Ørnulv Vorren var en sentral skikkelse i forskningen omkring samisk kultur i Norge gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Han deltok også aktivt i oppbyggingen av Samisk-etnografisk avdeling og av forskningsmiljøet omkring Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø.
Familien Vorren flyttet 1923 til Neiden i Sør-Varanger. Ørnulv var den yngste av 9 søsken, og oppveksten i den store familien og det spesielle bygdemiljøet bidrog til å forme hans sosiale holdning og interessefelt. Neiden var preget av “de fire stammers møte” – skoltesamene (østsamene), varangersamene, de innvandrede kvenene med finsk bakgrunn og noen familier med norsk bakgrunn. Dagligspråket mellom bygdefolk var finsk (kvensk), og Ørnulv lærte seg språket etter naturmetoden, men hjemme- og skolespråket var norsk. Kombinasjonsnæringene med småbruk, fiske, reindrift og høsting av utmarksgodene sikret livets opphold. Å eie rein gav status, og Ørnulv hadde sitt eget reinmerke.
Vorren gikk på middelskolen i Kirkenes, og 1936 tok han examen artium ved Orkdal landsgymnas; det fantes ikke offentlige gymnas i Finnmark på den tid. Som annen bygdeungdom måtte han ut i yrkeslivet for å finansiere utdannelsen. Fra 1937 arbeidet han som tollassistent ved grenseovergangen til Finland i Neidendalen og var deretter toller og fremmedkontrollør ved grensestasjonen i Svanvik i Pasvikdalen. I begynnelsen av 1940-årene arbeidet han som lærer ved Bjørnevatn skole i Sør-Varanger, samtidig som han på kveldstid underviste i fransk, engelsk og geografi ved en privat gymnasklasse i Kirkenes.
I krigsårene var han også deltidsstudent ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.mag. våren 1943 og cand.philol. 1946 med hovedfag i geografi/etnografi. 1948 tok han kurs i samisk ved universitetet. Her ble han kjent med språkforskerne Knut Bergsland og Asbjørn Nesheim. Som fagfeller fra studietiden hadde han også Knut Kolsrud og Johannes Falkenberg. Denne kretsen av originale forskere har satt varige spor etter seg i forskning på og formidling av samisk kultur i vid forstand. Vorren hadde også et omfattende samarbeid med svenske og finske museumsfolk og forskere.
Vorren fattet som student en ny og dypere interesse for det mangesidige kulturmiljøet på Nordkalotten. I studietiden utførte han om sommeren forskningsoppdrag i Finnmark etter ønske fra professor Solberg, bestyrer av Etnografisk Museum. 1944–46 var han vitenskapelig assistent ved Etnografisk Museum og underviste i bistilling ved Foss gymnas. 1946–48 var han vikar ved Stabekk gymnas.
Sammen med andre finnmarkinger tok Vorren opp arbeidet med å etablere et gymnas i Finnmark fylke. 1948 flyttet han med ektefellen nordover, og de gjorde sammen en pionerinnsats ved det nyetablerte Finnmark Landsgymnas i Alta.
1949 ble det opprettet en halv stilling som konservator i etnografi ved Tromsø Museum, kombinert med halv stilling ved Tromsø lærerhøgskole. Vorren søkte og fikk stillingen. 1952 ble stillingen ved Tromsø Museum utvidet til hel stilling, og Vorren fikk nå nye arbeidsmuligheter som leder for Samisk-etnografisk avdeling. 1959 ble han førstekonservator, og fra 1971 til han gikk av med pensjon 1986, var han professor i samisk etnografi ved det nyopprettede Universitetet i Tromsø.
Ved sin tiltredelse i stillingen ved Tromsø Museum utarbeidet Vorren en plan for avdelingens forskningsaktivitet. Denne planen fulgte han med konsekvens, og aldersgrensen satte ikke noen grense i hans aktivitet som forsker og forfatter innen sitt fag. Han besøkte praktisk talt alle samebygdene i de nordiske land for å befeste og utvide sine kunnskaper om miljøene, slektene og menneskenes livssituasjon, og han foretok studiereiser til Vest-Grønland, Canada og Alaska. De sistnevnte reisene resulterte i en bok om sameslektene som utvandret til den nye verden omkring år 1900.
Ørnulv Vorren hadde en rekke tillitsverv. Han var sekretær for Tromsø Museum og kollegiets representant i museets råd 1955–65 og medlem av plankomiteen og byggekomiteen for museets nybygg, som stod ferdig 1961. Han var dessuten direktør ved museet 1962 og 1966–71. I denne egenskap var han medlem av interimsstyret for Universitetet i Tromsø og gjorde en stor innsats for etablering av samfunnsfagene der. Som medlem av NAVF 1955–66 øvde han sterk innflytelse på fordeling av forskningsmidler til prosjekter i Nord-Norge og rekruttering av forskere til landsdelens fremtidige universitet (opprettet 1968, i drift fra 1972). Som medlem av Kringkastingsrådet 1955–64 utførte han et grundig utredningsarbeid som påviste behovet for utvidelse av NRKs samiske sendinger.
Vorrens betydning for etablering av nye samiske museer er lite omtalt, men åpenbart reell. Han var en pioner i utvikling av utstillinger om samisk kultur og en god rådgiver for fagfeller. Han studerte utstillingsteknikk under sine utenlandsreiser, og fra 1950-årene komponerte han flere mindre utstillinger i forbindelse med større møter, bl.a. Riksmessa i Tromsø 1960, og flere vandreutstillinger. Den faste utstillingen Samekulturen, som åpnet 1973, er hans hovedverk og vil bli stående lenge ved Tromsø Museum. Vorren var medlem av Hålogaland Teaterselskap 1963–97, og han var en av initiativtakerne til Nordnorsk Kulturråd (stiftet 1964), som i flere år hadde sekretariat ved museet. 1972–77 var han medlem av Nordisk Ministerråds rådgivende komité for kultur (RKK), og han var medlem av Nordisk råd for antropologisk forskning fra 1945. Hans solide posisjon innen samisk og arktisk forskning ble bekreftet ved at han 1973 ble utnevnt til æresdoktor ved Umeå Universitet.
Hans store skriftlige produksjon favner over et bredt spekter av emner, og verklisten omfatter originale vitenskapelige arbeider så vel som populærvitenskapelige oversikter og små artikler beregnet på det brede publikum. Av større arbeider skal særlig nevnes Reindriften i Norge, Samekulturen – en oversikt, Finnmarksamenes nomadisme, Reindrift og nomadisme på Helgeland, Samer, rein og gull i Alaska og Samiske oldski. Vorren var en av grunnleggerne av Tromsø Museums populærvitenskapelige tidsskrift OTTAR; fra starten 1954 frem til 1982 leverte han 41 artikler og var eneforfatter av 6 hefter. Han var også redaktør for jubileumsskriftet Museum og universitet i anledning Tromsø Museums 100-årsjubileum.
Varangerområdet har i særlig grad vært gjenstand for Vorrens forskning. Her fant han materiale for sin hovedoppgave i etnografi, og senere utgav han Reindrift og nomadisme i Varangertraktene. Som pensjonist videreførte han sine undersøkelser her og utgav Samiske offerplasser i Varanger og Villreinfangst i Varanger fram til 1600–1700 årene.
Ørnulv Vorren var aktiv som forsker og forfatter nesten helt til sin død i januar 2007. Skoltesamenes (Neidensamenes) etnografi var hans siste prosjekt.