Willy Brandt – Store norske leksikon

Faktaboks

Willy Brandt

Herbert Ernst Karl Frahm

Født

18. desember 1913, Fristaden Lübeck (nå Tyskland)

Død

8. oktober 1992, Unkel, Tyskland

Virke

Tysk politiker

Familie

Foreldre: Bokholder John Möller (1887–1958) og ekspeditrise Martha Frahm (1894–1969).

Gift 1) 1941 med sekretær, senere litterær agent Anna Carlota Thorkildssen (1904–1980), datter av ingeniør Gustav Thorkildssen og Janina Zeggel, ekteskapet oppløst i 1948; 2) 1948 med journalist Rut Bergaust født Hansen (1920–2006), datter av kusk/sjåfør Andreas Hansen og Magnhild Hansen, ekteskapet oppløst i 1980; 3) 1983 med journalist og historiker Brigitte Seebacher (1946–).

Willy Brandt var en tysk sosialdemokratisk politiker. Han var Vest-Tysklands utenriksminister fra 1966 til 1969 og forbundskansler (statsminister) fra 1969 til 1974. I en periode preget av den kalde krigen la han grunnlaget for forsoning med de kommunistiske landene i øst (se østblokken). I 1971 ble han tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for forsoning og avspenning.

Fra 1933 til 1946 bodde og virket Brandt i Norge, med unntak av den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig (1940–1945), da han oppholdt seg i Sverige. Han var norsk statsborger i årene 1940–1948 og hadde hele tiden et nært forhold til Norge. Han arbeidet som journalist og forfatter, og var i alle år politisk aktiv på venstresida.

Bakgrunn

Willy Brandt vokste opp i fattige kår hos sin bestefar og ble tidlig sosialisert inn i arbeiderbevegelsen. Han fikk friplass på et reformgymnas i Lübeck og tok eksamen der i 1932. Bare 17 år gammel ble han medlem av sosialdemokratene (SPD), men sluttet seg i 1931 til det venstresosialistiske arbeiderparti (Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands, SAPD), og kom tidlig med i kampen mot nazismen.

Willy Brandt i Norge

I april 1933 ble han sendt som partiets representant til SAPDs norske søsterparti, Arbeiderpartiet. Hans oppdrag var todelt: han skulle overbevise Arbeiderpartiet om nødvendigheten av å støtte SAPDs kamp i Tyskland og påvirke Arbeiderpartiet og AUF – i nært samarbeid med Mot Dag – i radikal retning. Det siste mislyktes totalt, men han fikk anledning til å publisere brosjyren Hvorfor har Hitler seiret i Tyskland? (1933), samt artikler i arbeiderpressen, under signaturen Felix Franke. Dermed spredde han kunnskap om forholdene i Hitler-Tyskland. Han vant også Arbeiderpartiets støtte for å tildele Nobels fredspris til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky.

Dannelsen av regjeringen Johan Nygaardsvold i 1935 innledet en nytenkning hos Brandt. Han ble politisk og sosialt integrert i Arbeiderpartiet og samarbeidet nært med blant andre Martin Tranmæl og Finn Moe, men også med intellektuelle miljøer. Blant annet formulerte Brandt partiets kritikk av Den kommunistiske Internasjonale (Komintern) og Sovjetunionen i brosjyrene Splittelse eller Samling og Sovjets utenrikspolitikk (begge 1939).

Brandt arbeidet i sine norske eksilår som journalist, ble en skattet politisk kommentator, virket i solidaritetsarbeidet for Spania under den spanske borgerkrigen og i Norsk Folkehjelp. Parallelt med engasjementet innen den norske arbeiderbevegelsen ble han en stadig mer betydningsfull politiker i eksil-SAPD. I 1936 arbeidet han flere måneder illegalt mot nazismen i Berlin, og i 1937 representerte han sitt parti i Spania. Dessuten deltok han på en rekke internasjonale konferanser og ble kjent med politikere som skulle forme det nye Europa etter 1945.

