Wilhelm S Bøe

Organisasjonsmann. Foreldre: Tannlege, dr. Hilmar Wenner Bøe (1886–1957) og tannlege Hilde Smith-Housken (1884–1967). Gift 1949 med sekretær Else-Marie Torgersen (27.5.1924–1992), datter av revisor Eivind Torgersen (1898–1986) og Hjørdis Paust-Olsen (1896–1961).

Med sin bakgrunn, sitt store hjerte og sin handlekraft ble Wilhelm S. Bøe en sentral skikkelse i internasjonalt hjelpearbeid. “Big Bill Boe from Norway” var et begrep i de indre kretser i de største internasjonale organisasjonene.

Bøe var blant stifterne av Bergen Røde Kors Hjelpekorps og ble senere formann både der og i Oslo Røde Kors Hjelpekorps. Etter examen artium 1934, et avbrutt medisinstudium og handelsgym 1940 var han sekretær i Norges Røde Kors 1940–43. Han var med i illegalt arbeid, ble arrestert og satt på Grini og senere i tyske konsentrasjonsleire, som han så vidt slapp fra med livet i behold. Umiddelbart etter krigen gikk han likevel inn i internasjonalt hjelpearbeid i Tyskland, i United Nations Relief and Rehabilitation Administration 1945–47, og 1947–52 var han avdelingssjef ved International Refugee Organization i München og Genève. Han var generalsekretær i den norske Europahjelpen 1952–53, avd.sjef i Norges Røde Kors 1955–60, og 1960–80 var han generalsekretær i Det norske Flyktningeråd.

Han hadde en rekke tillitsverv innen de største internasjonale hjelpeorganisasjonene, foruten spesialoppdrag for FNs høykommissær for flyktninger. 1965–68 var han president i International Council of Voluntary Agencies, deretter styremedlem samme sted. Han var medlem av hovedforsamlingen i International University Exchange Fund fra 1970, Statens Utlendingsråd fra 1965 og Statens Innvandringsråd og UDs katastrofeutvalg fra 1976.

Trass i prøvelsene han selv hadde gjennomgått, fremholdt Bøe alltid hvilket privilegium det var å få arbeide for flyktningene. Hans særlige kjepphest var yrkesopplæring. “Den som kan et fag, vil alltid klare seg,” sa han, og samarbeidet nært med bl.a. den jødiske Organization for Rehabilitation through Training. Han var aldri i tvil om at det nytter å hjelpe, selv når kolleger og samarbeidspartnere var nær ved å gi opp overfor byråkrati og uventede hindringer som krevde både fantasi, handlekraft og diplomati, bokstavelig talt over alle grenser. Han opererte med den samme målbevissthet blant verdens ulykkelige flyktninger som i regjerings- og kongelige kretser, alltid resultatorientert på vegne av den enkelte flyktningeskjebne. Han var også en avgjørende støttespiller for NRKs Lauritz Johnson da denne drog i gang Tibetanerhjelpen i Norge, ett av mange enkelttiltak som fanget nasjonens oppmerksomhet.

Wilhelm S. Bøe var en inspirator for alle sine medarbeidere i inn- og utland. Han følte det som en forpliktelse å være landsmann av Fridtjof Nansen, og førte dennes arbeid videre i samme ånd. Som sin store forgjenger var han særlig opptatt av armenernes ulykkelige skjebne, men han bygde Det norske Flyktningeråd opp til å bli en høyt verdsatt aktør kloden rundt.

I en årrekke var han aktiv frimurer og sterkt opptatt av de etiske og moralske verdier dette miljøet representerte for ham.

Wilhelm S. Bøe ble ridder av St. Olavs Orden 1976, og mottok en rekke andre utmerkelser, som Kongens fortjenstmedalje i gull, Røde Kors' hederstegn samt æresbevisninger fra Vatikanet og fra andre lands regjeringer.

Kilder og litteratur

  • HEH 1979
  • SNL
  • opplysninger fra Bøes sønn Hans-Petter Bøe

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.