Vigleik Eide

Offiser og diplomat. Foreldre: Ivar Vigleiksson Eide (1891–1954) og Serina B. Oma (1895–1970). Gift 1962 med førstesekretær Aase Nyhuus (22.4.1937–), datter av Oluf Magne Nyhuus (1905–89) og hustru Gunda Karine (1907–94).

Vigleik Eide avsluttet en lang militær karriere med to år som norsk forsvarssjef og deretter fire år som leder for NATOs militærkomité. Senere haddde han en rekke internasjonale oppdrag, og han var 1998–2001 norsk ambassadør i Beirut og Damaskus.

Eides farsslekt har sine røtter i Tørvikbygd i Hardanger. Etter examen artium 1953 tok Eide befalsskolen 1954 og Krigsskolen 1957. Senere gjennomgikk han Hærens stabsskole (1968), Führungsakademie der Bundeswehr (1970–72) og NATO Defense College, Roma (1983). Han hadde også studieopphold i utlandet, bl.a. ved forsvarshøyskoler i Hamburg og Monterey (USA).

Eides første tjenestetid varierte mellom skole-, stabs- og kommandostillinger i Hæren. Han ble oberst II og sjef for organisasjonsavdelingen i Hærstaben 1980, oberst I og stabssjef i Hærstaben 1983 og 1985 generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet. 1986 ble han generalløytnant og øverstkommanderende i Nord-Norge. I august året etter ble han utnevnt til general og forsvarssjef, en stilling han hadde til september 1989.

Eide overtok deretter den høyeste militære stilling i NATO, som formann i NATOs militærkomité. Dette var andre gang Norge hadde denne posisjonen, og Eide satt fra 1989 til januar 1993. I en periode med dramatiske omveltninger i det europeiske sikkerhetspolitiske landskap ledet han NATOs militære omstillingsprosess, bl.a. utarbeidelsen av alliansens strategiske konsept (vedtatt i november 1991). Han arbeidet også med ny styrkestruktur og med en justert kommandostruktur.

I denne perioden ble også det militære samarbeidet med Warszawapakten som nye “partnere” i Sentral- og Øst-Europa innledet, det som 1994 ble samlet under “Partnerskap for fred”-begrepet. I denne forbindelse ledet Eide den første militære NATO-delegasjonen til Moskva i november 1990 og deretter tilsvarende delegasjoner til alle tidligere Warszawapakt-land. 1992 ledet han det første samarbeidsmøte i militærkomiteen på forsvarssjefsnivå. For landene i den tidligere Warszawapakten var det et ekstra poeng at NATOs militære side i denne perioden ble ledet av en person fra et av alliansens minste land.

Etter at Eides militære tjeneste var avsluttet 1993, påtok han seg en del oppdrag i diverse krisehåndterings- og fredsprosesser. Fra juni 1993 til januar 1994 var han spesialrådgiver for FNs forhandler i det tidligere Jugoslavia, Thorvald Stoltenberg, og stedfortredende spesialrepresentant for FNs generalsekretær for alle FN-operasjoner i dette området.

På oppdrag fra Utenriksdepartementet var Eide 1994 i Guatemala og deltok i fredsprosessen der. Hovedoppgaven var å motivere de lokale militære ledere til å støtte fredsprosessen. 1994–95 arbeidet han som uavhengig strategisk-industriell rådgiver og var også engasjert i sikkerhetspolitisk forskning. På vegne av den europeiske sikkerhetsorganisasjonen OSSE og som personlig representant for formannen ledet Eide – med ambassadørtittel – fra januar 1996 til slutten av 1997 arbeidet med rustningskontroll i det tidligere Jugoslavia i forbindelse med fredsavtalen av 1995 (Dayton-avtalen).

Den nedrustningsavtalen som Eide forhandlet frem mellom Jugoslavia, Kroatia og de tre partene i Bosnia-Herzegovina, var spesiell: Det var første gang det var forsøkt med slike forhandlinger som en del av en fredsprosess direkte etter at kamphandlingene var avsluttet, og det var den eneste avtale partene inngikk “frivillig” og som de selv hadde ansvaret for å gjennomføre. Det var også den eneste avtalen i Dayton-oppfølgingen som direkte involverte Kroatia og Jugoslavia.

1998 ble Eide utnevnt til Norges ambassadør i Damaskus og Beirut. Han skrev en rekke artikler og mindre skrifter om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1987 og har en rekke utenlandske ordener.

Verker

Et utvalg

  • NATO's future. Risks, roles, strategy and concepts, i International Challenges vol. 10 nr. 2, 1990, s. 6–11
  • Rustningskontroll i det tidligere Jugoslavia og oppfølgning etter Dayton-avtalen, i Norsk militært tidsskrift nr. 5/1998, s. 4–5 og 9–12
  • Utvikling og utvidelse. Sikkerhetspolitiske og militære konsekvenser for NATO og Norge, i Internasjonal politikk nr. 1/1998, s. 3–12

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Vigleik Eide 1999
  • H. I. Sunde: “Presidenten har ordet”, i Norges Forsvar nr. 3/1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.