Øistein Sommerfeldt var en de sentrale komponistene i norsk etterkrigstid, men også en aktiv musikkskribent, bl.a. som musikkritiker i flere aviser, og i NRK laget han en rekke musikkpedagogiske programmer.
Sommerfeldt vokste opp i Oslo og tok examen artium ved Frogner gymnas 1939. I ett år studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, men var samtidig i gang med musikkstudier ved Musikkonservatoriet. Han gav ved flere anledninger uttrykk for at møtet med komponisten Finn Mortensen like før den annen verdenskrig ble svært bestemmende for hans egen komponistkarriere. De ble nære venner og kom til å følge hverandre resten av livet, til tross for at deres kunstneriske uttrykk og gemytt var svært forskjellig.
Sommerfeldt gjennomførte grundige musikkstudier. 1942 drog han til Wien, der han studerte komposisjon ved musikkhøyskolen. Etter private studier i direksjon og harmonilære i Oslo og et kort besøk hos Fartein Valen i Valestrand reiste han til Paris 1952. Studieåret i Paris ble ustrukturert; det viktigste var nok å få høre mye musikk, samtidig som han fikk gjort ferdig komposisjoner han hadde arbeidet med en tid.
Utgivelsen av de to sangene Bånsull og Fattig er mitt liv vakte stor oppmerksomhet. Den amerikanske sangeren Ellen Repp sang Fattig er mitt liv i det amerikanske informasjonssenteret i Darmstadt 1950 og senere i USA. Der ble Kirsten Flagstad kjent med den, og hun sang den ved sin avskjedskonsert i Carnegie Hall i New York februar 1954. To måneder senere holdt Sommerfeldt sammen med Finn Mortensen en debutkonsert i Universitetets aula. Sommerfeldt fikk fremført Suite for fiolin og klaver og 8 sanger, og hans Sonatine for klaver ble uroppført. Allerede ved debutkonserten markerte han seg som en betydelig “sangkomponist”, for det var nettopp sangene kritikerne var mest begeistret for.
Debutkonserten førte til stipend for videre studier, og han reiste nok en gang til Paris, nå for å studere med Nadia Boulanger. Hun representerte den neoklassiske musikkretningen i Europa, men inspirerte Sommerfeldt til å ta utgangspunkt i norsk folkemusikk. Mye av studietiden i Paris gikk med til å orkestrere Griegs Slåtter op. 74. Sommerfeldt samlet 15 av slåttene i tre Suiter for orkester. Av hans dagbøker fremgår det at han trodde de skulle bli mye spilt, og han regnet dem som sentrale arbeider i sin produksjon. Slik ble det ikke; til tross for mange samtaler og god instruksjon fra Boulanger møtte suitene liten begeistring i Norge. Men arbeidet med dem, som gikk over fire år, var likevel viktig. Det var gjennom dette arbeidet Sommerfeldt fikk utviklet sin grundige innsikt i Griegs komposisjonsteknikk og styrket sitt forhold til norsk folkemusikk.
Fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1960-årene hadde Sommerfeldt jevnlig kontakt med det modernistiske komposisjonsmiljøet i Norge, med komponister som Mortensen, Arne Nordheim, Finn Arnestad, Knut Nystedt og Egil Hovland. Men Sommerfeldt vendte seg etter hvert bort fra denne estetikken. Han skrev i sin dagbok 6. februar 1961: “Jeg er gørrlei den kontrapunktiske qvasi-vitenskapen blant komponister. De har så mye kunnskap at det gjør vondt i ørene. Nei, nå må vi prøve å finne tilbake til det opprinnelige, til det enkle og uforfalskede i musikken.” Hans musikk er tonalt orientert, med vekt på melodisk utforming og ofte med en enkel polyfon sats. Særlig kom det til uttrykk i klaverkomposisjonene, som det ble mange av. Sangene, som nok danner kjernen i hans produksjon, viser hans fine innlevelse i de diktene han tok utgangspunkt i. Det var et kresent valg av diktere som klarte å inspirere Sommerfeldt. Tonesettinger til dikt av Stein Mehren, William Blake, Hans Henrik Holm og Knut Hamsun har fått en fremskutt plass i hans produksjon.
Det er få større komposisjoner i Sommerfeldts verkliste. Klaverkonserten Mot en lengsel er et sentralt verk, og tre av pianistene som har spilt konserten flere ganger – Jens Harald Bratlie, Liv Glaser og Eva Knardahl – har alle fremhevet dens kvaliteter. Symfonien La Betulla (Bjørka) ble skrevet under et sommeropphold i Italia, sammen med komponisten og vennen Arne Dørumsgaard. Materialet hadde han med hjemmefra, to symfoniske skisser, som i Nord-Italia ble til hans eneste symfoni. Sommerfeldts sanger, klaverstykker og korte stykker for soloinstrumenter står stadig på konsertrepertoarene. Det viser at de finner grobunn hos musikerne, men også at de henvender seg til et bredt publikum.
Øistein Sommerfeldt hadde en rekke sentrale verv i norsk musikkliv, bl.a. som styremedlem i Norsk Komponistforening, Rikskonsertene og Norges musikkhøgskole og som leder i Tonos vurderingsutvalg.