Trygve Hegnar

Siviløkonom og redaktør. Foreldre: Direktør Per Hegnar (1912–98) og Margrethe Anonsen (1922–93). Gift 1), ekteskapet oppløst; 2) med advokat Lise Reiersen (1959–), ekteskapet oppløst; 3) med Ingrid Misvær, datter av Gunnar Misvær og hustru Ester.

Redaktør Trygve Hegnar innførte den moderne og pågående næringslivsjournalistikk i Norge. Med starten av bladet Kapital 1971 utfordret han etablerte sannheter om forholdet mellom pressen og næringslivet. Hans frekke, uredde og uærbødige stil skapte umiddelbart uvenner både i den servile delen av næringslivspressen og blant forretningslivets topper.

Som sønn av økonom Per Hegnar, Fred. Olsens høyre hånd, vokste Trygve Hegnar opp i et borgerlig hjem på Madserud i Oslo. Han studerte i Tyskland og tok siviløkonomeksamen 1968. Ved siden av studiene var Hegnar en ivrig håndballspiller. Han ble norgesmester med Arild 1964 og norsk toppscorer i VM samme år. Hegnar var senter og spilte 12 landskamper i perioden 1963–71.

På håndballbanen ble Hegnar oppfattet som en utpreget individualist, som heller skjøt selv enn å passe til en bedre plassert medspiller. “Han var ingen typisk lagspiller der heller,” sa Inge K. Hansen, landslagskollega i håndball, senere konserndirektør i Statoil. “Beskjedenhet, en dyd man fortsatt ikke ser hos Hegnar, fantes ikke den gangen heller.”

Den ferske siviløkonomen returnerte til Norge som forsker ved Transportøkonomisk Institutt. Hans første interesse var forholdet mellom billettpriser og publikums vilje til å bruke kollektivtransport, et område hvor han publiserte en serie utredninger. Interessen for kollektivtransport gjorde at han begynte som økonomikonsulent ved Oslo Sporveier 1970.

Omtrent samtidig planla han i stillhet Kapital fra kjøkkenbenken hjemme på Eiksmarka i Bærum. Bladet ble startet uten grunnkapital. Søknader om banklån ble avslått, og trykkingen kunne skje kun med velvillig støtte fra trykkeriforbindelser.

Kapitals varemerke fra første stund var den usignerte artikkel, gjerne skrevet av bladets “agenter” i næringslivet. I mange tilfeller var dette studiekamerater av Hegnar fra Tyskland. Bladet markedsførte seg som en miks av avslørende nyheter, analyser, aksjeråd og privatøkonomiske tips.

To saker skulle mer enn noen plassere Hegnar på kartet: OBOS-saken og avsløringene av SV-stortingsrepresentanten Otto Hauglins diettregnskap. Hegnar ble kjent for det allmenne publikum gjennom sine avsløringer av smøring og korrupsjon i OBOS, og for å ha avdekket hvordan Hauglin trikset med sin bostedsadresse for å få diettgodtgjørelse mens han satt på Stortinget.

Mens Kapital utfordret establishment, ble den unge redaktøren raskt trykket til brystet av outsidere som finansmannen, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen. Hegnar fattet selv interesse for industribyggeren Vebjørn Tandberg, som han senere skrev en biografi om. Etter Tandbergs tragiske fallitt overtok Hegnar den praktfulle Tandberg-villaen og gjorde den til hovedkvarter for Kapital i mange år.

Hegnar sier selv han tjente sin første million i 1976. Pengene ble straks satt over styr på tabloidavis-prosjektet Blikk (oktober–desember 1977). I likhet med Kapital – som lånte mange trekk fra tyske Der Spiegel – hadde også Blikk et tysk forbilde, nemlig tabloidavisen Bild. Hegnar var tidlig ute med å identifisere en avistrend som siden skapte suksessene VG og Dagbladet, men han undervurderte kapitalbehovet for å etablere en slik avis. Dermed gikk Blikk inn etter bare noen måneders drift.

