Christian Birch-Reichenwald kom inn i det norske statsrådet som justisminister 1858 og ble den faktiske leder av regjeringen; stattholderstriden førte til hans fall.
Hans far var sønn av landhandler Johan Gottfried Reichenwald (1754–1806) i Fåberg og Anne Elisabeth Birch. Hun flyttet tidlig til broren, generalkrigskommissær Hans Jørgen Birch, med sine barn, og de tok navnet Birch. Christian tok – etter farens ønske – senere opp igjen farfarens slektsnavn, og kalte seg Birch-Reichenwald.
Christian Birch-Reichenwald ble dimittert fra Trondheims katedralskole 1830, og avla samme år examen artium som preseterist. Han studerte deretter en kort tid i Uppsala før han begynte på jusstudiet i Christiania. Her sluttet han seg naturlig til “Intelligenspartiet” (kretsen rundt A. M. Schweigaard, Fr. Stang, J. S. Welhaven m.fl.), og våren 1832 ble han valgt til formann for Det Norske Studentersamfund for 2. kvartal, som “et forsøk på å høyne tonen i Samfundet”. Men allerede i mai samme år brøt han ut, sammen med resten av styret og et førtitalls andre medlemmer, og stod som innbyder til dannelsen av Det Norske Studenterforbund. Senere tok han imidlertid bare beskjeden del i arbeidet i forbundet og dets blad Vidar. — Mange år senere kom han igjen til å knytte nær forbindelse med Welhaven, idet han under dikterens sykdom hjalp ham med utgivelsen av hans samlede skrifter (1867–68).
Fra studietiden var Birch-Reichenwald en varm skandinavist av den sjattering som ønsket felles front utad, men fri utvikling på nasjonalt grunnlag innad mellom de tre folk. Han avviste både tanken om en sammensmeltet svensk-norsk helstat, og den mer romantiske retning som kretset om Danmark, men stod kjølig overfor Sverige. Unionsvennlighet sammen med et klart krav om norsk likestilling forble hans politiske rettesnor.
Etter juridisk embetseksamen 1834 ble Birch-Reichenwald kopist i Justisdepartementet. Hans store administrative begavelse gav ham en rask karriere. 1839 kom han til Kirkedepartementet, hvor han 1841, i en alder av 27 år, ble ekspedisjonssekretær (i dag ekspedisjonssjef). 1840–47 var han medredaktør av Departementstidende. 1843 ble han også medlem av bystyret i Christiania, og var byens viseordfører 1845 og ordfører 1846. 1847 ble han utnevnt til amtmann i Smålenene. Han ble innvalgt på Stortinget som representant for Moss og Drøbak 1848, og gjenvalgt 1854.
Innenrikspolitisk stod Birch-Reichenwald i disse år et sted mellom bondeopposisjonen og de regjeringstro. Han var tilhenger av en aktiv regjering i samarbeid med Stortinget. Embetsmannsregjeringens evne og vilje til slikt samarbeid tilfredsstilte ham imidlertid like lite som bondeopposisjonens motstand mot all offentlig virksomhet som kunne føre til økte statsutgifter.
1855 ble Birch-Reichenwald utnevnt til amtmann i Akershus, og var fra 1857 også konstituert stiftamtmann i Christiania. I disse stillinger kom han i nær kontakt med kronprins Carl, som 1856 tiltrådte som visekonge i Norge, og det utviklet seg snart et nært samarbeid og personlig vennskap mellom de to. Da kronprinsen året etter ble regent under kongens sykdom, ryddet han plass i regjeringen for Birch-Reichenwald, som i desember 1858 overtok bestyrelsen av Justisdepartementet etter førstestatsråd H. C. Petersen. Den jevnlige rapportering til kronprinsregenten, som egentlig var førstestatsrådens oppgave, gled etter hvert også over til Birch-Reichenwald som en del av hans faktiske ledelse av den norske regjering. Hans nære venn Georg Sibbern ble statsminister i Stockholm.
Regjeringsomdannelsen møtte en storm av motvilje. Først og fremst ble den oppfattet som innledning til et mer personlig kongestyre. At Birch-Reichenwald langt fra var noen ærendssvenn for en kongelig politikk ble først gradvis forstått. Men vesentlige var også de mer personlige motiver som spilte inn. Avskjedigelsen av statsrådene J. H. Vogt og F. Due skapte uvilje, men langt viktigere var det at rekonstruksjonen ikke gav plass for Frederik Stang, noe som utløste kraftig reaksjon både i pressen og ikke minst hos Stang selv.
