Valentin Sibbern

Offiser, embetsmann og politiker. Foreldre: Godseier, major Georg Christian Sibbern (1732–96) og Søster Huitfeldt (1760–1833). Gift 1) 19.5.1802 i Rygge med Alette Margrethe Aagaard (3.10.1776–30.5.1810), datter av sogneprest Matthias Aagaard (1749–85) og Boel (el. Bodil) Maria Creutz (1749–79); 2) 13.5.1811 i Vestby med Anne Cathrine de Stockfleth (31.3.1785–8.3.1865), datter av viseadmiral William Walker Stockfleth (1737–1818; se NBL1, bd. 15) og Johanne Georgia Vieth (1749–97). Bror av Arild Sibbern (1785–1863; se NBL1, bd. 13); far til Carl Sibbern (1809–80; se sst.) og Georg Sibbern (1816–1901); svigerfar til Frederik Due (1796–1873); morfar til Bredo Morgenstierne (1851–1930); farfars far til Georg Sibbern (1877–1964; se NBL1, bd. 13).

Valentin Sibbern var offiser og representerte sitt regiment i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Han var en fremtredende mann i Norge etter 1814, både som politiker og embetsmann.

Sibbern tilhørte en velstående offiserslekt som fra 1732 eide godset Værne kloster ved Moss, og her vokste han opp. Allerede som fireåring fikk han offiserspatent som titulær sekondløytnant, og 1793 ble han elev ved landkadettakademiet i København. Han avanserte raskt og ble virkelig sekondløytnant 1796, premierløytnant 1800 og rittmester og sjef for Rakkestadske kompani 1809. Ved siden av offisersgjerningen leste han jus og tok dansk juridisk eksamen 1802.

Fra 1811 tjenstegjorde Sibbern ved Akershus ridende Jegerkorps, og han ble major 1812. Under krigen med Sverige deltok han lite i krigshandlinger, og høsten 1814 skiftet han over til en sivil embetskarriere, da han ble utnevnt til amtmann i Smålenene (Østfold). 1822 ble han dessuten konstituert og 1823 utnevnt til amtmann i Akershus og stiftamtmann i Akershus stift. Han avsluttet karrieren som statsråd i perioden 1830–50.

Sibbern overtok Værne kloster 1796 og var eneeier fra 1800, men som stiftamtmann og statsråd måtte han ta bolig i Christiania. 1841 delte han derfor eiendommen mellom to av sønnene, og han bodde selv på den utskilte delen, Carlberg, hvor han også døde.

Sibbern ble medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll etter et dobbelt valg, da han ble valgt som representant for både Smålenenes amt og Akershus ridende Jegerkorps. Han tok sete som representant for jegerkorpset. Halvdan Koht omtaler ham som den minst partibundne av eidsvollsmennene, og det er liten tvil om at han hadde meget realistiske forestillinger om hva situasjonen tillot at man kunne gjøre. Sibbern stemte mot å erklære Norge som et selvstendig kongerike og ble av den grunn regnet med til unionspartiet. Ellers var han en flittig debattant, som ofte uttalte seg om hvordan Grunnloven burde være. Han var konservativ i standpunktet om valgbarhet og valgrett og mente at det bare var opplyste menn som skulle ha disse rettighetene. Som en konsekvens av dette gikk han imot stemmerett for alle bønder. Han ønsket også at Lagtinget skulle fungere som et slags senat. Hans dagbok fra Riksforsamlingen er et verdifullt kildeskrift.

Sibbern ble innvalgt på det overordentlige Stortinget høsten 1814 og var medlem av den komiteen som forhandlet med svenskene. Senere møtte han på samtlige stortingssamlinger frem til 1824. Han fungerte som president i både Stortinget og Lagtinget. Sibbern var en utpreget forkjemper for Stortingets rettigheter, og han var sterkt opptatt av å forsvare ytringsfriheten. I næringsspørsmål var han konservativ, men han gikk inn for å lette forholdene for nødlidende. Han tok initiativet til opprettelsen av et sinnssykehus i Akershus og var medlem av komiteen som arbeidet med denne saken. Under urolighetene i Christiania 17. mai 1829 (Torgslaget) innkalte han militære styrker for å opprettholde ro og orden, noe som ikke var populært (se Ferdinand Wedel Jarlsberg).

Sibbern var på tale som statsminister (dvs. leder for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm) allerede 1828 og igjen 1841; ved sistnevnte anledning var det hans svigersønn Frederik Due som ble utnevnt. Selv ble Sibbern 1830 medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm og tilbrakte til sammen seks år der. Ellers fungerte han i perioder som sjef for Revisjons-, Justis-, Arme-, Marine- og Finansdepartementene. Han gikk av 1850, men var 1852 medlem av interimsregjeringen som styrte mens kong Oscar 1 var utenlands.

Sibbern hadde praktisk innsikt og stor arbeidsevne og beskrives som rettsindig og vennlig, egenskaper som gjorde ham avholdt av både høy og lav. 1825–51 var han skattmester ved de kongelige ridderordener i Norge og bar derfor fra 1847 St. Olavs Ordens storkorsstjerne; ved sin avgang som statsråd 1850 ble han virkelig storkorsinnehaver. Han var dessuten ridder av den svenske Svärdsorden fra 1815 og kommandør fra 1821. Han ble kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1825 og fikk storkors 1844.

Av Sibberns barn ble to politikere: Carl Sibbern var stortingsmann og mangeårig amtmann i Smålenene, mens Georg Sibbern ble en fremtredende diplomat og (i likhet med svogeren Due) norsk statsminister i Stockholm.

Verker

  • Forslag til de Forandringer i Kongeriget Norges Grundlov, som vilde blive nødvendige ved en Forening med Kongeriget Sverrig, (anonymt) 1814
  • Dagbog paa Eidsvold fra 10de April til 17 de Mai 1814, utg. ved M. Birkeland, 1870 (først trykt i HT s.å., s. 208–272)

Kilder og litteratur

  • Nekrolog i Mgbl. nr. 8/1853
  • H. J. Huitfeldt-Kaas: Efterretninger om Familien Sibbern, 1890, s. 62–73
  • NFL, bd. 5, 1901
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Coldevin: Norske storgårder, bd. 1, 1950
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, u.å.; p.e
  • Maleri (brystbilde) av C. W. Norgren, 1842; p.e

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.