Hegnars neste forsøk på å skaffe seg kontroll over en dagsavis kom da han ervervet 10 prosent av aksjene i daværende Norges Handels og Sjøfartstidende, senere Dagens Næringsliv. Aksjekjøpet skapte stor motstand blant de andre store aksjonærene, i første rekke aksjemegler Erik Must og skipsreder Fred. Olsen. Saken endte med at Hegnar solgte sine aksjer med 26 millioner kroner i gevinst – penger han brukte 1992 til å starte Finansavisen.

Med Finansavisen lyktes endelig forsettet om å skape en avissuksess. Avisen var både en opplagsmessig og økonomisk vinner i 1990-årene – for øvrig i skarp konkurranse med Dagens Næringsliv. Avisens kanskje fremste varemerke er Hegnars daglige og skarpe lederartikler om særlig økonomiske og politiske emner. De daglige lederartiklene medvirket også til å gi Hegnar ry som en skarp debattant som ble mye brukt på fjernsyn og i offentlige debatter.

Mens Hegnar i 1970-årene fikk æren for å ha innført den moderne næringslivsjournalistikken til Norge, ble han i 1990-årene offer for den samme. Nå ble han selv gransket av ivrige journalister og omtvistet av en helt annen grunn: Redaktørens stadig mer omfattende økonomiske interesser i eiendom, hoteller, industri og shipping gjorde ham sårbar for kritikk om dobbeltroller og for å være en talsmann for egne interesser.

“Hegnar kan protestere til han blir blå i trynet, men han kan ikke forvente å bli trodd,” sa redaktør Kjell Thompson i Økonomisk Rapport på et offentlig møte i Markedsføringsforeningen i Oslo 1984. “Enten skriver man om business eller så driver man business. Hvis ikke havner man i en etisk lapskaus.”

Hegnars utgangspunkt er et annet: Eierinteresser, aksjeposter og styreverv gir innsikt, som i neste omgang betyr bedre journalistikk. I mange år ble denne doktrinen praktisert i Kapital, til tross for flere tilfeller av skarp kritikk for sammenblanding av usignerte aksjeråd og potensielle egeninteresser. Kritikken fikk styrke da Hegnar overtok makt og kontroll i Kloster Cruise (senere Vard og NCL) – samtidig som Kapital gjentatte ganger rådet leserne til å kjøpe aksjer i rederiet.

Forretningsmannen Trygve Hegnar preges av økonomisk forsiktighet og en sterk vilje til å klare ting ingen andre klarer. Ønsket om å få konkursbedrifter på bena lå bak kjøp av hoteller på Beitostølen og i Lyngør, Porsgrunn, Asker og Fyresdal. To dødsdømte aviser ble overtatt – Dagbladet Sørlandet (som gikk inn) og Porsgrunn Dagblad (senere solgt). I tillegg engasjerte Hegnar seg med vekslende hell i båtfabrikkene Draco og Windy og i tekstilbedriftene Prototype og Ajak Fabrikker.

Det største bidraget til Hegnars formue (anslått av Kapital til to milliarder kroner i 2000) kommer likevel fra Kloster Cruise. Som venn og rådgiver for skipsreder Knut Utstein Kloster sr. kom Hegnar inn i selskapet i midten av 1980-årene. Han kjøpte aksjer i flere omganger, og var styreformann for rederiet fra 1988. Det børsnoterte rederiet Vard (senere NCL) var en av 1990-årenes største tapere på Oslo Børs, men et fiendtlig oppkjøp fra malaysiske Star Cruises gjorde at Trygve Hegnar etter 18 år kunne selge seg ut med 500 millioner kroner i gevinst. Gjennom sitt selskap Periscopus kjøpte Hegnar 2003 25 % av aksjene i forlagskonsernet Gyldendal ASA.

En mindre kjent side ved Trygve Hegnar er kunstelskeren. I 1970-årene pleide han omgang med flere kjente kunstnere, i første rekke Odd Nerdrum. Men Hegnar hadde ikke vært Hegnar om han ikke hadde vendt også denne interessen til økonomisk suksess: 1974 utgav han en litografimappe med fire blad signert Nerdrum. Mappen ble solgt for 980 kroner, og 25 år senere ble den omsatt for 40 ganger høyere pris i annenhåndsmarkedet. Hegnar stod for øvrig modell for Odd Nerdrum i hans berømte maleri Mordet på Andreas Baader, der Hegnar gav ansikt til terroristens morder i fengselscellen.

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.