Under den tyske okkupasjonen

Etter den tyske okkupasjonen av Norge kom Brandt midlertidig i tysk krigsfangenskap, men ble løslatt og flyktet til Sverige i juni 1940. Kort tid senere ble han i Stockholm norsk statsborger (tyskerne hadde fratatt ham hans tyske statsborgerskap i 1938). Han betraktet seg alltid som representant for «det andre Tyskland», men følte seg samtidig knyttet til Norge med «tusen bånd» og gjorde Norges kamp for frihet til sin kamp. I 1947 oppsummerte Arbeiderbladet Brandts arbeid med å si at han var en av de mest effektive talsmenn for Norges sak.

I Sverige ledet Brandt Svensk-norsk pressebyrå, var med i redaksjonen av avisen Håndslag og publiserte en rekke bøker og brosjyrer, blant annet Norge fortsätter kampen, Norges tredje krigsår og Krigen i Norge. Sammen med Tranmæl formulerte han i 1942 Stockholm-miljøets Diskusjonsgrunnlaget for våre fredsmål, et svar på London-regjeringens Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Denne teksten dannet igjen grunnlaget for den Internasjonale gruppen av demokratiske sosialister i Stockholm. Selv ble han den ledende aktør i dette diskusjonsforumet for sosialister fra nøytrale, tysk-okkuperte og allierte land, blant dem Bruno Kreisky og Gunnar Myrdal. Gruppens Die Friedensziele der demokratischen Sozialisten («fredsmålene til de demokratiske sosialistene», 1943) ble senere betraktet som et av de betydeligste dokumentene i den freds- og europapolitiske debatten som ble ført under andre verdenskrig.

Etter den tyske kapitulasjonen og frigjøringen vendte Brandt tilbake til Oslo. I november 1945 kunne han for første gang siden 1933 reise legalt til Tyskland, og han dro da som pressekorrespondent ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se Nürnbergprosessen). I 1947 ble han presseattasjé ved den norske militærmisjonen i Berlin, inntil han i 1948 vendte tilbake til tysk politikk. Samme år ble han igjen tysk statsborger, men beholdt sitt nære forhold til Norge.

Brandt som tysk politiker

Willy Brandt (til høyre) sammen med den amerikanske presidenten John F. Kennedy i 1961

Av Marion S. Trikosko.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Brandts videre karriere gjorde ham til medlem av Forbundsdagen i 1949, president i Vest-Berlins byparlament i 1955, byens regjerende borgermester i 1957 og formann i SPD i 1964. Han fikk internasjonalt ry allerede under Berlin-krisene mellom 1958 og 1961, da Sovjetunionen og DDR ønsket å ta kontroll over trafikken inn og ut av Vest-Berlin.

Brandt ble fra sine politiske motstandere stadig utsatt for injurierende angrep på grunn av sin fortid som emigrant, utenlandsk statsborger, venstresosialist, og fordi han var født utenfor ekteskap. Heller ikke innen hans eget parti ble hans pragmatisme og senere hans østpolitikk uten videre akseptert. Likevel ble han i 1966 visekansler og utenriksminister i den store koalisjonen mellom CDU/CSU og SPD, og tre år senere regjeringssjef i en SPD–FDP-regjering.

Utenriksminister (1966–1969)

I perioden som utenriksminister faller hans store forsonings- og avspenningsarbeid overfor Øst-Europa. Den kalde krigen mellom østblokken og vestblokken dominerte utenrikspolitikken. Brandt satte seg to overordnede mål. Det ene var at Vest-Tyskland måtte bli mest mulig integrert i det vestlige fellesskapet, det andre var å få til forsoning med de østlige nabolandene.

Han utformet østpolitikken under mottoet «endring gjennom tilnærming». For å normalisere forholdet til østblokklandene innså han at Vest-Tyskland måtte anerkjenne Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat og tyskere som én nasjon, men i to stater. Likeledes måtte regjeringen gi avkall på tidligere tyske områder i Polen og godta Oder-Neisse som gjeldende grense mellom Polen og Tyskland. Vesttyske kritikere hevdet at kravene stred mot både grunnloven og doktrinen om Vest-Tysklands rett til å representere hele Tyskland.

