Trygve Bull

Skolemann og politiker. Foreldre: Agent Trygve Bull (1870–1958) og Sally Friis (1875–1963). Gift 1935 med Unndis Falk Simonsen (13.8.1911–), datter av blikkenslager Martinius Simonsen og Dagny Falk. Bror av Brynjulf Bull (1906–93).

Trygve Friis Bull var lektor ved Oslo offentlige lærerskole 1949–72. Han var en skarp og aktiv debattant og en radikal politiker; særlig var han opptatt av språkpolitikken, og som mangeårig medlem av Norsk språkråd kjempet han samnorskens sak.

Trygve Bull ble født inn i Kristianias handelsborgerskap samme år som Norge ble selvstendig. Han vokste opp på vestkanten i Kristiania og bodde noen år på Alfaset gård i Østre Aker. Begge foreldrene hadde det vi kan kalle Venstre-bakgrunn. Lange ferieopphold i Hallingdal gjorde at han også ble preget av norske bondeverdier ved siden av den urbane, intellektuelle kulturen.

Faren meldte ham inn på reallinjen på Kristiania katedralskole, men allerede som 13-åring bestilte Trygve Bull bøker fra biblioteket om gammelnorsk og dialekter og Ivar Aasens verker. Det var språkvitenskapen som lå hans hjerte nærmest. På universitetet begynte han som språkforsker, men etter hvert dreide han mer og mer over mot politikk og historie, som var mer stuerene fag i det miljøet han vanket. I anledning hans 50-årsdag skrev Torolf Elster i en artikkel i Arbeiderbladet: “Også forholdet hans til språkspørsmålene er politikerens. I språkpolitikken har han kommet til å få en virkelig nøkkelposisjon: mer enn noen annen er han blitt nødt til å bære dagens byrde, mens han er blitt skjelt ut av begge ytterfløyene. Men her kommer også noe annet inn: dette med språket er hans hemmelige last – han føler seg ikke bare som politiker. Når politikken går ham imot, hva den sjelden unnlater å gjøre, da sukker han og tenker at det var språkforsker han helst ville være.”

Etter examen artium 1924 begynte Bull å studere filologi og tok engelsk bifag 1928 og norsk bifag 1929 med så gode resultateter at professor Didrik Arup Seip oppfordret ham til å satse på et professorat. Men slik ble det ikke. Han tok hovedfagseksamen i historie 1931 med en hovedoppgave om det sosiale grunnlaget for splittelsen i den norske Venstre i slutten av 1880-årene. Pedagogisk eksamen avla han 1932. Etter å ha vikariert ved forskjellige skoler i Oslo-området i noen år, fikk han fast ansettelse ved Sydneshaugen skole i Bergen 1936. Fra 1937 ble han lektor ved Bergen katedralskole, som han var knyttet til i 10 år.

I gymnassamfunnet fikk Bull kontakt med Mot Dag, og umiddelbart etter artium fikk han “dåpen” av den karismatiske lederen Erling Falk. Fra da av var han hundre prosent medlem. Organisasjonen rommet sønner av embetsmenn og andre akademikere og stod på et klart marxistisk grunnlag. Det var her han hadde sin politiske læretid. I årene 1927–34 tok skribent- og organisasjonsarbeidet større del av hans tid og kraft enn universitetsarbeidet og skolearbeidet. Om denne perioden har han skrevet i den innsiktsfulle boken Mot Dag og Erling Falk (1955). Splittelsen og senere samlingsprosessen mellom Mot Dag og Arbeiderpartiet, bl.a. på grunn av militærspørsmålet, ble problematisk for Bull. Han gikk inn i Arbeiderpartiet sammen med Mot Dag i 1936, mens Erling Falk ble igjen ute i kulden. Trygve Bull beholdt imidlertid kontakten med Falk helt til han døde. Blant annet giftet han seg med Falks niese – som på en måte var hans pleiedatter – og de ble dermed i familie.

