Faktaboks

Ulrik Motzfeldt
Ulrik Anton Motzfeldt
Født
27. januar 1807, St. Thomas
Død
10. juni 1865, Christiania
Virke
Jurist og politiker
Familie
Foreldre: Statsråd Peter Motzfeldt (1777–1854) og Ernesta Birgitte Margrethe Stenersen (1789–1848). Gift 1) 3.7.1830 med Fredrikke Julie Nielsen (28.4.1809–4.2.1837), datter av agent Jacob Nielsen (1768–1822) og Johanne Sophie Christiane Berg (1777–1866); 2) 6.5.1841 med Anna Pauline Georgine Birch (28.6.1822–2.11.1891), datter av generalmajor Paul Hansen Birch (oppr. Reichenwald) (1788–1863; se NBL1, bd. 1) og Anna Cathrine Hoffmann Stenersen (1791–1840). Bror av Ketil Motzfeldt (1814–89); brorsønn av Frederik Motzfeldt (1779–1848, se NBL1, bd. 9) og Carl Frederik Motzfeldt (1808–1902); svoger til Carsten Tank Nielsen (1818–92); fetter av og svoger til Christian Birch-Reichenwald (1814–91); far til Ernst Motzfeldt (1842–1915, se NBL1, bd. 9); svigerfar til Ole Munch Ræder (1815–95).

Ulrik Motzfeldt var en høyt ansett jurist og et sentralt medlem av en stri og sta politisk familie som spilte en stor rolle i norsk politikk gjennom mesteparten av 1800-tallet.

Motzfeldt ble dimittert fra Christiania katedralskole 1823 og ble cand.jur. 1826. Da han avslo å motta konstitusjon som universitetslærer, arbeidet han som advokatfullmektig inntil han etter prøveforelesninger ble utnevnt til universitetslektor 1829. Han ble forbigått ved utnevnelse til professor (noe som bidrog til at hans far tok avskjed som statsråd) fordi Karl Johan mente at han var for ung; dessuten hadde Motzfeldt skrevet noen avisartikler som ikke hadde falt i smak. Han ble imidlertid konstituert professor 1834 og utnevnt 1839. I Høyesterett ble han samme år ekstraordinær assessor og fast utnevnt 1842. Etter et avbrekk 1847–52 som sorenskriver i Rakkestad var han igjen assessor til sin død 1865.

I studietiden tilhørte han “intelligensen”, kretsen rundt Welhaven og Schweigaard som brøt ut av Studentersamfundet, og han var medredaktør i utbryternes blad Vidar. Motzfeldt var særlig nært knyttet til Schweigaard og utgjorde sammen med ham og Carl Fougstad redaksjonsutvalget for avisen Den Constitutionelle, som de stiftet 1836. 1842 og 1853–60 var han ordfører i Christiania.

1851 ble han valgt til stortingsrepresentant, først fra Smålenenes amt, og senere fra Christiania. Han ble sist valgt 1862, men ble da sykepermittert. Han var stortingspresident 1857 og 1858, lagtingspresident 1859–60, og markerte seg som en urokkelig konservativ politiker. Han fulgte imidlertid også familietradisjonen med et relativt kjølig forhold til Sverige og unionen. Hans grunnsyn var som “intelligensens” skandinavisme: sammen utad, men fri nasjonal utvikling innad. I pakt med dette reiste han 1851 grunnlovsforslaget om opphevelse av stattholderembetet. Forslaget fikk grunnlovsmessig flertall i Stortinget 1854, men etter regjeringens innstilling ble det nektet sanksjon fordi det ikke åpnet for en annen fast formann for regjeringen i Christiania. Dermed var imidlertid saken reist som skulle splitte de konservative i en årrekke og føre til at hans fetter og svoger, Christian Birch-Reichenwald, og hans bror Ketil måtte overgi ledelsen av regjeringen til Frederik Stang.

Motzfeldt var “en mann med vyrnad for folkeviljen”, som historikeren Halvdan Koht uttrykker det. Til tross for at han personlig var klart imot innføring av jury, lot han seg velge til formann for den parlamentariske jurykommisjon som regjeringen anså som konstitusjonelt urettmessig og av all makt søkte å hindre i arbeidet. Senere lot han seg oppnevne som medlem av den regjeringsoppnevnte jurykomité, men var hovedtalsmann mot forslaget i Lagtinget og forarget seg over å høre at han holdt “timelange foredrag” (hovedinnlegget fyller 20 spalter i Lagtingstidende). Men at statsminister Sibbern terget ham for hans “democratisme”, tok han med stor ro.

Politiker i egentlig forstand ble Motzfeldt aldri. Han var Stortingets mest prosaiske medlem og tok sine standpunkter uavhengig av hva som var politisk gangbart og av hva andre, selv hans nærmeste venner, måtte mene. Men hans faste karakter og samvittighetsfulle arbeid med sakene gav ham også respekt og tillit. Som jurist var Motzfeldt like fremragende dyktig som han var arbeidsom, og han ble mye benyttet som medlem av lovforberedende komiteer (for dissenterloven, husmannsloven, lov om kredittvesenet, lov om sunnhetsvesenet).

Ulrik Motzfeldt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1843 og av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra stiftelsen 1857. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1849 og til kommandør 1857.

Verker

  • Bibliografi finnes i NFL, bd. 4, 1896, s. 127–128

    Et utvalg

  • Den norske Kirkeret, 1844
  • Lovgivningen om Odelsretten og Aasædesretten, 1846

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 4, 1896
  • A. C. Manthey: Dagbøger for aarene 1856–1874, bd. 1, 1909
  • F. Stang: “Retsvidenskapen”, i Det Kgl. Fredriks Universitet 1811–1911, 1911
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • G. Hallager: Norges Høiesteret 1815–1915, bd. 1, 1915
  • H. Koht: Johan Sverdrup, bd. 1, 1918
  • L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 1, 1934
  • H. Refsum: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • F. Stang: Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862, 1942

Portretter m.m.

  • Litografi av J. O. H. Hassel, u.å.; gjengitt i C. Tønsberg: Norsk Portræt-Galleri, 1877
  • Maleri av Eilif Peterssen, u.å.; Formannskapssalen, Oslo Rådhus
  • Portrettfotografi av L. Forbech, u.å.; i Høyesterett og Stortinget