Dronning. Foreldre: Konge på Agder Harald Granraude; morens navn er ikke kjent. Gift med Gudrød Veidekonge (tidlig på 800-tallet). Mor til kong Halvdan Svarte (800-tallet); farmor til kong Harald 1 Hårfagre (ca. 860–ca. 932).

Åsa kjenner vi bare fra sagalitteraturen, forfattet på begynnelsen av 1200-tallet, hvor hun spiller en viss rolle som sagnkongen Gudrød Veidekonges dronning og mor til Halvdan Svarte. Men hva i denne sagaoverleveringen – om noe – som er historisk, er usikkert. Det viktigste for sagaforfatterne var å gi Åsa en bestemt plass i bildet de ville tegne av forhistorien til den norske rikssamlingen.

Bare Snorre forteller noenlunde fyldig om Åsa, og heller ikke han vet mye. Han sier at hun var datter av agderkongen Harald Granraude og at hun vokste opp hos sin far. Så heter det at vestfoldkongen Gudrød Veidekonge (som først hadde vært gift med Alvhild fra “Alvheim”) ønsket å ekte henne og bad kong Harald om å få henne. Men han avviste frieriet. Som hevn angrep Gudrød Harald og brente ham inne, deretter tok han Åsa med makt og holdt bryllup med henne. Hun fødte ham sønnen Halvdan – samtidig som hun stadig pønsket på hevn.

Da Halvdan var ett år gammel, drog Gudrød bort på veitsler. Mens skipet hans lå i “Stivlesund” (et ukjent sted), ble han offer for et snikmord. Morderen var Åsas skosvein, og det ble ikke lagt skjul på at hun stod bak. Hva som skjedde med Åsa etterpå, sies det ingenting om i sagaene.

Gudrød Veidekonge – og for så vidt også Åsa (men ikke nødvendigvis under dette navnet) – må oppfattes som gamle sagnskikkelser i skandinavisk/nordeuropeisk sammenheng. Gudrød svarer som skikkelse i noen grad til en legendarisk dansk konge, Godofridus, som regjerte på begynnelsen av 800-tallet og er nevnt i frankiske kilder. Men han har også lånt trekk fra andre “Gudrød”-skikkelser (blant dem en norsk Dublin-konge). Ifølge en av de frankiske kildene ble Godofridus drept i et familiedrama, og hustruen stod bak drapet.

Sagnstoff som dette utgjør kjernen i store deler av ynglingesagaen, om Hårfagreættens forfedre. Det er naturlig å betrakte dette stoffet snarere som en form for diktning enn som historie. Sagaforfatterne på 1200-tallet gav så stoffet en del konkrete trekk, som stemte med det bildet de gjerne ville tegne av rikssamlingen. Således fremstod de siste ynglingekongene, slik tradisjonen utviklet seg, som vestfoldkonger, og det passet da godt å la Halvdan (som i den litt eldre tradisjonen hadde vært oppfattet som en ren opplandskonge) nå bli konge i hele Viken-området, medregnet Agder som følge av arv gjennom moren.

Flere arkeologer, med A. W. Brøgger som den første, har villet identifisere Åsa med den såkalte Osebergdronningen, dvs. kvinnen som ble hauglagt i Osebergskipet. Men det sier seg selv at med den fundamentale usikkerhet som rent generelt knytter seg til “Åsa” som historisk skikkelse, blir slike gjetninger uten særlig mening.

  • HKr.
  • C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder, 1991
  • A. S. Ingstad: “Oseberg-dronningen – hvem var hun?”, i A. E. Christensen m.fl.: Osebergdronningens grav, 1992, s. 224–256