Geistlig og kongelig tjenestemann. Foreldre: Ukjente.

Ingen var mer fremtredende enn Åke blant de velstuderte og forretningsdyktige tjenestemennene som ble trukket inn i regjeringen under kong Håkon 5 Magnusson. Som kansler og nær rådgiver for Håkon like fra hertugtiden stod han sentralt i utformingen og iverksettelsen av tidens kongelige politikk, både innenriks og utenriks.

Åkes avstamning er ukjent, men navnet er av sørskandinavisk opphav og først sikkert belagt i Norge med ham. Det kan tyde på at han var svensk eller dansk født. Senest 1293 var han vigslet til diakon og knyttet til den kongelige kapellgeistligheten, der han 1296 er omtalt som kannik ved hovedkapellet Apostelkirken i Bergen og nå altså prestevigslet. Den islandske Biskop Laurentius' saga forteller at han var magister etter universitetsstudier utenlands, en fremragende klerk som kunne greie ut om kirkerettslige spørsmål på både latin og norrønt mål. Senest fra 1306 hadde Åke underhold av en prebende ved det kongelige hovedkapell Mariakirken i Oslo, og var antakelig da som senere (1312) prost med lendmanns rang og leder for geistligheten ved kapellet.

Åke dukker 1293 opp i kildene som hertug Håkons kansler (til 1299) og tjente ham senere som konge i samme stilling til 1312. I dette tidsrommet går han stadig igjen som besegler av hertug- og kongebrev, og han er utrykkelig omtalt som medlem av kongens råd. Han hadde nok innflytelse på utformingen av de viktige rettarbøtene (forordningene) Håkon utstedte som hertug, og det var sikkert med hertugen i ryggen Åke 1296 ble subdelegert (underoppnevnt) som pavelig dommer i den bitre striden mellom biskop Arne i Stavanger og hans domkapittel og dømte til kapittelets fordel.

I Håkons kongstid må Åke ha vært hovedmannen bak kongens gavmilde utbygging av Mariakirken i Oslo til hovedkapell og det stedbundne sentrum for kongens mobile skrivekontor. Og det var han som i Poitiers 1308 utvirket de viktige pavebrevene som gav kong Håkon rettsgrunnlag for å organisere de geistlige ved 14 kongelige kapeller som en egen kongelig geistlighet, halvt løsrevet fra bispekirken i sin åndelige og administrative tjeneste. Gjennom Åkes innsats ble grunnlaget lagt for den varige sammenkoblingen av kanslerembetet og prostestillingen ved Mariakirken fra 1314.

Som kansler fulgte Åke ofte kongen rundt i landet, slik han tidligere hadde fulgt ham som hertug, og som nær personlig rådgiver hadde han stadig mulighet til å påvirke Håkons politikk. Ved siden av å sørge for å sette opp kongebrev og forsyne dem med kongens segl var han med å utstede politisk viktige vitnebrev – om testamentet til kongens svigerfar fyrst Witzlav av Rügen 1302, om dronning Eufemias medgift 1305 og om festemålet mellom kongsdatteren Ingebjørg og hertug Magnus Birgersson 1310. Han førte ordet på kongens vegne da striden mellom erkebiskop Jørund og hans domkapittel ble bilagt, muligens 1303. Som medlem av rådet samtykte han i den store rettarboten om tronfølge og formynderstyre 1302, og som diplomat sluttet han 1308, på hjemveien fra Poitiers, en handelstraktat på kongens vegne med greven av Flandern i Brugge.

Åke er siste gang omtalt i levende live juni 1312. Antakelig var han gått bort før 29. juli 1314, da Ivar Olavsson var blitt hans etterfølger som kansler og fikk overdratt prostestillingen ved Mariakirken. Vi må tro han ble gravlagt i Mariakirken.

  • RN, bd. 2–3 registrerer de tallrike dokumentene som nevner Åke i DN, NgL og andre kildeutgaver
  • Biskupa sögur, bd. 1, 1856
  • Isl.Ann
  • Norsk-isländska dopnamn och fingerade namn från medeltiden, utg.av E. H. Lind, Uppsala 1915
  • E. Bull d.e.: biografi (Aake) i NBL1, bd. 1, 1923
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1972
  • S. Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, Bergen 1976
  • K. Helle: “Olavskirken 1250–1350 – sognekirke og kongelig kapell”, i S. I. Langhelle og B. Lindanger (red.): Kongskyrkje ved Nordvegen. Olavskyrkja på Avaldsnes 750 år, Aksdal 1999