Åse Wentzels karriere som populær sanger varte i utrolige 60 år, med en popularitetstopp i 1950- og 1960-årene. Hun var en hardt arbeidende, alltid etterspurt artist til tross for at hun opptrådte relativt lite i fjernsyn og knapt nok figurerte i kjendispressen.
Om karrieren var rettlinjet og solid, så var oppveksten alt annet enn nettopp det. Åse Carola Helmersen ble født i Kirkegata 3 i Trondheim som den yngste av tre søsken. Moren var for syk til å ta seg av barna, som ble “satt bort” hos fosterforeldre på Salberg gård i Frol (nå Levanger) i Nord-Trøndelag da Åse var fire år. Med den fem år eldre søsteren som reservemor opplevde hun en oppvekst med hardt arbeid og liten omsorg fra voksne, men hun sang alltid, særlig under fjøsstellet.
Som tenåring vendte hun tilbake til den sengeliggende moren i Trondheim og ble kjent med musikeren Odd Wentzel Larsen, som var kapellmester ved Theatercafeen i byen og leder for Sunda Wentzel Swing Band. Han likte både jenta og sopranstemmen, og tok henne med til Raufoss, der hun laget håndgranater på ammunisjonsfabrikken før de flyttet til Oslo og giftet seg. Her tok Åse sangundervisning hos Gudrun Bøllemose og senere hos Karen Rangert Børretzen. Etter et semester harmonilære ved Musikkonservatoriet opptrådte hun for første gang i Universitetets Aula i en terzett fra Tryllefløyten.
Odd Wentzel Larsen var ansatt i Karl Westbys orkester på Rosekjeller'n, og etter audition for Einar Rose debuterte Åse der 2. januar 1946. Hun ble engasjert for en måned i første omgang, men eide ikke noe høvelig antrekk og opptrådte i begynnelsen i kjoler lånt av kollegene Inger Jacobsen og Kirsten Flagstad! Hun var mer eller mindre fast på Rosekjeller'n til 1953, og Rose sørget for at hun 1950 fikk platekontrakt hos Iversen & Frogh på etiketten Odeon.
Rose hadde fjernet etternavnet Larsen fra plakaten, men Åse hadde selv brukt det på debutplaten Minner fra Hawaii (1949), en duett med Reidar Andresen. På Odeon ble hun Åse Wentzel for alvor, og solodebuten var de franske valsene Lille Frøken Paris og Flamingo. Disse kledde stemmen, og til tross for at hun helst ville synge viser og jazz, spilte hun inn så mange romantiske valser at hun ble kalt “valsedronningen”.
Gjennombruddet kom 1952 med Domino, fulgt av bl.a. Syng og le, Byssan lull blues (sammen med datteren Magni), Gartnerløkka, Tango i det grønne og Elisabeth-serenade. Store suksesser var også over 30 duetter med sangeren Thor Raymond i slagere som Vaya con Dios, Et brev med tre kjærlige ord, Send en hilsen hjem med en bukett fioler og I vårt drømmeslott. De siste av rundt 100 innspillinger på Odeon var blant de største suksessene – Midnattstango/Hvite roser fra Athen med Jan Høiland, som lå 14 uker på VG-listen 1963.
På de fleste av platene er Robert Normann leder for ensembler av forskjellig størrelse, men Åse Wentzel gjorde også innspillinger med Øivind Berghs orkester, Leif Flisnes Ball Room og med Willy Andresen, Rolf Syversen, Carsten Klouman og svenske Malte Johnson. 1954–58 var hun fast vokalist på Hotell Viking med The Spotlights. Her fikk hun også større utløp for sin kjærlighet til jazzen, som hun av kommersielle grunner ikke fikk lov til å vise på plater.
Åse Wentzel prøvde seg egentlig aldri som skuespiller, men hoppet 1954 inn i Chat Noirs revy Være – eller ikke være og var 1961 med i Leif Justers Edderkoppen-turné Hopla vi bor. 1965–73 var hun fast vokalist på Regnbuen, der hun opptrådte hver kveld. Ledelsen ønsket å ha henne eksklusivt, så det ble lite fjernsyn og turnéliv. Hun var imidlertid ofte i radioen, både med Kringkastingsorkesteret og mindre ensembler, og hun var en flittig gjest hos Otto Nielsen i Søndagsposten; radioopptak kunne gjøres på dagtid og forstyrret ikke kveldens opptreden.
Etter 1973 turnerte hun med eget orkester, og fra midten av 1970-årene holdt hun over 1000 konserter for Rikskonsertene, særlig på forskjellige sosiale institusjoner for eldre. Ved siden av de gamle slagerne sang hun i senere år særlig Vidar Sandbecks viser. Hun var en flittig gjest i de nostalgiske fjernsynsprogrammene Husker Du og Da Capo, mottok Gammlengprisen, og var tilgodesett med årlig statsstipend for eldre fortjente kunstnere og ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 2001.
Åse Wentzel sang selv på presentasjonen mai 2004 av den etterlengtede samleplaten Syng og le.