Wenche Foss

Skuespiller og sanger. Foreldre: Ingeniør Christian August Steenfeldt Foss (f. 1878) og Alfhild Røren (1886–1961). Gift 1) 1939 med ingeniør, filmprodusent Alf Scott-Hansen (22.12.1903–1961), sønn av havnedirektør Alf Scott-Hansen (1870–1930) og Lalla Wiborg (1869–1953), ekteskapet oppløst; 2) 1953 med godseier Thomas Stang (27.11.1897–1982), sønn av godseier Ole Andreas Stang (1872–1955) og Emma Heiberg (1874–1927).

Wenche Foss er norsk teaters store primadonna i siste halvdel av 1900-tallet. Hennes skuespillkunst har vært preget av stor allsidighet. Hun har overbevist i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret fra komedieroller til roller i moderne seriøs dramatikk.

Wenche Foss debuterte 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette Taterblod på Søilen Teater. Hun var ansatt ved Carl Johan Teatret 1936–39. De neste ti årene markerte hun seg som en av Centralteatrets bærende krefter. Hennes evner som lystskuespiller markerte seg allerede i Bjørnstjerne Bjørnsons Når den ny vin blomstrer 1939. Så fulgte suksesser som perler på en snor: Finn Bøs Hele byen takker for sist (1940), Marcel Achards Livet er skjønt (1942) og syngespillet Kunsten å leve av Karl Ludvig Bugge (1942), hvor hun var den eneste som fikk god kritikk, samt Elinor Borgs Den gyldne kro (1943). Hun fikk et avgjørende kunstnerisk gjennombrudd i dansken Carl Erik Soyas To tråder (1944) og viste en overlegen teknikk i Helge Krogs På solsiden (1947) og som Lysistrata av Aristofanes samme år.

Wenche Foss er mezzosopran og studerte sang med M. Hviid og K. B. Børresen. Som sangerinne hadde hun store suksesser i Kálmáns operette Bajaderen (1939), i Künneckes Fetteren fra Batavia og Lehárs Greven av Luxembourg (begge 1941) og ikke minst som Hanna Glawari i Den glade enke (1948). Sammen med den danske skuespilleren Poul Reichardt viste hun stor sjarm og sikkerhet og gjorde operetten til den største suksessen i teaterets historie, en suksess hun gjentok på Nationaltheatret 1956 med Knut Wigert som grev Danilo. Hun behersker også nyere musikkteater med sikker stilsans og musikalitet. 1952 fikk Oslo Nye Teater en kjempesuksess med Cole Porters Kiss me Kate med Wenche Foss som den trollete Kate/Lilli Vanessi, og 1968 spilte og sang hun den gamle kvinnen Fräulein Schneider i Cabaret av Joe Masteroff. Hun hadde også hovedrollen i Jerry Hermans musikal Hello Dolly på Chateau Neuf, og i Fjernsynsteatret spilte hun enkvinneoperaen Stemmen (1963) av Jean Cocteau og Francis Poulenc, om den sønderknuste kvinnen som snakker i telefonen med mannen som har forlatt henne.

Wenche Foss arbeidet tidlig med sin begavelse for karakterkunst. 1943 forsøkte hun seg på Ibsen for første gang. Som Rebekka West i Rosmersholm gav hun en lidenskapelig og fantasifull tolkning, men det var noe tvungent og melodramatisk over fremstillingen som gjorde at forestillingen ikke ble helt vellykket. Senere har hun vist seg som en stor Ibsen-tolker; Hedda Gabler (1960), Fanny Wilton (1965) og Ella Rentheim (1979 og 1991) i John Gabriel Borkman, Mor Aase i Peer Gynt (1985) og Madam Helseth i Rosmersholm (1998), alle på Nationaltheatret.

På Nationaltheatret, hvor hun var ansatt 1952–67 og fra 1978, vil hun bli husket for en rekke komedieroller: Helen i Alex Brinchmanns Karusell (1962), Maggie (Marilyn Monroe) i Etter syndefallet av Arthur Miller (1964; Kritikerprisen), Magdelone i Holbergs Mascarade (1980) og Fru Margrethe i Helge Krogs På solsiden (1983). Men først og fremst vil man huske henne som Lidja Vasiljevna i Aleksej Arbuzovs Soloppgang i Riga (Fjernsynsteatret, 1980) med Per Aabel som motspiller, og som Mrs. Patrick Campbell i George Bernard Shaws Kjære Løgnhals mot Toralv Maurstad (1995 og Fjernsynsteatret 1997).

