Turi Widerøe

Turi Widerøe hadde en variert yrkesbakgrunn og praksis da hun 1965 banet seg vei inn i en totalt mannsdominert luftfartsbransje som flyger. Hun ble en respektert og beundret skikkelse blant mange sterke personligheter fra pionerårene i norsk ambulanse- og ruteflyging. Det tok nærmere 20 år før flere kvinner ble ansatt som flygere i norske flyselskap.

Hun tok fireårig utdannelse som bokdesigner fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i 1958 og arbeidet to år som grafisk formgiver blant annet hos trykkeriet Grøndahl & Søn. I 1958 vant hun Foreningen for bokkunsts konkurranse med Valgets brodd av Solveig Christov. Fra 1960 arbeidet hun fire år som redaksjonssekretær for Norske Arkitekters Landsforbunds tidsskrifter Byggekunst og Arkitektur.

Hun tok privatflysertifikat i 1962 og deretter diplom som seilflyger. Hun forlot redaktørjobben og ble ansatt som assistent for lederen av A/S Sydvarangers malmleting i indre Troms, med ansvar for 70 arbeidere. Slik finansierte hun flyutdannelsen og tok trafikkflygersertifikat i 1967. Året før ble hun ansatt som postledsager og etter hvert flyger på sjøfly i Widerøe’s Flyveselskap A/S med stasjon i Bodø. Faren, som var direktør i selskapet, hadde vært imot datterens nye yrkesvalg. Han godtok motvillig ansettelsen med en formaning: «Det er din plikt å sørge for god tone i cockpit!» Både malmleting og flyging på sjøflyruter var begrenset til sommersesongen, og Turi Widerøe brukte vintrene til videreutdanning som flyger.

Årene med ambulanse- og ruteflyging i Widerøe’s Flyveselskap ble en lærerik tid blant garvede sjøflygere med opp til 30 års erfaring. Våren 1968 kvalifiserte hun seg som kaptein og fløy Norseman og Otter sjøfly mellom Trondheim og Tromsø. Da det nye kortbanenettet på Helgeland åpnet ut på sommeren 1968, fikk hun også utsjekk som annenflyger på Twin Otter. Høsten 1968 ble hun ansatt som flystyrmann i SAS og sjekket ut på Convair Metropolitan, som hovedsakelig fløy ruter i Skandinavia. Senere fløy hun på selskapets første jetfly Caravelle til destinasjoner i Europa. I 1975 tok hun sertifikat på DC9.

Som den første kvinnelige flyger i SAS gav Turi Widerøe et betydelig bidrag til selskapets markedsføring, spesielt ved en foredragsturné i USA i 1970. Selv om kvinner hadde fløyet rutefly før andre verdenskrig, var dette nærmest utenkelig rundt 1970. Hun fikk i 1970 de amerikanske utmerkelsene Amelia Earhart Medal og Harmon Trophy som påskjønnelse for sin innsats med å bryte kjønnsbarrieren i luftfarten. Det ble også laget en dokumentarfilm om hennes flygerliv. I dag er hennes Widerøe-uniform utstilt ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og hennes SAS-uniform ved National Air & Space Museum i Washington, D.C. i USA. Hun tok initiativet til og redigerte SAS’ flygerforenings medlemsblad Interno, som i 1974 ble til Norsk Flygerforbunds Cockpit Forum.

Hun fortsatte som flyger selv om hun stiftet familie og fikk barn. Etter at hun ble alenemor for to, måtte hun imidlertid gi opp flygeryrket etter ti år i SAS. Tiden var inne til å starte på en tredje karriere.

Hun ble i 1979 stipendiat i NRK og arbeidet som programsekretær og programleder i NRK Radio og Fjernsyn til 1986. Her var hun med på å lage de første forbrukerprogrammene i fjernsynet, og i to år var hun i redaksjonen for Erik Byes lørdagssendinger. Hun arbeidet så to år som redaktør i Gyldendal Norsk Forlag, før hun 1988 begynte som konsulent og informasjonsmedarbeider i flere bedrifter og organisasjoner. I en periode etter 1990 arbeidet hun også i Norsk Aero Klubbs rekrutteringsutvalg, som forsøkte å få flere unge kvinner inn i norsk luftfart. Fra 1998 var hun ansatt som informasjonsleder ved Oslo Nye Teater og fra 2000 ved Riksteatret. Etter at hun ble pensjonist i 2002 har hun arbeidet som selvstendig næringsdrivende.

• Widerøe
• Viggo Widerøe

• Ulf Larsstuvold: Norsk biografisk leksikon 2
• O. Arnesen: På grønne vinger, 1984
• A. Møst og H. Kringstad: Folkets bilder – hele Norges fotoalbum gjennom 100 år, 1999