Øystein Rian er blant de mest sentrale historikerne i sin generasjon, både som forsker og forfatter.
Rian vokste opp i Fåberg. Etter examen artium ved Lillehammer gymnas 1965 begynte han å studere ved Universitetet i Oslo, og han ble cand.philol. 1973 med historie hovedfag og hovedoppgave om Jens Juels stattholderskap. Han var aktiv i studentpolitikken under studentopprøret 1968–70, men mot strømmen – på moderat konservativ side. Han var bl.a. redaksjonssekretær og redaktør i Minerva, Den konservative studenterforenings skrift.
1974–76 var Rian engasjert av Vestfold fylkeskommune for å skrive boken Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821, som han 1980 forsvarte for dr.philos.-graden. Rian var ansatt ved Historieseksjonen ved Telemark distriktshøgskole 1977–93, først som amanuensis, fra 1980 som førsteamanuensis og fra 1992 som professor. Fra 1993 har han vært professor ved Historisk institutt (nå Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier) ved Universitetet i Oslo.
Rians forskning om dansketiden er sterkt preget av hans interesse for politikk og makt, faktorer som har vært lite vektlagt i forskningen ellers om denne perioden. Han har vært opptatt av forholdet mellom den dansk-norske staten og det norske samfunnet og særlig av statens ressursuttak og konsekvensene av det. Et viktig bidrag fra hans side har vært undersøkelsen av eliten i Norge i dansketiden og dennes forhold til staten og til det norske samfunnet. Han har studert hvordan lokale embetsmenn – i Rians tekster er de “embetskjøpmenn” – kombinerte sin embetsgjerning med næringsvirksomhet og handel, og han har bl.a. vist hvordan de med økonomisk egennytte for øyet bidrog til å muliggjøre statens stadig sterkere uttak av ressurser fra det norske bondesamfunnet. Dette er særlig utviklet i den omfattende regionalhistoriske undersøkelsen Bratsberg på 1600-tallet fra 1997.
I den historiografisk viktige debatten om konsekvensene for Norge av unionen med Danmark er Rians standpunkt en middelvei. Han tok i en artikkel 1989 nærmest programmatisk til orde for nødvendigheten av et blikk for unionens ulike konsekvenser til forskjellige tider, i forskjellige geografiske områder og på ulike felt. Programmet har preget Rians egen forskning og har ført ham til en mer balansert vurdering av unionen. Det er likevel en tendens til en mer pessimistisk tolkning i de senere delene av forfatterskapet.
Selv om Rians forskningsinnsats har vært fruktbart fokusert på staten og makten i samfunnet, har det ikke hindret ham i å utvikle stor bredde. Han har bl.a. vært opptatt av både regionalhistorie, nordisk historie, utenrikspolitikkens historie, homohistorie, nasjonalismens historie og historiografi. I 1990-årene bidrog han med omfattende generelle historiske fremstillinger i form av egne bind i de viktige verkene Danmark-Norge 1380–1814 og Aschehougs norgeshistorie. Her fikk han også vist sin evne til å formidle for et bredere publikum, og han mottok Sverre Steen-prisen for 1996 for sitt bind av norgeshistorien.
Rian er empirisk orientert, og ett av hans kjennetegn som forsker er at han gjennom omfattende kildestudier har skaffet seg svært bred kjennskap til den perioden han arbeider med. Han har særlig stor evne til å omskape inntrykk fra kildene til nyskapende perspektiver og sammenhenger på et overgripende plan. Han forholder seg samtidig svært bevisst til tradisjonene i sitt eget fag. – 2005 overtok Rian som hovedredaktør for Historisk tidsskrift. I hans tid som redaktør er tidsskriftet revitalisert som det viktigste forum for fagutvikling, dialog og debatt omkring norsk historie.
I 1990-årene stod Rian frem som homofil. Han var sentral i forhold til å få i gang seminarer på universitetet om homohistorie og for homoforskere, og han er en av ganske få ansatte i universitetsmiljøet som er åpen om sin homofile legning. Han har også bidratt i boken Norsk homoforskning med en fremstilling av homoseksualitetens historie i Norge fra vikingtiden til 1930-årene.
Øystein Rian har stor arbeidskraft og er samvittighetsfull i sitt virke. Han er svært vennlig i sitt møte med andre. Han kan virke forsiktig, men har viljestyrke og stor integritet, og forsiktigheten er ikke til hinder for at han formidler sine ståsteder med tydelighet, både faglig og ellers.