Wilhelm Frimann Koren Christie

Embetsmann og politiker. Foreldre: Byfogd og postmester Johan Koren Christie (1745–1823) og Anne Thue Brodtkorb (1753–1834). Ugift. Brorsønn av Werner Hosewinckel Christie (1746–1822).

W. F. K. Christie var en av de store politiske skikkelser i frihetsåret 1814. Som stortingspresident og leder av forhandlingene med svenskene høsten 1814 er det i stor grad hans fortjeneste at den norske grunnloven ble bevart i unionen med Sverige.

Christie var født i Kristiansund, men allerede 10 år gammel ble han sendt til Bergen for å gå på latinskolen. 16 år gammel ble han 1794 student i København og tok cand.jur.-eksamen 1799. Han ble værende i København og var sekretær i Det danske kanselli helt frem til 1808. I den solide dansk-norske sentraladministrasjonen lærte han orden og nøyaktighet, lærte å gripe det vesentlige i en sak og legge den frem for de høyere instanser som hadde avgjørelsen. 1808 ble han utnevnt til sorenskriver i Nordhordland med sete i Bergen. Han tiltrådte året etter.

Det var i sine københavnerår at Christie utviklet seg til en moden mann og fikk formet sin personlighet. Han var et barn av opplysningstiden og en samler av tidens kunnskapsmasse. Han lærte seg tysk, engelsk, fransk og italiensk og fikk dermed åpnet døren til samtidens rike europeiske litteratur. Sorenskriverembetet og livet i Bergen gav ham ytterligere en dimensjon. Her kunne han for første gang vise sine store evner som leder og organisator, og han ble en meget populær dommer på bygdetingene rundt om i sorenskriveriet. Han nærte likevel verken nå eller senere noen nesegrus beundring for de norske bøndene, men så det som et mål å lede dem til en bedre fremtid.

11. februar 1813 stiftet Christie sammen med åtte venner den litterære og politiserende foreningen Quodlibet (lat. 'hva som helst' eller 'hva du lyster') i Bergen. Den var nærmest en miniatyrutgave av Det norske Selskab i København. Medlemmene var alle akademikere og embetsmenn. Her finner vi menn som Christies nære venn artillerikaptein Peter Motzfeldt, sogneprest Jonas Rein, overlærer Lyder Sagen og kjøpmennene Jens Rolfsen og Wollert og August Konow. Da valget på representanter fra Bergen til Riksforsamlingen på Eidsvoll ble holdt i februar 1814, ble Christie, Motzfeldt, Rolfsen og Rein valgt.

Da Christie kom til Eidsvoll, hadde han ikke som så mange andre et ferdig utkast til grunnlov i lommen. Ei heller hadde han noen større politisk erfaring eller noen romantiske forhåpninger og forventninger til det som skulle skje. Han var en glimrende jurist, en nøkteren realist som talte til forstanden, men som aldri lot seg rive med av stemninger og følelser. I hans grunnlovsarbeid var det heller juristen enn politikeren som talte og handlet.

Christie ble valgt til riksforsamlingens faste sekretær, noe som til en viss grad hindret ham i å markere seg i debattene. Likevel var det heller hans mangel på den erfaring som en Wedel Jarlsberg, en Sverdrup, en Wergeland eller en Falsen hadde – og som Christie ennå savnet – som hemmet ham. Et handikap var det også at han ikke kom med i konstitusjonskomiteen, riksforsamlingens viktigste.

Under riksforsamlingens arbeid gir Christie inntrykk av å være en forsiktig reformator i opplysningens ånd. Han var ingen demokrat, men ønsket en velordnet stat, og gikk mot forslag som kunne svekke samfunnsstabiliteten, f.eks. ved å gi jøder og jesuitter adgang til landet.

