Diplomat og politiker. Foreldre: Bonde Hans Haga (1924–2008) og bonde Berthe Marie Nilsen (1930–). Gift 1989 med diplomat Bård Hopland (3.3.1952-), sønn av bonde Ole Andreas Hopland (1918–) og Kristina Hammer (1921–98).

Åslaug Haga vil blant annet bli husket som partilederen som gjennom et historisk regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og SV brakte Senterpartiet tilbake som en maktfaktor i norsk politikk.

Med sin bakgrunn fra diplomati og utenrikspolitikk var ikke Haga noe typisk lederemne i Senterpartiet. Hun måtte da også overvinne betydelig skepsis før hun vant partiets tillit, først som nestleder på sitt aller første landsmøte og deretter, fire år senere, som partiets ubestridte leder.

Den internasjonale bakgrunnen til tross – Åslaug Haga har solide røtter i landbruk og bygdekultur. Faren var mangeårig og profilert leder og generalsekretær i Norges Bondelag, og moren var i en årrekke leder av Akershus Bondekvinnelag. Sammen med foreldrene og en eldre søster vokste Åslaug Haga opp på gården Henni i Nes i Akershus. “Det viktigste jeg fikk med hjemmefra, var troen på at det nytter å engasjere seg,” uttalte hun senere i et intervju med Fagbladet. I barne- og ungdomsårene var hun svært aktiv innen både 4H og teater- og revyvirksomhet. Det sterke engasjementet for kultur og frivillighet er noe hun har opprettholdt i hele sin politiske karriere.

Etter examen artium 1979 begynte Haga på Universitetet i Oslo. Der ble hun cand.mag. med fagene sosiologi, historie og statsvitenskap. Hovedfagsstudiene i statsvitenskap ble lagt til side da hun 1985 kom inn på aspirantkurset i UD. Det ble starten på et nær 15 år langt virke i ulike roller i utenrikstjeneste og utenrikspolitikk hjemme og ute. Fra 1987 var hun stasjonert ved FN-delegasjonen i New York. Derfra ble hun 1989 kalt hjem til sin første politiske stilling som politisk sekretær for bistandsminister Tom Vraalsen i Jan P. Syses regjering. 1991 var hun regionalrådgiver i UD, før hun 1991–94 tjenestegjorde i New Dehli. 1994–97 hadde hun stillinger som henholdsvis byråsjef og underdirektør i UD.

Den internasjonale erfaringen har utvilsomt vært med på å forme Åslaug Haga politisk. Det var likevel det lokale engasjementet som først lokket henne til et valgt politisk verv, nærmere bestemt til kommunestyret i Ås 1995–97. Etter at Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering tiltrådte 1997, ble hun Senterpartiets statssekretær i UD. Med Norges forhold til EØS og EU som ansvarsområder, ble Haga kastet rett inn i et politisk minefelt: Senterpartiet hadde programfestet at partiet skulle arbeide for å si opp EØS-avtalen, men samtidig hadde partiet med åpne øyne gått inn i et regjeringssamarbeid der EØS-medlemskapet lå til grunn. På Stortinget var det dessuten et flertall som ønsket EU-tilpasning. På denne bakgrunn uttalte statssekretær Haga at hun mente det ville være galt å arbeide for å si opp EØS-avtalen. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Hun ble mistenkt for å være EØS-tilhenger, og i forkant av landsmøtet 1999 gikk særlig Senterungdommen høyt på banen og tok til orde for å vrake henne som kandidat til vervet som andre nestleder i partiet. Haga slo tilbake, tok landsmøtet med storm og ble valgt inn i partiets toppledelse uten motkandidat.

Etter noen måneder som statssekretær ved Statsministerens kontor, ble Åslaug Haga høsten 1999 kulturminister da Anne Enger Lahnstein overraskende valgte å trekke seg. Haga var da fortsatt forholdsvis ukjent – både blant kulturfolk og for folk flest. Det var derfor en ydmyk statsråd som skred til verket med forsikringer om at hun ville følge opp sin forgjengers politiske linje. Stort mer rakk hun heller ikke i løpet av de 161 dagene hun fikk som minister før regjeringen gikk av. Med sin raske klatring opp den politiske karrierestigen hadde hun likevel gjort seg bemerket. Flere politiske kommentatorer spådde henne en framtid som partiets neste leder.

2001 ble Åslaug Haga valgt til partiets første nestleder og kom også inn på Stortinget med knapp margin. Fra sin plass i utenrikskomiteen ble hun med sitt sterke engasjement og sin direkte form snart stortingsgruppens mest profilerte representant. Hun gjorde seg bemerket som en av Bondevik-regjeringens fremste kritikere i forhold til håndteringen av Irak-krisen, WTO-forhandlingene og ikke minst i EU-spørsmålet. Få politikere kunne matche Haga når det gjaldt kunnskap om utenrikspolitikk.

Partiet var imidlertid fremdeles i en vanskelig situasjon etter å ha mistet vippeposisjonen det tidligere hadde høstet poliske gevinster av. På meningsmålingene kjempet det med sperregrensen, og debatten i partiet viste at det var ønske om lederskifte. Partileder Odd Roger Enoksen tok konsekvensen av dette og trakk seg som leder under landsmøtet 2003. Haga stod klar til å overta og ble tilnærmet enstemmig valgt til partiets nye leder.

Den nye partiledelsen satset på tradisjonelle senterpartisaker for å gjenreise partiet: nei til EU og ja til arbeidsplasser og velferdstjenester i distriktene. Med smittende engasjement klarte Åslaug Haga å skape optimisme i partiapparatet. Noen målbar uttelling for innsatsen fikk hun imidlertid ikke. I kommunevalget 2003 gikk partiet litt tilbake i forholdt til forrige kommunevalg. Haga hadde likevel full støtte i sitt eget parti – også da hun frem mot stortingsvalget 2005 innledet fortrolige samtaler med partilederne i Ap og SV med tanke på å danne en flertallsregjering. Tilnærmingen mellom de tre partiene ble stadig sterkere, men Haga insisterte på at partiet skulle kjøre en selvstendig linje i valgkampen. Selv gav hun i valgkampinnspurten ut boken Norge og det nye EU, med et innhold som understreket hennes og partiets Europa-politikk og også var et uttrykk for partiets selvstendige linje i valgkampen.

Valget 2005 endte med et knapt rødgrønt flertall. Ekstra spennende ble det for Haga, som slo KrFs Valgerd Svarstad Haugland med fattige 116 stemmer og dermed sikret seg utjevningsmandatet i Akershus. Etter tøffe regjeringsforhandlinger var det klart for et historisk rødgrønt regjeringssamarbeid, med Åslaug Haga i den for Senterpartiet strategisk viktige posisjonen som kommunal- og regionalminister. Høsten 2007 overtok hun som olje- og energiminister.

  • Norge og det nye EU, 2005
  • R. Madsen: Motstraums, Senterpartiets historie, bd. 2, 2001
  • Stortinget i navn og tall 2005-2009, 2006
  • representantbiografi på www.stortinget.no
  • diverse artikler i Aftenp., Dagbl., Klassekampen, DN, VG, Fagbladet, NTB og Sentrum
  • samtale med Åslaug Haga juli 2006