Brandts politiske signaler skapte en gryende tillit i øst, som åpnet for samtaler med kommunistregimene der. I årene 1966–1969 ble det opprettet diplomatisk samarbeid med Romania og Jugoslavia, og sluttet handelsavtaler med Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Brandt fikk også i gang drøftingene om en ikke-voldsavtale med Sovjetunionen.

I disse årene ble han internasjonalt en høyt respektert statsmann som på grunn av sin antinazistiske fortid mer enn noen annen kunne skape tillit til det nye tyske demokratiet.

Forbundskansler (1969–1974)

Willy Brandt mottar Nobels fredspris av Nobel-komiteens formann Aase Lionæs, 10. desember 1971.

Fredsprisen 1971

Av Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Lisens: CC BY NC ND 2.0

I 1969 ble han valgt til forbundskansler (statsminister). Det gav østpolitikken ny styrke. Han var den første vesttyske statsministeren som besøkte Øst-Tyskland, i 1970. I august samme år ble den tysk-sovjetiske avtalen om samarbeid og ikke-vold undertegnet i Moskva, i desember den tysk-polske avtalen som garanterer Polens vestgrense langs Oder-Neisse. I 1971 kom det på plass en avtale mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland som sikret Vest-Berlin status som en del av Vest-Tyskland, og fri ferdsel til og fra Berlin.

For arbeidet med forsoning mellom øst og vest fikk han Nobels fredspris i 1971.

Han ble gjenvalgt som statsminister i 1972, men da en av hans nære medarbeidere ble avslørt som østtysk spion i mai 1974, tok Brandt det politiske ansvar for fadesen og gikk av som forbundskansler. Plassert i en politisk friere stilling beholdt han frem til sin død evnen til politisk nytenkning.

Han ble president i Den sosialistiske internasjonale i 1976 og formann i den internasjonale Nord–Sør-kommisjonen (Brandt-kommisjonen) i 1977.

Utgivelser

Hvorfor har Hitler seiret i Tyskland?, 1933
Stormaktenes krigsmål og det nye Europa, 1940
Kriget i Norge. 9. april–9. juni 1940, Stockholm 1941
Guerillakrig, Stockholm 1942
Norges tredje krigsår, Stockholm 1943
Oslouniversitetet i kamp, Stockholm 1943
Efter segern, Stockholm 1944
Krigen i Norge, 1945
Forbrytere og andre tyskere, 1946
Norwegens Freiheitskampf, Hamburg 1948
Tyskland under Adenauer, 1953
Plädoyer für die Zukunft, Frankfurt 1961
Draußen. Schriften während der Emigration, München 1966 (norsk utgave To fedreland, 1967)
Friedenspolitik in Europa, Gütersloh 1968 (svensk utgave Fredpolitik i Europa, Stockholm 1970)
Der Wille zum Frieden, Hamburg 1971 (norsk utgave Vilje til fred, 1973)
Über den Tag hinaus, Hamburg 1974
Begegnungen und Einsichten, Hamburg 1976 (norsk utgave Møter og minner, 1977)
North–South: a Programme for Survival, 1980 (norsk utgave 1980)
Geschichte als Auftrag, Bonn 1981
Links und frei, Hamburg 1982, forkortet norsk utgave Frihet til venstre, 1983
Common Crisis, London 1983
Der organisierte Wahnsinn, Köln 1985 (norsk utgave Det organiserte vanvidd, 1986)
Die Abschiedsrede, Berlin 1987
Erinnerungen, Frankfurt 1989
«was zusammengehört». Reden zu Deutschland, Bonn 1990

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Brandt, Willy (1989): Erinnerungen (Erindringer , 1990)
Lorenz, Einhart (1989): Willy Brandt i Norge: Eksilåra 1933–1940
Lorenz, Einhart (2013): Willy Brandt. Et politisk liv
Noack, Hans-Joachim (2013): Willy Brandt: Ein Leben, ein Jahrhundert
Prittie, T.: Willy Brandt, 1974

Willy Brandt. Foto fra 1972.

Willy Brandt

Av Bundesbildstelle Bonn/NTB Scanpix ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tysklands samtidshistorie

Trond Ove Tøllefsen

Doktor i historie, Uppsala universitet