Sanger og skuespiller. Foreldre: Småbruker Kristoffer Molvig (1907–73) og hustru Trine Margrethe (1907–99). Gift 1) 1965 med pianist og komponist Alfred Janson (1937–), ekteskapet oppløst; 2) 1984 med verkställande direktör Carl Adam “Noppe” greve Lewenhaupt (1.8.1947–), sønn av kabinettskammarhärre Gösta Knutsson greve Lewenhaupt (1912–96) og Christina Louise friherrinna De Geer af Leufsta (1917–), ekteskapet oppløst 1996.

Grynet Molvig var en populær, sjarmerende og talentfull skikkelse i norsk underholdning i første halvdel av 1960-årene. Senere har hun vært et av Norges viktigste bidrag til svensk teater- film- og kulturliv.

Hun debuterte som sanger i radioens lørdagsbarnetime som 12-åring. Allerede i slutten av 1950-årene var hun vokalist i Kjell Karlsens orkester, og hun gav ut 7 singler med Kjell Karlsens orkester og med Willy Andresens kvintett fra 1960 før gjennombruddet 1962 med skillingsviseparodien Det var du som sa nei. Da hadde hun allerede nådd nasjonal berømmelse med filmen Sønner av Norge (1961) og hyppige opptredener i fjernsynet. Hun var aktiv som jazzsanger i Oslo-miljøet og i radio og fjernsyn, men plateselskapet ville ikke satse “smalt” på en så sjarmerende, smellvakker jente med folkelig appell. De fleste av de 10 ytterligere singlene hun gav ut frem til 1965 er sunget til innkjøpte, langt fra skreddersydde svenske orkesterbakgrunner. 1963 hadde hun slagere med Ser du Jan, så hils fra meg og Lykkeland; samme år debuterte hun som revyskuespiller på Chat Noir. På noen av de tidlige platene er hun navngitt både som Anna Kristin og som Ann-Kristin Molvig.

Etter å ha oppnådd skandinavisk berømmelse via Nordvisjonsserien Prospektkortet fikk hun den kvinnelige hovedrollen mot Dirch Passer i den påkostede, skandinaviske filmmusicalen Blåjackor (1964), og hun var den mystiske Nel Shaiba i Stompa forelsker seg (1965). 1966 vant hun norsk Melodi Grand Prix med Arne Bendiksens Intet er nytt under solen, men det var uoffisielt bestemt at Åse Kleveland, som også fremførte sangen, skulle representere Norge uansett vinnermelodi, og Grynet ble forbigått.

Et kort teatersamarbeid 1967 med instruktøren Kirsten Sørlie i Arthur Schnitzlers Anatol på Nationaltheatret gav mersmak, og hun nedla popkarrieren for alltid. Året etter fikk hun mye oppmerksomhet for samarbeidet pianist og arrangør Bengt Hallberg på visejazzsingelen Ola, Ola, min eigen unge/Eg ser deg ut for gluggen. Det sensasjonelle skuespillergjennombruddet som kreftsyk jente i Åke Falcks film Prinsessan (1966) resulterte i hovedrollepris ved filmfestivalen i Moskva. Siden har hun nesten utelukkende arbeidet i Sverige. Hun brøt totalt med popimaget, erklærte seg radikal, giftet seg med komponisten Alfred Janson og gjestet norsk film som revolusjonsleder som blir korsfestet i Døden i gatene (1970).

I Sverige fikk hun 1967 teatergjennombrudd mot Lars Ekborg i komedien En flicka på gaffeln på Intiman i Stockholm, og 1969 var hun med i Hans Alfredssons og Tage Danielssons banebrytende Schubert-revy Spader, Madame!. For dem har hun hatt hovedroller i de kjente filmene Mannen som slutade röka (1972) og Sopor (1981), som en syngende dronning Silvia. 1969–82 var hun fast ansatt ved Stockholms Statsteater, der hun bl.a. var Marianne i Molières Den girige og Marilyn Monroe i Kennedys barn av Robert Patrick. 1978 spilte hun mot Zarah Leander i Steven Sondheims musikal A little night music, etter Ingmar Bergmans Sommarnattens leende. Hun har hatt hovedroller i to store Strindberg-serier for svensk fjernsyn – Röda Rummet (1970) og En dåres försvarstal (1976), og har samarbeidet med Povel Ramel i fjernsynsserien Semlons Gröna Dalar (1977) og revyene Minspiration (1981) og Knäpp igen (1992).

Ekteskapet med adelsmannen “Noppe” Lewenhaupt gjorde henne til en kjent skikkelse i svensk sosietetsliv og en nær venn av kongehuset, men bremset nok karrieren en del. Rollen som Jackie i musikalen Sweet Charity på Wallmans Intiman (2006) ble sett på som et stort comeback.

Bortsett fra utgivelser av musikk fra revyene, har hun ikke vært særlig aktiv som plateartist i Sverige. På Älskog (1974) synger hun jazzarrangementer av folkeviser om kjærlighet. På Grynet sjunger Grieg (1974), synger hun Alfred Jansons jazzarrangementer av “Solveigs sang”, “Solveigs vuggesang” og Griegs salmer. Den modige, fint gjennomførte platen kunne dengang knapt selges i norske butikker, da den “vanæret” Griegs musikk.

Grynet Molvig har opptrådt i Norge med lange mellomrom. 1973 sang hun hovedrollen i Alfred Janson og Anders Byes syngespill Et fjelleventyr på Den Norske Opera. Hun var fru Bastian i Bente Erichsens filmatisering av Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by (1988), og 1990 erstattet hun Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives på Victoria Teater. I senere år har hun tidvis gjestet norsk fjernsyn i nostalgiprogrammer. Selv om den betydeligste delen av karrieren hennes er som skuespiller i Sverige, huskes hun som en av de viktigste norske sekstitallsstjernene.

    Plateinnspillinger: Enkeltsanger (et utvalg)

  • Det var du som sa nei, 1962
  • Det er ditt land, 1963
  • Vals palett, 1963
  • Ser du Jan, så hils fra meg, 1963
  • Lykkeland, (1963
  • Hallo Dolly, 1964
  • Jeg ser i din hånd, 1965
  • Intet er nytt under solen, 1966
  • Kom, ta min hånd/Skrift i sand, 1967
  • Ola, Ola, min eigen unge/Eg ser deg ut for gluggen, 1968
  • Døden i gatene/Frossen vals, 1970
  • Droppen från New Orleans, 1982

    EP/LP/CD-utgivelser (et utvalg)

  • Tulutta og Makronelle, 1960
  • Grynet Molvig, samleplate, 1964
  • Stompa forelsker seg, 1965
  • Spader. Madame!, 1969
  • Älskog, 1974
  • Grynet sjunger Grieg, 1974
  • Semlons gröna dalar, 1977
  • Mininspiration, 1981
  • Knäpp igen!, 1993
  • Arne Bendiksens dataarkiv
  • Uno Myggan Ericson (red.): Myggans Nöjeslexikon, bd. 11, Höganäs 1992
  • T. Valle og A. Bratteland: Norske diskografier nr. 6: RCA, 1993
  • H. Olofsson og T. Aulin: Stora Schlagerboken. De svenska sångerskorna 1954–1969, bd. 2, Stockholm, 2005
  • J. Eggum m.fl: Norsk Pop og Rock Leksikon, 2006