sverdrup mente at han hadde fått for lite penger for sitt bidrag til beretningen om ferden over Polhavet. Mot slutten av sitt liv ble de to forsonet, Nansen tok ham 1926 med på sin triumfferd til St. Andrews-universitetet i Skottland, hvor Nansen var kåret til æresrektor, og Sverdrup fikk selv et æresdoktorat. Han var også en av marskalkene ved Nansens båre 17. mai 1930, bare et halvt år før han selv døde.

Otto Sverdrup mottok gjennom livet en lang rekke utmerkelser, bl.a. gullmedaljer fra Det norske geografiske Selskab (1889), Royal Geographical Society (1903) og en rekke andre geografiske selskaper, og han var æresmedlem av flere av selskapene. Han ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden etter den 1. Fram-ferd 1896 og fikk storkorset etter den 2. Fram-ferd 1902. 1957 avduket daværende kronprins Olav en statue av Sverdrup i Steinkjer, dit familien hadde flyttet etter at Sverdrups far 1877 kjøpte Øvre Trana gård. 1999 ble en statue av Sverdrup avduket i Sandvika, der han bodde de siste 25 år av sitt liv, og 1999–2000 ble det organisert en “Otto Sverdrup Centennial Expedition” til de samme områdene i Canada som Sverdrup selv hadde besøkt under den 2. Fram-ferd.

Verker

  • Tillegg (om Frams ferd mars 1895–august 1896) i F. Nansen: “Fram” over Polhavet, bd. 2, 1897, s. 387–504
  • Nyt Land. Fire Aar i arktiske Egne (sm.m. J. B. Bull), 2 bd., 1903 (tysk utg. Leipzig s.å., finsk utg. Hämeenlinna 1904, engelsk utg. London 1904, ny utg. Sverdrup's arctic adventures, ved T. C. Fairley, London 1959)
  • Under russisk flag, 1928

Kilder og litteratur

  • F. Nansen: Paa ski over Grønland, 1890
  • d.s.: “Fram” over Polhavet, 2 bd., 1897
  • D. Kokk: Sviatogor. En beretning om kaptein Otto Sverdrups redningsekspedition i Karahavet 1920, 1921
  • S. H. Finne-Grønn: Slegten Sverdrup, 1923, s. 138–144
  • HEH 1930
  • G. Isachsen: “Otto Sverdrup”, i Norsk geografisk tidsskrift 1930–31, s. 290–296
  • D. Kokk: Otto Sverdrups liv, 1934
  • S. Richter: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • P. E. Hegge: Otto Sverdrup. Aldri rådløs, 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Tegning (hoftebilde) av Christian Krohg, ca. 1897; gjengitt i C. Krohg: Kampen for tilværelsen, bd. 2, 1921, s. 42
  • Medalje (skulderbilde, sølv/bronse) av Ivar Throndsen, 1903; UiO, Myntkabinettet
  • Maleri (helfigur) av Hans Finne-Grønn, 1937; Framhuset, Oslo
  • Statue (helfigur) av Carl E. Paulsen, 1957; Steinkjer
  • Statue (bronse, helfigur) av Per Ung, 1999; Sandvika, Bærum
  • Byste (bronse) av Per Ung, 1999; Terråk, Bindal
  • Portrett (på frimerke, valør 6 kr) av Martin Mörck, 2004