Victor Bernau

Sanger, skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Bryggeridirektør Carl Louis Henrik Bernau og Margrethe Samson. Gift 1931 med skuespiller Signe Bye, datter av konsul Niels Bye.

Victor Bernau må regnes som grunnleggeren av den norske revytradisjonen. Han var teatersjef på Chat Noir 1917–28 og senere på Scala Teater og Det Nye Teater.

Etter å ha forsøkt seg som lærling i lue- og hattebransjen hos en onkel i Drammen, ble Bernau ansatt som elev ved Fahlstrøms Teater i Kristiania 1909. Han gjorde seg raskt bemerket, og fikk fine kritikker for sin innsats som oppasser i Kálmáns operette Høstmanøver og som Olaf i Ibsens Samfunnets støtter. På Tivoli Teater (1913–14) spilte han bl.a. Bleirot i Wildenveys Lys over land, og på Centralteatret (1914–16) ble han lagt mest merke til som Ola i Faddergaven av Peter Egge. 1914 hadde han sin første opptreden på Chat Noir, men ble ikke ansatt der før 1916.

Med sitt barokke og på alle måter omfattende talent, ble Bernau snart en stor publikumsfavoritt, og allerede 1917, da Bokken Lasson ønsket å trekke seg mer tilbake, ble han teatrets sjef og direktør. Han forble i denne stillingen til 1928, og fulgte Chat Noir-ensemblet gjennom to flyttinger, til Brødrene Hals' lokaler 1919 og til den nåværende plasseringen i Klingenberggata 1928. På Chat Noir opptrådte han selv i revyene med viser og sketsjer. Med like stor karaktersikkerhet fremstilte han “en akevittglad østkanttjommy med sixpencelua på snei og en taustump som livreim for å holde oppe de fillete og altfor korte buksene” som “en elegant, litt bedugget herre i chapeauclaque og hvitt silkeskjerf som tullpratet med gasslykten”, ifølge teaterhistorikeren Haakon B. Nielson, og gjentatte ganger spilte han Napoleon, som han skal ha hatt en frapperende likhet med. Til de mest kjente visene han lanserte i perioden hører En bitte liten mann, Exen, K.N.S., Serru, serru, Lov-visen og Oppover går det.

Med et ensemble som fra Lassons pionertid bl.a. omfattet Lalla og Carsten Carlsen og Botten Soot, og Bernaus egne “oppdagelser”, som med årene inkluderte Leif Juster, Einar Rose, Tore Foss, Steinar Jøraandstad, Jens Gundersen, Kari Diesen og Jens Book Jenssen, ble Bernau den virkelige grunnleggeren av den norske revytradisjonen. Han forlot raskt Bokken Lassons grunnleggende idé om en litterær kabaret, og allerede ved inngangen til 1920-årene var Chat Noir, til Lassons uttalte fortvilelse, blitt et helstøpt, og langt mer folkelig revyteater. Forfatter- og komponiststaben hans bestod av nesten alle de sentrale opphavsmennene i tidlig norsk revyhistorie; Per Kvist, Arne Svendsen, Finn Bø, Kolbjørn Svendsen og Jacob og Vilhelm Dybwad.

1928 ble Bernau ansatt som skuespiller og instruktør ved den nystartede Det Nye Teater i Oslo. Her spilte han med hell i Hamsuns trilogi Ved rikets port, Livets spill og Aftenrøde og hadde en betydelig kunstnerisk seier som Soldat Schweijk, men satte også opp revyer. 1934–37 drev han (det første året sammen med Einar Rose) det nystartede Scala Teater, og fra 1937 til sin død var han administrerende direktør ved Det Nye Teater. Gjennom hele perioden var han nesten årlig tilbake på Chat Noir, som skuespiller og som instruktør.

Etter å ha medvirket i stumfilmen Baldevins bryllup (1929) spilte han samme år i et filmet kabaretprogram, opptatt i København, og lansert i Norge som den første norske lydfilmen. Dette korte eksperimentet inneholder Sigurd Westbyes vise Klunken, det eneste filmede opptaket med Bernau som revykunstner. Han medvirket senere som skuespiller i Helge Lundes film Familien på Borgan (1939).

Mange av visene Bernau lanserte er fortsatt levende i norsk bevissthet, men som regel fordi Einar Rose tok dem opp på repertoaret og førte dem videre. Bernau selv er den norske revyens mest legendariske skikkelse, noe som nok ikke minst skyldes at historiene om ham er mange og fargerike, men opptakene med ham er få og med en så dårlig lyd- og bildekvalitet at de har liten appell til senere generasjoner. Dette har medført at hans navn er omgitt med en viss mystikk. LP-platen Bernaus beste (1973) inkluderer tolv opptak, bl.a. Skal vi ikke være dus (1930), Bare rundt omkring (1929), Vuggevise til 'n August (1930), Poltergeisten (1927) og den berømte Klunken. Hans betydning ligger i grunnleggelsen av en spesifikt norsk revyform og, igjen ifølge Haakon B. Nielson, i “poengtert visesang og lynsnar sketsjreplikk som ble toneangivende for et helt slektledd av revykunstnere”, og som gjennom den har satt en slags standard for norsk revykunst, ikke minst med den såkalte “Oschlo-tonen”.

Bernau døde 1939, bare 49 år gammel, på premieredagen for sin iscenesettelse av Alf Henriksons sommerspill Lykken kommer på Det Nye Teater.

Verker

  • Med vennlig hilsen, selvbiografi, 1939

    Plateinnspillinger

  • Bernaus beste, 1973

Kilder og litteratur

  • B. Lasson: Livet og lykken, 1940
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • H. B. Nielson: Revystjerner i 1920-årenes Kristiania, 1970

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.