Geistlig og kongelig rådgiver. Foreldre: Faren het Jon (antakelig Jon Gautsson fra Ornes i Sogn); morens navn er ikke kjent. Bror av Arnbjørn Jonsson (død 1240) og Gaut Jonsson (død 1270).

Åskjell Jonsson dukker opp som kongelig kapellan og rådgiver i den nærmeste kretsen omkring kong Håkon Håkonsson 1223, og han stod fortsatt kongen nær som biskop i Stavanger fra 1226. Her fikk han stadfestet kong Magnus Erlingssons enestående privilegium for bispestolen.

Åskjells ætt har i senere år vært omdiskutert. Et av håndskriftene av Håkon Håkonssons saga omtaler ham som bror av lendmennene Arnbjørn Jonsson og Gaut Jonsson, som historikeren P. A. Munch mente var sønner av den Jon som etter Flateyjarbóks versjon av Sverres saga var sønn av Gaut på Ænes (i Kvinnherad). Sagaforskeren Hallvard Magerøy har ut fra andre håndskrifter av Sverres saga godtgjort at Ænes er en feilskrivning av Ornes (Urnes) i Sogn. Hans tvil om at Gaut Jonsson på Mel i Kvinnherad (og med ham formodentlig Åskjell) kunne være av Ornesætten, er derimot tilbakevist av middelaldergenealogen Jo Rune Utgulen.

Med sin ættebakgrunn og to brødre som fremstående lendmenn i kong Håkons tjeneste er det lett å forstå at den prestevigslede Åskjell var kongens kapellan og rådgiver første gang vi møter ham i kildene (1223). Som erkediakon i Bergen var han to år senere kongens sendemann til den engelske kongen Henrik 3, og 1226 ble han biskop i Stavanger etter et valg som neppe var upåvirket av kongen. 1231 oppnevnte paven ham til en kommisjon som skulle undersøke om forholdene lå til rette for å krone kong Håkon, og han var til stede da kroningen omsider fant sted i Bergen 1247.

En eller annen gang mellom 1226 og 1245 etterkom kong Håkon ønsket fra sin “venn” biskop Åskjell om å stadfeste kong Magnus Erlingssons gave av “selve byen Stavanger” til bispestolen, etter sammenhengen den kongelige myndighet over byen og de inntekter som fløt av den. Fornyelsen av dette enestående privilegiet i norsk middelalderhistorie vitner om Åskjells nære forhold til kongen, men trolig også om kongens vilje til å komme kirken i møte for å oppnå kroning.

Som det første vitnet til stadfestingen av Stavanger-privilegiet stod Håkons dronning Margrete, som hadde spesielle kirkelige interesser i Stavanger bispedømme. Her godkjente nemlig kardinal Vilhelm av Sabina i forbindelse med kroningen 1247 hennes og sønnenes patronatsrett (kallsrett) til tre kongelige kapeller det hadde stått strid om mellom henne og biskopen. Kapellene kan ha tilhørt dronningens morgengave, som paven forut for kroningen hadde tatt under sitt vern og pålagt Åskjell å sørge for å få respektert sammen med erkebiskopen og biskopen av Bergen.

Dette tyder på at Åskjell, tross sitt nære forhold til kongen, ikke var noen nikkedukke for kongehuset når det gjaldt sin kirkes rettigheter. Trolig var han en av de biskopene som sammen med erkebiskopen søkte å bruke Håkons kroning til å oppnå innrømmelser til kirken. I løpet av Åskjells lange embetstid foregikk det en omfattende gotisk steinkirkebygging i Stavanger bispedømme.

Siste gang vi hører om Åskjell i live, var da han deltok i kong Håkons leidang til forhandlinger med den svenske regenten Birger jarl ved Göta älv midtsommers 1253. Han døde den påfølgende våren.

  • DN, bd. 1 nr. 36 og 51, bd. 19 nr. 172, 175 og 204
  • NgL, bd. 1, s. 448–452
  • Håkon Håkonssons saga
  • Isl.Ann.
  • RN, bd. 1 nr. 621 og 656
  • Sverres saga
  • P. A. Munch: Björgynjar Kálfskinn, 1843, s. 122–123, jf. NFH, del 4, bd. 1, 1857, s. 4–5
  • G. Storm: “Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede”, i HT, rk. 2, bd. 4, 1884, s. 129–188
  • A.W. Brøgger: biografi (Aaskell Jonsson) i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. Sandaaker: “Håkon Håkonsson og Stavanger-privilegiet”, i HT, bd. 49, 1970, s. 286–308
  • K. Helle: Stavanger fra våg til by, Stavanger 1975
  • H. Magerøy: “Urnes stavkyrkje, Ornes-ætta og Ornes-godset”, i HT, bd. 67, 1988, s. 121–144
  • J. R. Ugulen: “Kring ætta på Ornes og Mel i mellomalderen”, i NST, bd. 39, 2004, s. 235–316