Med trefoldig karriere som klassisk filolog, akademisk kunsthistoriker og utadvendt litterat står Nic. Stang som en av de flittigste og mer kompetente bidragsytere til den offentlige debatt i Norge fra 1940- til 1960-årene.
Stang ble født i Kristiansand, men vokste opp på Hamar og tok examen artium på latinlinjen ved Hamar katedralskole 1926. Deretter begynte han å studere klassisk filologi ved universitetet i Oslo og ble cand.philol. 1933 med latin hovedfag. Som plaster på såret for et universitetsstipend som glapp, utlyste fakultetet 1934 et gullmedaljetema i klassiske fag, og Stang kvitterte med avhandlingen Ciceros gjengivelse av gresk filosofisk terminologi, et originalt arbeid på 200 sider som var tenkt utvidet til doktoravhandling mens forfatteren livnærte seg som lektorvikar i Oslo-skolen.
Populærvitenskapelige interesser førte ham samtidig til Johan Grundt Tanums forlag, der han fra 1935 redigerte serien Så er sagt, med oversettelser fra antikken, og ellers fungerte som hovedkonsulent helt til 1962. En populær fremstilling av råstoffenes historie var tenkt som en større forlagssatsing som også skulle kaste godt av seg til forfatteren. Innimellom hadde Stang, med stipend og oppdrag bl.a. for det verdenskjente Thesaurus Linguae Latinae, flere studieopphold i Tyskland og var på god vei inn i internasjonal klassisk forskning.
Men så kom okkupasjonen, og alt ble annerledes. Fra Tyskland visste Stang hva nazismen var, og fra sitt forlagskontor deltok han alt fra sommeren 1940 i utbyggingen av en dristig spionring for å kartlegge tyske skipsanløp, noe som førte til at han ble arrestert i november samme år. I det neste halvannet år ble han sittende på enecelle i Møllergata 19 med én tillatt bok, nytestamentet på gresk. Først våren 1942 ble han overført til Grini og fikk ta del i fangefellesskapet der.
Et spesielt forhold utviklet seg mellom Stang og Francis Bull mens de begge arbeidet i leirens bokbinderi. De førte samtaler om fremtidens åndsliv, og til Stangs fødselsdag 1943 skrev Bull på toalettpapir et langt, rørende dikt til sin unge venn, som han i vidd og form fant så slående lik sin egen bror Edvard (død 1932). Etter nye avhør ble Stang løslatt i april 1943 mot løfte om å avholde seg fra ethvert illegalt arbeid.
Til å begynne med var han forsiktig og arbeidet mest med litterære sysler sammen med sin hustru Ragna, som nå forvaltet arven etter sin nettopp avdøde far, den kjente kunsthistorikeren Jens Thiis. Sammen tok ektefellene fatt på å ferdigstille Thiis' store Leonardo-bok (utgitt 1949) og grunnla derved et livslangt samarbeid på kunsthistoriens og kunstforståelsens område, noe som dreide Stang definitivt bort fra klassisk filologi og over til studier av ungrenessansens Italia, ekteparets felles spesialfelt.
Men landet skulle også bygges. I maidagene 1945 deltok Stang etter forutgående illegale forberedelser som programmedarbeider i NRK og skildret Oslo-stemningen i en serie uforglemmelige reportasjer. De to debattbøkene Demokratisk gjenfødelse og Tidskifte i maleri og skjønnlitteratur, som kom rett etter frigjøringen, var uttenkt i fengselscellen og skrevet ferdig i krigens siste år; de ånder av optimisme og tro på kollektive løsninger og befestet Stang som samtidskommentator.
Etter forslag fra fangevennen Bull ble han utsett til redaktør av Gyldendals nye prestisjesatsing, det litterære månedsmagasin Vinduet, som med godt utstyr og rikelig budsjett ble lansert 1947. Stang var redaktør for de fem første årganger og gjorde en stor innsats for å hjelpe frem den unge diktningen; særlig knyttet han sine håp til Jens Bjørneboe og Finn Bjørnseth og blant kritikere til Asbjørn Aarnes. I tillegg kjempet han drabelig mot ukeblader og smusslitteratur, som han ville skattlegge for å reise midler til høyere litterære formål.
Stangs hovedarbeid, Kunstens vilkår i borger-republikken, en dyptpløyende analyse av hvordan og hvorfor laugshåndverket i renessansens Firenze ble til kunst, vakte stor anerkjennelse da det ble forsvart for den filosofiske doktorgrad 1957. To år senere fulgte con amore-boken Hverdag blant italienere, et nøkternt, men sjarmerende uttrykk for forfatterens Italia-kjærlighet. Innimellom holdt Stang forelesningsserier i historie og kunsthistorie på universitetet. Hustruens doktorgradsarbeid om de store florentinske billedhuggere var ment som bind to i et større felles opus, men ble i virkeligheten en finale: Stang vendte seg igjen mot publisistisk virksomhet.
Hans faste avis fra 1945 var opprinnelig Arbeiderbladet, der han bidrog både som spaltist og kritiker. Hans engasjement i internasjonalt, sovjetvennlig fredsarbeid førte imidlertid til brudd, og fra 1957 var Dagbladet hans dagsavis, Orientering hans ideologiske tribune. Her fikk han skrive om alt – kunst, litteratur, politikk – og her fikk han også lufte sitt engasjement for statene bak jernteppet, spesielt DDR og Bulgaria, dit han reiste med offisielle invitasjoner som ledd i sin kamp mot NATO og atomvåpen, for fred og anerkjennelse av Øst-Tyskland. På en slik reise 1971 døde han i Rostock, etter nettopp å ha gjort ferdig en liten biografi over Edvard Munch. En “Dr. Nic. Stang-Strasse” ble innviet i Rostock året etter, men omdøpt etter murens fall 1989.
Nic. Stang var statsstipendiat fra 1962. Han representerte Sosialistisk Folkeparti i Oslo skolestyre 1964–67. Han mottok byen Firenzes æresmedalje i gull 1961 og ble utnevnt til æresborger av Rostock 1968.