Faktaboks

Vilhelm Andreas Wexelsen
Født
5. juni 1849, Klæbu, Sør-Trøndelag
Død
19. juli 1909, Trondheim, Sør-Trøndelag, begr. på Domkirkegården
Virke
Geistlig og politiker
Familie
Foreldre: Personellkapellan, senere sogneprest Fredrik Nannestad Wexelsen (1818–96; se NBL1, bd. 19) og Inger Desideria Dessen (1823–81). Gift 1.12.1874 i Sparbu med Anna Beata Nilssen (11.7.1853–12.5.1942), datter av prost Hans Nicolai Oleus Nilssen (1812–88) og Anna Beate Steen (1819–80). Grandnevø (søstersønns sønn) av Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866); brorsønn av Christian Delphin Wexelsen (1830–83; se NBL1, bd. 19) og Marie Wexelsen (1832–1911); far til Per Kvist (1890–1947); morfar til Karl Evang (1902–81) og Vilhelm Evang (1909–83); farbror til Håkon Wexelsen (1898–1979); morbror til Gunnar Jahn (1883–1971).
Vilhelm Andreas Wexelsen
Vilhelm Andreas Wexelsen
Av /NTB Scanpix ※.

I den brede og sammensatte bevegelsen som 1884 utviklet seg til partiet Venstre, fantes det også en grundtvigiansk og nasjonal strømning – “kristendoms- og norskdomsfløyen”, med Vilhelm Andreas Wexelsen og vennen Viggo Ullmann som de toneangivende. Wexelsen var prest, en kort tid skoledirektør og senere biskop, men markerte seg først og fremst som stortingsmann og statsråd.

Wexelsen vokste opp i Trondheim, der hans far var prest fra 1850. Han gikk på katedralskolen i byen og tok examen artium 1867. Deretter studerte han teologi ved universitetet i Christiania og ble cand.theol. 1872. Etter en kort periode som lærer ved sin gamle skole ble han 1873 personellkapellan hos prosten i Sparbu, Hans Nilssen, som to år senere også ble hans svigerfar. 1876 ble Wexelsen stiftskapellan i Trondhjems stift, 1877 sogneprest i Kolvereid og fra 1884 i Overhalla. Den geistlige karrieren nådde sitt høydepunkt da han 1905 ble utnevnt til biskop i Trondhjems stift.

Både som teolog og politiker var Wexelsens tenkning sterkt preget av hans familiebakgrunn og miljø, fremfor alt av faren, presten Fredrik Nannestad Wexelsen, og grandonkelen, presten og salmedikteren Vilhelm Andreas Wexels. Slekten og miljøet hadde mottatt sterke impulser fra Grundtvig og hans tanker om “folkeånden” og det levende ordet som forbandt skaperordet med morsmålet. Menneskene måtte derfor tilegne seg den folkelige kultur og den nasjonale historie. I studietiden ble Wexelsen også påvirket av Christopher Bruuns “Folkelige Grundtanker”, og han sluttet seg til folkehøyskoletanken. Han var ingen original teolog, men mange av de reformer han som politiker var med på å realisere, hadde røtter i de ovennevnte tankestrømninger.

Wexelsens forkynnelse var lys, tolerant og med liberale overtoner. Han var for en “bredkirkelig” folkekirke med oppløsning av sognebåndet (plikt til å søke kirke i det sogn man bodde) og prinsippet om valgmenigheter. Folk måtte ha frihet til å bruke den prest de ønsket, og legfolk skulle ha lettere adgang til å tale i kirkene. I tråd med sin frihets- og toleransetenkning var han også for borgerlige ekteskap og imot tvungen konfirmasjonsundervisning. Som grundtvigianer var Wexelsen kulturnasjonalist. Han var en pådriver for å styrke landsmålet, og i tråd med de norske grundtvigianeres skolepolitiske program gikk han inn for å støtte folkehøyskolene og den frilynte ungdomsbevegelsen.

Da de politiske motsetningene hardnet til i 1880-årene, fant Wexelsen med sin nasjonale og liberale profil sin plass i Venstre. 1879 ble han valgt som suppleant til Stortinget og møtte der 1882. På tinget ble han regnet som en radikaler, i likhet med de øvrige representantene fra Nordre Trondhjems Amt eller “det røde amt”, som det ble omtalt i samtiden. Sammen stod de bak et opprop til velgerne 1882, noe som førte til offentlig refselse og en polemikk med biskop Andreas Grimelund. Forholdet til den offisielle kirke ble ikke bedre da Wexelsen året etter vendte seg mot den konservative teologen Gisle Johnsens opprop “Til Christendommens Venner” og advarte mot tendensen til å blande kristendommen med konservativ politikk.