Utgangspunktet for den nye regjering var det løfte Birch-Reichenwald hadde fått om at regenten ville sanksjonere et vedtak om å oppheve stattholderposten. Fra ledende svensk regjeringshold hadde han også underhånden fått forsikringer om at dette ville bli betraktet som et rent norsk anliggende. En slik svensk holdning til et norsk likestillingskrav ville skape et vesentlig bedre unionspolitisk klima og, etter Birch-Reichenwalds mening, åpne veien for den begrensede unionsrevisjon som han ønsket.
Da Stortinget 1859 vedtok å oppheve stattholderposten, reiste det seg en sterk opposisjon i den svenske Riksdagen, som krevde at saken skulle inngå i en større unionsrevisjon. Opposisjonen tvang de svenske statsråder bort fra sine forsikringer, og kongen bort fra sitt løfte. Etter en bitter strid endte det med at kongen nektet å sanksjonere vedtaket. Selv om et mistillitsforslag mot regjeringen ble avvist i Stortinget, hadde regjeringens politikk fått et grunnskudd. At Birch-Reichenwalds fetter og svoger Ketil Motzfeldt noe senere kom inn i regjeringen, hjalp i denne sammenheng lite.
I mars 1861 foreslo den svenske regjering å opprette en ny unionskomité med ubegrenset mandat. Den norske regjering vedtok enstemmig Birch-Reichenwalds forslag til avvisning, som kraftig presiserte Norges rett i unionen. Vedtaket henviste også til uttalelser av svenske statsråder om at unionsrevisjon ikke var påkrevet på dette tidspunkt, og gav tilslutning til det norske syn på stattholdersaken, noe som utløste protest fra statsminister Sibbern, som nektet å foredra saken før dette var strøket. Den norske regjering vedtok å dempe henvisningene, men avslo å sløyfe dem helt, og i denne form ble saken foredratt for kongen av statsråd Chr. Bretteville. Kongen reagerte med skarp kritikk av førstestatsråd H. C. Petersen, som umiddelbart søkte avskjed, og det samme gjorde statsminister Sibbern.
Dermed var en ny rekonstruksjon av regjeringen blitt nødvendig, og da alle regjeringens medlemmer med unntak av Birch-Reichenwald, Motzfeldt og Petersen gikk med på å stryke de anstøtelige henvisninger, erklærte Frederik Stang seg villig til å overta som førstestatsråd. 12. desember 1861 ble de tre nevnte statsråder meddelt avskjed, og Stang ble utnevnt. Sibbern ble gjenutnevnt som statsminister i Stockholm.
Etter sin avgang var Birch-Reichenwald uten embete til han 1869 ble sorenskriver i Aker. Han var imidlertid innvalgt på Stortinget 1862 som representant for Christiania, Hønefoss og Kongsvinger, og gjenvalgt 1865. I disse årene var han medlem av Lagtinget, og lagtingspresident i den siste perioden. Samtidig var han igjen medlem av bystyret i Christiania, og satt som ordfører 1862–66. Noen større politisk rolle kom han likevel ikke til å spille. Til tross for sine glimrende evner som jurist og administrator, var han uten evne til agitatorisk kraftfull, politisk kamp. Dertil kom at han i store deler av livet led av en mild form for manisk-depressivitet som tidvis gjorde ham nølende og ubesluttsom. Han overvant heller aldri bitterheten over sin regjerings nederlag, og de kolleger som hadde sviktet ham.
Forholdet til Frederik Stang var ambivalent, men det dype uvennskap mellom hans og Stangs fløyer, som hadde vesentlig innflytelse på den politiske utvikling frem til riksretten 1884, var nok langt mer Ketil Motzfeldts verk. Birch-Reichenwald selv var prunkløs, og med en åpen ærlighet som gav ham mange venner. Med sin sentrale rolle i en politisk skjellsettende tid har han vært ulikt bedømt i samtid og ettertid, men Ludvig Daaes karakteristikk treffer best: “Han er baade med Hensyn til Hoved og Hjerte den fineste Personlighed jeg i det offentlige Liv har kjent.”
Birch-Reichenwald ble tildelt storkors av St. Olavs Orden 1860 og fikk storkorset av den svenske Nordstjärneorden 1864.