I Bergen ledet Bull den sosialistiske studievirksomheten i partiet. Agnar Mykle har levende portrettert ham som “lektor Francis Stabell” i Sangen om den røde rubin. Han fungerte som kringkastingskritiker i Bergens Arbeiderblad, og markerte seg klart mot sovjetkommunismen og partiet til tross for sitt venstresosialistiske og marxistiske ståsted.

1943 ble Bull, sammen med en rekke andre kjente ledere fra arbeiderbevegelsen, arrestert i en såkalt kommunistrazzia og etter hvert sendt til Sachsenhausen, hvor han ble sittende til 1945.

Tilbake i Oslo etter frigjøringen var han en tid lektor ved Hegdehaugen skole før han 1949 ble ansatt ved Oslo offentlige lærerskole, som skulle bli hans arbeidsplass frem til pensjonsalderen. Han var medlem av Oslo skolestyre 1952–63. Fra 1957 til 1969 var han vararepresentant til Stortinget, og møtte fast 1958–64. I Stortinget øvet han stor innflytelse på skole-, kirke- og språkpolitikken. Han var i utakt med partiet i utenrikspolitikken, og han gikk helhjertet inn i kampen mot norsk medlemskap i NATO. Karrieren hans i Arbeiderpartiet fikk en knekk da han under Kings Bay-debatten 1963, der flertallet vedtok mistillit mot regjeringen Gerhardsen, gikk på talerstolen og innrømmet forståelse for opposisjonens anførsler. Han var en enslig røst i partiet som talte regjeringen midt imot. Dette tvisynet går som en rød tråd gjennom hans politiske liv.

Som språkmann forfektet han i lang tid en radikal norsklinje som stod i sterk kontrast til hans eget dannede byspråk. Han var aktiv i debatten på samnorskens side og var medlem av Norsk språkråd i 22 år. Allerede i 1950-årene måtte han trå til for å moderere følgene av rettskrivingsreformen av 1938 for å forhindre at Høyre og Riksmålsforeningen høstet for mange politiske poenger. Bull var også hovedarkitekten bak det språkpolitiske kompromisset da Stortinget 1981 vedtok en ny språk- og læreboknormal som langt på vei avblåste etterkrigstidens bitre språkstrid.

Bull var EF-motstander og spilte en avgjørende rolle i samlingsbestrebelsene på venstresiden. Han gikk inn i Sosialistisk Venstreparti, der han satt som medlem av hovedstyret 1973–75.

Bull var lidenskapelig opptatt av norsk politikk, tidvis som aktør, men som oftest som suveren debattant. Han kunne være skarp i karakteristikkene, men opptrådte alltid elskverdig. Han var bondevenn, avholdsmann, fritenker, opposisjonell venstresosialist – i dress og med klokkekjede i vestlommen.

Trygve Bull trakk linjene fra den radikale og demokratiske Venstre-tradisjonen han vokste opp med, til det nye opposisjonspartiet SV, og gjorde mye for å knytte partiet til tradisjonene i norsk politikk. Han var en konservativ mann og en radikal opprører. Som han en gang sa: “Jeg vanket i de beste familier, men kun én gang.”

Verker

  • Bibliografi i På tvert, 1983, s. 265–268
  • Momenter til belysning av grunnlaget for splittelsen i det norske Venstreparti i slutten av 1880-årene, h.oppg., 1931
  • Igår og idag. Arbeiderbevegelsen i demokratiets tidsalder, 1949
  • Skal vi alltid ha to språk i Norge?, 1953
  • Mot Dag og Erling Falk. Bidrag til norsk historie i mellomkrigstiden, 1955 (4. utg. 1987)
  • Ærlig talt. Frimodige ytringer om norsk politikk, 1963 (2. utg. 1974)
  • Mot dag. Artikler i utvalg (sm.m. T. Hegna), 1966
  • For å si det som det var, 1980
  • Språket i Oslo, 1980
  • På tvert, 1983

Kilder og litteratur

  • T. Bulls egne bøker (se ovenfor)
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • HEH 1994

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.