Wilhelm Christophersen

Diplomat og politiker. Foreldre: Tollbetjent Ole C. Christophersen (1794–1882) og Tobine Christine Petersen (1806–83). Gift 29.6.1876 med Berta Alexandra Juliane Carola Juhlin-Dannfelt (21.4.1856–19.7.1943), datter av generalkonsul Carl Mathias Juhlin-Dannfelt (1823–1904) og Hedvig Maria Schröder (1823–1902). Bror av Christian Christophersen (1840–1900) og Peter Christophersen (1845–1930).

Wilhelm C. Christophersen var embetsmann i den felles svensk-norske utenrikstjenesten og formann i “konsulatkomiteen” av 1891. Han var med på å legge grunnlaget for konsulatloven og bidrog derved til unionsoppløsningen. Han var utenriksminister 1908–10.

Etter examen artium 1850 tok Christophersen tjeneste som huslærer i Nederland. Mellom 1853 og 1857 finansierte han jusstudier i Christiania ved å gi språkundervisning. Etter et par år som ekstraskriver i Revisjonsdepartementet brakte hans språkkunnskaper ham 1859 til Indredepartementets handels- og konsulatkontor.

Fra 1864 tjenestegjorde han i den norsk-svenske utenriksetat. Han var konsul i Buenos Aires fra 1867 til 1878, generalkonsul fra 1870. Herfra gikk veien via Paris og Skottland (generalkonsulatet i Leith) til Antwerpen 1882, hvor han til 1905 var norsk-svensk, deretter norsk, generalkonsul inntil han 19. mars 1908 ble utnevnt til utenriksminister. Som utenriksminister fikk han avskjed sammen med resten av regjeringen 2. februar 1910. I 1898 hadde han vært på tale som statsråd.

Christophersens embetskarriere er karakteristisk for tidens klasseskiller og for unionstidens konfliktlinjer. Han var ubemidlet. Det stengte adgangen til diplomatiet. Hans virke som konsulær sendemann og medlem av flere unionskomiteer gjorde ham dessuten til persona non grata hos kong Oscar 2.

Som ministre plénipotentiaire ad hoc i Mexico hadde han 1884–85 med takt og dyktighet fått satt fri et beslaglagt norsk skip og samtidig fremforhandlet en handelstraktat mellom unionsrikene og Mexico. Han bidrog til å få i stand handelstraktater mellom Norge (og ikke unionsrikene samlet) og Spania (1893) og Norge og Sveits (1894). Den særtraktatpolitikken som dermed ble innledet, endte i unionsoppløsningen 1905. Også mer direkte medvirket han til unionsoppløsningen. Han var formann i den stortingsnedsatte konsulatkomiteen av 1891. Fra 1902 var han medlem i den norsk-svenske konsulatkomité. Han deltok således i forberedelsene til den “lov om konsulatvæsen” som Stortinget vedtok og kongen nektet sanksjon på 1905, den sanksjonsnektelsen som Stortinget brukte for å begrunne bruddet med Sverige.

Både som internasjonal forhandler og som unionspolitisk utreder satt derfor Christophersen inne med betydelige kunnskaper da han ble utenriksminister. Han kjente konsulattjenesten og dermed landets utenriksøkonomiske behov ut og inn. Som utenriksminister arbeidet han mest med organisasjonsspørsmål i departementet for å fremme disse behov, foruten at han var opptatt av at sårene mellom de tidligere unionsbrødre fortest mulig måtte gro – også av den personlige grunn at hans kone var svensk.

Christophersen var en av sin tids få norske kosmopolitter. Og han var en embetsmann av den gamle skole, preget av flittig ydmykhet for statens brød. Da han 75 år gammel aksepterte Gunnar Knudsens tilbud om utenriksministerposten, var vilkåret at generalkonsulatet i Antwerpen måtte holdes åpen for ham for “eventuel tilbagetræden”. Etter regjeringens fall slapp han å dra tilbake til den by som 1907 hadde hedret ham med en minnemedalje for 25 års tjeneste der. Stortinget gav ham nemlig pensjon som takk for hans livslange tjeneste for fedrelandet.

Kilder og litteratur

  • K. V. Hammer: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • R. Omang: Norsk utenrikstjeneste,bd. 1–2, 1955–59
  • P. Fuglum: Én skute – én skipper. Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20,Trondheim 1989
  • R. Berg: Norsk utenrikspolitikks historie,bd. 1, Norge på egen hånd 1905–1920,1995
  • HEH
  • Wollert Konows (H) brevsamling, i NBO, Håndskriftsamlingen

Portretter m.m.

  • Maleri; Oslo Bymuseum
  • Maleri av Alejandro Christophersen, 1916; gjengitt i O. Delphin Amundsen: St. Olavs Orden 1847–1947,1947

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.