eg. Gilchrist Harald 4 Gille

Norsk konge. Foreldre: Magnus 3 Olavsson Berrføtt (1073–1103); morens navn er ikke kjent. Gift 1) (ifølge gælisk tradisjon) i 1. halvdel av 1120-årene med Biadoc (el. Bethoc) (ca. 1103–tidligst 1142), datter av Gilledomnan mac Solam; 2) ca. 1134 med Ingerid Ragnvaldsdatter (ca. 1105–ca. 1170); blant hans friller var Tora Guttormsdatter, datter av Guttorm Gråbarde. Halvbror av Øystein 1 Magnusson (ca. 1088–1123), Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (ca. 1090–1130), Olav Magnusson (1099–1115) og angivelig Sigurd Slembe (død 1139); far til Øystein 2 Haraldsson (ca. 1125–1157), Sigurd 2 Haraldsson Munn (1133–55), Inge 1 Haraldsson Krokrygg (1135–61) og Brigida Haraldsdatter (død etter 1202); farbror til Magnus 4 Sigurdsson den blinde (1115–39).

Harald Gille kom fra øyene i vest til Norge i slutten av 1120-årene og ble konge 1130 sammen med brorsønnen Magnus Sigurdsson. Han nedkjempet og avsatte Magnus, men ble selv myrdet av en annen tronkrever, Sigurd Slembe. Alle Haralds fire sønner ble norske konger, men både hans og sønnenes regjeringstid var preget av kamp mellom tronkrevere om herredømmet over landet. Dette var begynnelsen til de innbyrdesstrider som vanligvis har vært kalt borgerkrigene (1134–1240).

Den første opplysning vi finner om Harald (i den islandske Orkneyinga saga) er fra et marked i Grimsby i England, hvor han var ute etter å skaffe seg informasjon om forholdene i Norge. Han oppsøkte de norske handelsreisende og ble nær venn med den norske lendmannssønnen Kale Kolsson (se Ragnvald Kolsson), som senere ble jarl over Orknøyene. Harald skaffet seg nyttig informasjon, men var tilbakeholden med å fortelle om seg selv; bare Kale fikk vite at Harald var kongssønn.

Sagaens opplysninger sannsynliggjør at Harald hadde en forholdsvis høy sosial status der i vest. Det samme gjelder den gæliske tradisjonen om at han skulle ha vært gift med stormannsdatteren Biadoc (i norrøne kilder Bjaðok) og dermed besvogret med en mektig slekt vest av Skottland. Biadocs bror Gillebride var far til Somerled (død 1164), som er beskrevet som “regulus” av Argyll og konge av Suderøyene og Kintyre og stamfar til bl.a. the MacDonalds (de senere Lords of the Isles). I norsk tradisjon har det imidlertid vært vanlig å betrakte Biadoc som Haralds frille.

En gang i 1120-årene oppsøkte Harald lendmannen Hallkjell Huk (se NBL1, bd. 5), som da var på Suderøyene. Han sa han var sønn av kong Magnus og bad om å få følge med til Norge og presentere seg for sin bror. Kong Sigurd Jorsalfare var villig til å la Harald føre bevis for sine ord ved gudsdom, dersom han gikk med på ikke å kreve kongsnavn så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus var i live. Harald gikk med på dette og svor eder. Han gikk deretter på ni glødende plogjern for å bevise sin påstand, ifølge Snorre den største gudsdom som noen gang hadde gått for seg i Norge.

Etter den vellykkede jernbyrden oppholdt Harald seg ved halvbroren Sigurds hoff. Han var vennlig og lystig, og ville gjerne holde moro. Han var ikke stor på det, sparte ikke på noe for sine venner og tok gjerne imot råd. Alt dette gjorde at Harald ble ansett som vennesæl, og han fikk gode lovord. Brorsønnen Magnus Sigurdsson derimot, var verken hyggelig eller omgjengelig. Det er derfor ikke til å undre seg over at Harald fikk større tilslutning enn Magnus. Haralds evner som idrettsmann imponerte også. Både det å kunne løpe raskere enn en hest og – som Olav Tryggvasson – løpe på årene utenbords mens mennene rodde, ble sett på som noe få kunne gjøre etter ham.

1130 døde kong Sigurd, og Magnus ble tatt til konge over hele landet. Harald var i Tønsberg da dette skjedde. Han innkalte straks sine venner og sa at han ikke var fornøyd med at Magnus skulle være konge alene, og krevde halve riket. Harald brøt dermed løftet han hadde gitt sin bror, men begrunnet det med at eden var gitt under tvang. Så ble Harald på Haugating tatt til konge over halve Norge. Kong Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn. Det viste seg at han fikk størst oppslutning av kongene, så Magnus kunne ikke gjøre annet enn å godta situasjonen. De regjerte sammen i tre år. Men våren 1134 samlet Magnus alt mannskapet han kunne, og fikk vennene sine til å hjelpe seg med å ta fra Harald kongedømmet. 9. august samme år ble Harald angrepet ved gården Fyrileiv i Ranrike (nå Färlev, i nærheten av Lysekil). De norske innbyrdesstridene var i gang.

