Tron Øgrim har vært sett på som den fremste ideologiske lederskikkelsen i den norske venstreradikale m-l-bevegelsen, som i 1970-årene vant betydelig politisk innflytelse blant ungdom og intellektuelle.
Begge Øgrims foreldre var akademikere med erfaring fra motstandskampen under den annen verdenskrig. Han vokste opp i et middelklassehjem på Hellerud, en av Oslos østlige drabantbyer, og har vært en aktiv intellektuell på politikkens venstre fløy siden 1960-årene. Som ung forkastet han Norges Kommunistiske Parti på grunn av det han oppfattet som partiets servile holdning til Sovjetunionen, og valgte 1961 isteden å melde seg inn i det nystartede Sosialistisk Folkeparti (SF). Fra 1963 var han aktiv i SFs ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF. Her fattet han interesse for den kinesiske kritikken av sovjetisk politikk, og allerede rundt 1965 begynte han å kalle seg maoist.
Øgrim og hans tilhengere fikk 1967 kontroll med SUFs sentralstyre og bladet Ungsosialisten. Her agiterte han for å omgjøre SUF til en revolusjonær organisasjon bygd på «marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning», som han definerte som “vitenskapen om åssen man driver klassekamp” og “åssen man gjør revolusjon”. Gjennom studiesirkler og sommerleirer ble dette synet etter hvert det dominerende i SUF. På SFs landsmøte i februar 1969 førte et vedtak om å opprette konkurrerende ungdomsgrupper med SF-profil til splittelse. Øgrims fraksjon brøt ut og startet oppbyggingen av et maoistisk parti med Lenin, Stalin, Kina og Albania som forbilder og med avisen Klassekampen som talerør. Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), forkortet AKP (m-l), ble stiftet 1973, og Øgrim satt i partiets sentralkomité fra starten av.
Mager oppslutning om partiets valgfront Rød Valgallianse (RV) og suksessen til det nye SV ledet til et internt oppgjør med «høyreavviket» i AKP (m-l), som fra 1975 la seg på en venstre-ekstrem kurs med skarp brodd mot SVs “revisjonisme” og den sovjetiske “sosialimperialisme”. En kampanje for å sende medlemmene ut i industrien skulle gi partiet større innpass i arbeiderklassen, og Øgrim ble selv bryggeriarbeider og fagforeningsaktivist. Den ekstreme kursen gjorde imidlertid partiet mer isolert, og nye problemer oppstod etter Maos død og Albanias brudd med Kina. Hele m-l-bevegelsen nærmet seg politisk og økonomisk konkurs, og i boken Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion? fra 1979 kritiserte Øgrim den sekteriske politikken. Samtidig holdt han fast ved partiet, som kom svekket ut av 1980-årene, og som etter Berlin-murens fall også oppgav betegnelsen marxist-leninistisk.
Etter å ha gått ut av sentralkomiteen i 1984 ble Øgrim mer politisk perifer, og de senere år har han virket som kulturkritisk journalist med data som spesialfelt; han har bl.a. vært skribent i PC-World. Med omfattende lesning av science-fiction-litteratur som ballast har han engasjert seg i debatten om informasjonsteknologiens historie og fremtidspotensial, gjerne med paroler som “e-post-adresser til arbeiderklassen!”. Hans tilsynelatende uanstrengte østkantspråk er blitt prisbelønt og forteller om et betydelig retorisk talent, og et litterært alter ego, Eirik Austey (som Øgrim formelt ikke har vedkjent seg), har dyrket så vel historisk adventure som eksperimenter på kunstspråk, et annet av Øgrims interessefelter. Selv har Øgrim antydet at han ville ha prøvd å slå gjennom som “halvbohem” eller jobbet i bokhandel om han ikke var blitt politisk aktivist.
Som sentral partiideolog fikk Øgrim mye av ansvaret for at AKP (m-l) ble en norsk propagandasentral for Kinas Kommunistiske Parti. De fleste partifolk var likevel mest involvert i hjemlige politiske saker, og her fremstod Øgrim mer som idémaker enn dogmatiker. Hans revolusjonære credo synes også å ha en moralsk begrunnelse bakenfor den marxistiske. Kanskje må man se på hans maoisme som et tidsbestemt draperi rundt en opposisjonell, radikal utopisme som det finnes gode tradisjoner for i norsk historie.