Wexelsen ble valgt som fast stortingsrepresentant ved valgene 1882, 1885 og 1888. Han satt i kirkekomiteen, der han ble formann 1890. Han gikk inn for at Alexander Kielland skulle få diktergasje, men gikk imot forslaget om å opprette menighetsråd på grunnlag av avstemningsreglene som de lavkirkelige la til grunn. Wexelsen var også en av hovedaktørene bak skolereformen av 1889, der han særlig la vekt på de demokratiske og desentralistiske perspektiver i loven i og med at skole- og herredsstyrene fikk avgjørende myndighet ved valg av undervisningsplaner og lærebøker og ved læreransettelser.

Under splittelsen av Venstre 1889 sluttet han seg som amtets øvrige representanter til det rene Venstre. 1894 ble han igjen valgt til stortingsmann fra Nordre Trondhjems amt og 1897 fra bykretsen Trondhjem med Levanger. 1896 ble han utnevnt til skoledirektør i Søndre Trondhjems amt.

Da det rene Venstre dannet sin første regjering under Johannes Steen mars 1891, var Wexelsen sjef for Kirkedepartementet til juli 1892 og deretter medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm til regjeringen gikk av mai 1893. Han var på ny sjef for Kirkedepartementet i regjeringene Steen-Blehr fra februar 1898 til oktober 1903. Som statsråd gikk han særlig inn for å bedre lærerutdannelsen og spesielt for utbyggingen av skolen i Finnmark. Den nasjonale profilen kom til uttrykk ved tiltak og bevilgninger for å støtte folkehøyskolene, den frilynte ungdomsbevegelsen og landsmålets stilling. Ikke minst er Wexelsen kjent for å ha autorisert bruken av Elias Blix' nynorske salmebok for kirkebruk. Han var formann i Det norske Samlaget 1894–98.

I unionelle spørsmål var Wexelsen en av pådriverne i den første fase av striden med Sverige, men inntok i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson en mer moderat og forsiktig posisjon fra 1893 av. Ved regjeringen Blehrs avgang 1903 ble han satt utenfor politikken, men mars 1905 ble han av regjeringen Christian Michelsen utnevnt til biskop i Trondhjems stift, trass i motstand fra kirkelig og delvis teologisk hold. Som biskop inntok Wexelsen den forsonlige meglerrollen som hadde preget hans siste år som politiker. Det var også Wexelsen som ledet kroningen av kong Haakon 7 og dronning Maud i Nidarosdomen 22. juni 1906.

Vilhelm Andreas Wexelsen døde 1909. På hans grav på Domkirkegården i Trondheim ble det reist en bauta med hans byste og det mottoet som hadde karakterisert hans virke som biskop og politiker – “Norskdom og kristendom”. Wexelsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1889 og til kommandør av 1. klasse 1899. Han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden og innehaver av Kroningsmedaljen i sølv.

Verker

  • Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 606–607

    Et utvalg

  • Kirkelig frihed, i Magne 1882, s. 129–132, 161–163 og 185–188
  • Alexander Kiellands Digtergage, i Dagbl. nr. 199/1885
  • Salmebog for kirke, hjem og skole (sm.m. V. Ullmann), 1887
  • Ivar Aasen, i Ki&K 1897, s. 8–13 og 69–79
  • Til den norske kirkes prester, i Aftenp. nr. 22/1901
  • Fra presten Fredrik Wexelsens liv og gjerning, Svorkmo 1904
  • Kræver folkekirkens opgave og stilling, at der nu reises en kirkepolitisk strid?, i A. Hval, G. Jensen og V. A. Wexelsen: Til vor kirkes venner, 1906, s. 83–103
  • Til Trondhjems bispedømmes prester, Trondheim 1906
  • Folkekirke og kirkeforfatning, 1908

    Etterlatte papirer

  • En brevsamling finnes i UBO, Håndskriftsamlingen

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 6, 1908
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • T. Bergane: Drag frå biskop Vilhelm Andreas Wexelsens liv og gjerning, utrykt h.oppg. UiO, 1947
  • N. Sivertsen: “Biskop Vilhelm Andreas Wexelsen 5.6.1849–19.7.1909”, i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag 1947
  • P. Fuglum: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, 1984
  • T. Lysaker: “Vilhelm Andreas Wexelsen”, i d.s.: Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 3, 1987, s. 202–232
  • D. Thorkildsen: Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre, KULT skriftserie 70, 1996
  • d.s.: “En nasjonal og moderne utdanning”, i Ø. Sørensen (red.): Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, 1998

Portretter m.m.

  • Maleri signert G. Stenersen, 1914; Erkebispegården, Trondheim
  • Bautastein med byste (kleberstein) av Wilhelm Rasmussen, 1914; Domkirkegården, Trondheim