1953 la Wenche Foss for første gang av seg den glitrende masken. I Rolf Stenersens Eva og Johannes viste hun seg som den flatbrystede, strikkende grå Jussia Gamborg som subber rundt i filttøfler. Senere fulgte store dramatiske kvinneroller: Viola i Shakespeares Helligtrekongersaften (1956), Maria Stuart i Bjørnsons Maria Stuart i Skottland (1957) og Marguerite Gautier i Kjeld Abells Kameliadamen (1960). Først 1957, 40 år gammel, fikk hun sin første virkelige ungpikerolle, Celimène i Molières Misantropen, og kritikerne, som ikke var helt overbevist over hennes Maria Stuart, var overbegeistret.

Wenche Foss var i flere perioder engasjert ved Oslo Nye Teater. Allerede 1936 sang hun Melodien i Kjeld Abells Melodien som ble vekk. 1950 spilte hun Madame i Jean Genets Hushjelpene, i 1967 Stephanie i Pierre Barrillets Kaktusblomsten mot Toralv Maurstad, Lisa i 40 Karat av Barrillet/Gredy 1971, og ikke minst var hun en glitrende Lavinia i Nils Kjærs Det lykkelige valg 1973. 1975 markerte hun sitt 40-årsjubileum med de fire kvinnerollene søstrene Dorothy, Emily og Rosen og deres gamle mor mot Leif Juster i Georg Furths sorgfulle komedie Twigs (Fjernsynsteatret 1980). I 1990-årene gjorde hun seg bemerket blant annet i samspill med Aud Schønemann i Joseph Kesselrings Arsenikk og gamle kniplinger (1992) og Netty Green i Mayo Simons Kunsten å overleve (1994).

Wenche Foss filmdebuterte i Tørres Snørtevold (1940) og var stjerne i førtitallskomedier som Den farlige leken og En herre med bart (begge 1942). Senere fikk hun kritikerprisen for rollen som bispinnen i Axel Kiellands Herren og hans tjenere (1959). I 1980-årene medvirket hun i en rekke av Wam og Vennerøds filmer, viktigst i Leve sitt liv (1982), der hovedrollen var skrevet spesielt for hennes mangesidige talent. I fjernsynsserien Vestavind (1994–95) spilte hun den gamle bestemoren som går fra 70 til 90 år. Hun fikk Amandas ærespris 1991, .Toleranseprisen 2002 og Norsk teaters ærespris, Heddaprisen, 2002.

Wenche Foss er et sterkt samfunnsengasjert menneske som tar opp kampen mot all urettferdighet. 1953, 36 år gammel, fikk hun sitt første barn, Tommeliten, en gutt med Downs syndrom. Knapt noe enkeltmenneske har gjort så mye for å åpne folks øyne når det gjelder utviklingshemmedes kår i Norge. Hun har også mye av æren for at Solgården, feriestedet for funksjonshemmede i Spania, ble reist 1972. I den åpenhjertige boken Etterpå skriver hun om sitt engasjement for barn med Downs syndrom og sin egen kamp mot kreften.

Wenche Foss ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1972, med stjerne 1988; hun har Røde Kors hederstegn og er ridder av Dannebrogordenen.

Verker

    Bøker

  • Livets gave (sm.m. S. I. Apenes), 1984
  • Hilsen Wenche! Brev gjennom året (sm.m. P. Brandt), 1988
  • Etterpå (sm.m. S. Scholz Nærø), 1999

Kilder og litteratur

  • Wenche Foss' egne bøker (se ovenfor)
  • E. Haslund: Aldri en grå hverdag. En bok om Wenche Foss, 1970
  • M. Levin: Wenche Foss. På livets scene, 1992
  • J. E. Hansen (red.): Kjære Wenche,2002
  • P. Mejlænder: Nærkontakt. Wenche Foss & Arne Næss,2004

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (som Ella Rentheim) av Håkon Bleken, 1988; Nationaltheatret, Oslo
  • Byste (bronse) av Per Ung, 1997; Nationaltheatret

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.