Da Harald fikk beskjed om at Magnus fylket sin hær, stod han opp og talte til sine menn og gav dem beskjed om hva som skulle gjøres. Slaget endte imidlertid med nederlag, og Harald måtte flykte til Danmark. Der oppsøkte han kong Erik Emune, som gav ham 8 langskip og Halland til len. Så drog Harald Gille tilbake til Norge. I Konghelle var en hær samlet mot ham. Harald holdt da en tale hvor han overbeviste dem om at de heller burde støtte ham i hans kamp om tronen. Det hele endte med at hærsamlingen løste seg opp, og folket gav seg under ham. Han knyttet dem til seg med len og veitsler til stormenn og bedre kår for allmennheten. Slik var det Harald begynte å vinne tilbake sitt rike. Han hadde mild fremferd mot folket generelt, men mot erklærte motstandere viste han ingen nåde.

På kort tid konsoliderte kong Harald sin makt i Viken, og han satte kursen mot kong Magnus i Bergen. Der stod det avgjørende slaget like over nyttår 1135. Etter at all motstand var slått ned, ble det avgjort at Magnus skulle avsettes og behandles slik at han ikke senere kunne regnes for konge: De hugde av ham den ene foten, stakk ut øynene og kastrerte ham. Harald Gilles vei fra samkonge via landflyktighet til enekonge var nå endt. Nå skulle seieren konsolideres.

Kildene er enige om at kong Harald var gavmild og storsinnet mot sine venner. Dette er karaktertrekk som i stor grad er blitt holdt mot Harald og utlagt som at han ingen evner hadde og ikke skjønte hva han drev på med. Men en person som viste seg som gavmild og storsinnet mot sine venner, var ikke uvitende om det politiske spill og de forholdsregler en i den forbindelse burde ta. For den av partene som i en konflikt klarte å skaffe seg støtte fra flertallet av stormennene, var den som mest sannsynlig ville gå av med seieren. Gavmildheten må i denne sammenhengen sees som et politisk virkemiddel. At gaver bevisst ble brukt i en allianseskapende funksjon, var et velkjent og innarbeidet fenomen.

Ved forsoning og samarbeid maktet Harald Gille å samle de fleste stormennene under seg. Han styrket også sin stilling ved å plassere sine sønner til fostring hos mektige menn og ved at han tok friller blant mektige familier. Kildene gir også inntrykk av at Harald gikk inn for å skaffe seg oppslutning fra befolkningen generelt. Han ser dessuten ut til å ha vært generøs overfor kirken, mens forholdet til Danmark og Sverige ble sikret ved brødrelag og militær assistanse til danskekongen og ved en giftermålsallianse med Sverige. Kong Harald ledet selv sine menn i kamp, og skalden Einar Skulason beretter om den “kampdjerve krigerhøvding” og “harde krigsmann” som seiret i flere slag mot venderne i farvannene ved Danmark.

1136 ble Harald oppsøkt i Bergen av Sigurd Slembe, som hevdet han var sønn av kong Magnus og bad om å få godkjent frendskapen. Harald avslo, la sak mot ham og forsøkte å få Sigurd drept. Men i stedet ble Harald myrdet av Sigurd. Kongemorderen krevde deretter kongsnavn, men ble dømt utleg og fredløs. Hele folket sluttet opp om Haralds sønner.

Kildene viser at Harald Gille var en mann som var i besittelse av både vilje og evne til først å sikre seg de posisjoner som var nødvendig for å skaffe seg makten, og deretter konsolidere denne. Hans grep om riket gikk i arv til sønnene.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • Fagrskinna, utg. av Finnur Jónsson, København 1902–03
  • Morkinskinna, utg. av Finnur Jónsson, København 1932
  • Orkneyinga saga, overs. av G. Indrebø, Norrøne bokverk 25, 1979
  • NFH, del 2, 1855
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • W. D. H. Sellar: “The Origins and Ancestry of Somerled”, i Scottish Historical Review 45, 1966
  • S. Bagge: Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, Berkeley (California) 1991
  • K. Arstad: “'han var svag af Charakteer og uden ringeste Herskergaver, hvilket også fremgaar af hele hans Historie'. En undersøkelse av Harald Gilles ettermæle”, i HT, bd. 78, 1999, s. 435–460

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.