Etter konvensjonen i Moss 14. august 1814, som avsluttet den korte krigen mot Sverige, nærmet øyeblikket seg da Christie skulle gjøre sin store innsats. Han ble valgt som en av Bergens fire utsendinger til det ekstraordinære Storting som trådte sammen 7. oktober. 11. oktober – dagen etter at Christian Frederik hadde avlevert sin abdikasjonserklæring på Ladegårdsøen (Bygdøy) – ble Christie valgt til stortingspresident, og da presidenten ble valgt for en uke av gangen, ble han stadig gjenvalgt.

I forhandlingene med svenskene hadde han planen klar. Han skjønte at krigen raskt kunne bryte ut igjen, og at Norge var dømt til å tape den. Men samtidig forstod han at Karl Johan nødig ville starte et nytt angrep, både av hjemlige og utenrikspolitiske grunner. På Eidsvoll hadde Christie hørt til selvstendighetspartiet og stått Christian Frederik politisk nær. Situasjonen fikk pragmatikeren Christie til nå å skifte mening. Hans mål ble å bevare grunnloven i den uunngåelige unionen.

Christie utformet voteringstema for Stortinget for forhandlingene med de svenske kommissærene: 1. Hadde Stortinget mandat til å velge en ny konge etter Christian Frederiks abdikasjon? 2. Skal Norge som et selvstendig rike på visse vilkår gå inn i union med Sverige? 3. Skal kongen velges straks? Spørsmål 1 ble ble besvart med ja, mot én stemme. Etter en beveget debatt ble svaret det samme på spørsmål 2, mot fem stemmer. Mellom de fem var Christie og de tre andre bergensrepresentantene, som hadde bundet mandat hjemmefra. Når det gjaldt det tredje spørsmålet, ble det med 47 mot 30 stemmer vedtatt at kongevalget skulle utsettes til de nødvendige endringene i grunnloven var foretatt. Christies taktikk hadde lykkes: Først sikre grunnloven, så velge konge.

I de følgende forhandlingene med de svenske utsendingene var Christie den drivende kraft. Her kunne han utfolde alle sine diplomatiske kvaliteter – sitt vinnende vesen, sin naturlige verdighet og sine store kunnskaper, godt støttet av sin bergenske medrepresentant, kaptein Motzfeldt. Med minimale endringer aksepterte svenskene grunnloven, og 4. november ble Karl 13 valgt til norsk konge. Unionen var et faktum.

Christies store innsats var over. Han satt riktignok på tinget også i årene 1815–18, størsteparten av tiden som president, men så nektet han gjenvalg. Da hadde han tidligere avslått Karl Johans forespørsel om å bli statsråd. Han merket da også i Bergen at hans popularitet var dalende, både ut fra hans arbeid for unionen og hans samarbeid med bonderepresentantene på Stortinget i årene etter 1814. Han var dessuten trett etter det veldige arbeidspresset – og han lengtet tilbake til Bergen. Han sa derfor ja til å bli stiftamtmann i Bergenhus stiftamt og amtmann i Søndre Bergenhus 1815.

Christies karriere som politiker på den nasjonale arena ble kort, men lysende. Slik sett ligner han på Christian Michelsen, det store samlingspunktet i 1905, men ingen politisk leder verken før eller senere.

Sommeren 1823 ble Christie rammet av slag og måtte søke permisjon fra embetet. Året etter reiste han på kuropphold til Karlsbad (nå Karlovy Vary) og en kortere tid oppholdt han seg i København. Ved hjemkomsten søkte han på ny permisjon, for så å søke avskjed i januar 1825. Først etter et opphold i fødebyen Kristiansund sommeren etter følte han seg restituert fysisk, om han enn kanskje ikke helt gjenvant sin åndelige vitalitet.

1827 tilbød kongen Christie embetet som høyesterettsjustitiarius, men av helsemessige grunner avslo han. Likeledes avslo han kongens tilbud om å bli statsminister i Stockholm. Derimot sa han 1828 ja til det etter måten makelige og meget godt lønnede embetet som tollinspektør i Bergen, en stilling han satt i til sin død.

I Bergen arbeidet Christie til gagn for byen på mange områder. Han var bl.a. mellom stifterne av byens første bank, Bergens Sparebank (1823), og han tok initiativet til den senere Christieparken i bydelen Fridalen. Han var medlem av representantskapet (bystyret) 1837–41 og preses i Det Nyttige Selskab fra 1831 til sin død. Han vendte også tilbake til sine gamle interesser – språk, historie og arkeologi. Mens han hadde sykdomspermisjon 1824, reiste han rundt på Vestlandet og samlet inn oldsaker, og snart oppstod tanken om å opprette et museum. Bergens Museum ble en realitet 1825, og Christie ofret all sin fritid gjennom resten av livet på å utvikle det. Ved hans død fylte samlingene to bygninger, den ene reist som Norges første museumsbygning.

Han skrev en lang rekke mindre avhandlinger, redigerte tidsskriftet Urda 1834–47 og utarbeidet et Norsk Dialect-Lexicon med nærmere 20 000 oppslagsord. I det hele ble Christies arbeid et viktig ledd i den nasjonale reisningen og utviklingen av en norsk identitet.

Christie var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1820 og ble 1846 valgt til æresmedlem av Foreningen til Norske Fortidsminnesmærkers Bevaring. Han ble utnevnt til kommandør (storkors) av Nordstjärneorden 1816, fikk Borgerdådsmedaljen i gull 1825 og var blant de fire første som fikk storkors av St. Olavs Orden da den ble stiftet 1847.

I det private var W. F. K. Christie et festmenneske, glad i mat og drikke. Han giftet seg aldri, men fikk to sønner utenfor ekteskap. Han døde av slag høsten 1849. 17. mai 1868 ble en statue av ham reist på Torgallmenningen i Bergen, som den første offentlig oppstilte portrettstatue i Norge. Den ble flyttet til Muséplass 1925. Et minnesmerke er også satt opp over ham i fødebyen Kristiansund, og han har fått gater oppkalt etter seg i flere norske byer.

Verker

  • Bibliografi i Christies biografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 36–37

    Trykt materiale

  • En rekke småartikler om arbeidet ved Bergens Museum, trykt i Urda 1837–47

    Etterlatte papirer

  • Dagbok fra Eidsvoll 10.4.–11.5.1814, trykt i Norske Samlinger, bd. 2, 1860, s. 563–611
  • Y. Nielsen: “W. F. K. Christies dagbok 25. mai – 23. oktober 1815”, i HT 1901, s. 28–213
  • opptegnelser fra stortingene 1815–16 og 1818, i RA

Kilder og litteratur

  • Biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • A. M. Wiesener: “Om Quodlibet i Bergen og dets historie fra selskapets stiftelse i 1813 til dets ophør i 1836”, i BHFS 46, 1940
  • S. Steen: “Wilhelm Frimann Koren Christie”, i Fra Christie til Nordahl, Bergen 1945
  • J. Steen: Bergens eldste skole. Katedralskolen 800 år, Bergen 1953
  • CNH, bd. 9, 1977
  • E. B. Andersen: Bergenske skulpturer i friluft, Bergen 1985
  • G. H. Hartvedt: Bergen byleksikon, 1994
  • A. Forland og A. Haaland: Universitetet i Bergens historie, bd. 1, Bergen 1996
  • A. B. Fossen (red.): Vestlandsreise, Bergen 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; Bergens Museum; gjengitt i ANH, bd. 7, s. 147
  • Maleri (brystbilde) av Jacob Munch; Eidsvollsbygningen; gjengitt i Eidsvoll 1814, 1914, s. 299
  • Maleri (halvfigur) av Carl P. Lehmann, u.å.; UiB
  • Maleri (brystbilde) av Olav Rusti, 1914; Stortinget
  • Statue (helfigur, bronse) av Christopher Borch, 1868; Muséplass, Bergen

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.