Tove Stang Dahl

Jurist. Foreldre: Kunsthistoriker Nic (Nicolay Milberg) Stang (1908–71) og museumsdirektør Ragna Thiis (1909–78; se Ragna Thiis Stang). Gift 1960 med historiker og journalist Hans Fredrik Dahl (1939–).

Tove Stang Dahl var en foregangskvinne innen faget kvinnerett; for sin banebrytende virksomhet i grenselandet mellom rettsvitenskap, samfunnsvitenskap og etikk høstet hun stor internasjonal anerkjennelse. Til tross for at hun gjennom de siste 10 år av sitt liv kjempet mot en livstruende sykdom, holdt hun et høyt aktivitetsnivå både i undervisning og forskning og som aktiv politiker og samfunnsdebattant. I alt sitt virke fremstod hun som en sterk personlighet — et myndig menneske.

Tove Stang Dahl vokste opp i en samfunnsengasjert intellektuell familie, nært forbundet med samtidens kultur, kunst og politikk. Etter examen artium ved Oslo Katedralskole begynte hun på det juridiske studium ved Universitetet i Oslo. Etter juridisk embetseksamen 1965 ble hun ansatt ved Det juridiske fakultet; først som vitenskapelig assistent, siden som universitetsstipendiat og dernest som universitetslektor ved Institutt for kriminologi og strafferett og førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Institutt for offentlig rett. Hun ble utnevnt til professor i kvinnerett 1988 og var bestyrer for Avdeling for kvinnerett fra 1979.

Tove Stang Dahls forfatterskap spenner over områder som allmenn rettsteori, kriminologi og strafferett, sosialrett, barnerett og kvinnerett. Hennes kvinnerettslige tilnærmingsmåte, som tar utgangspunkt i samfunnsvitenskapelig innsikt i de livsforhold som reguleres, har satt varige spor etter seg i norsk og nordisk kvinne-, retts- og samfunnsforskning. Den har også fått stor betydning for kvinne- og menneskerettighetsforskningen i det sørlige og østlige Afrika.

Som et tidlig bidrag til tverrfaglig metode dannet hennes avhandling for den filosofiske doktorgrad, Barnevern og samfunnsvern. Om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge, utgangspunkt for atskillig diskusjon om hvordan arbeider som ikke faller inn under de etablerte disiplinenes vitenskapskrav skal bedømmes. I sin analyse av de ulike interessene bak det moderne barnevernets fremkomst i Norge omkring år 1900 kombinerte hun juridisk, historisk og statsvitenskapelig innsikt. Dette nybrottsarbeidet, som satte norsk rettsvitenskaphistorie og rettsutvikling inn i en bredere internasjonal sammenheng, høstet stor internasjonal anerkjennelse da det 1985 utkom på engelsk.

Oppbyggingen av faget kvinnerett utgjorde Tove Stang Dahls viktigste bidrag til fornyelse av rettsvitenskapen i norsk så vel som nordisk og internasjonal sammenheng. Samleverket KvinnerettI og II, som Tove Stang Dahl stod som redaktør for, utkom på norsk 1985 og på engelsk 1987 og er siden oversatt til tysk, spansk og portugisisk. I Innledning til kvinneretten definerer hun faget som den juridiske disiplin som har som formål å beskrive, forstå, forklare og forbedre kvinners stilling i retten og samfunnet. Gjennom teorien om den kjønnsnøytrale rettens møte med den kjønnsspesifikke virkeligheten begrunnes opprettelsen av kvinnerett som fag i en historisk fase da formell kjønnsdiskriminering er opphørt. Teorien konkretiseres i artikkelen Kvinners rett til penger, som viser hvordan familie, trygde- og familielovgivningen tar utgangspunkt i en mannlig lønnsarbeider-norm og således gir kvinner som kombinerer lønns- og omsorgsarbeid en svakere rettstilling enn menn. Samleverkets øvrige arbeider utvikler med utgangspunkt i kvinners fødsels- og omsorgsarbeid nye rettslige kategorier som husmorrett, pengerett og fødselsrett. Artikkelsamlingen Pene piker haiker ikke, som ble utgitt etter Tove Stang Dahls død 1993, inneholder en samling av hennes mest betydningsfulle arbeider innen kvinnerett, barnerett, kriminologi og strafferett og sosialrett.

I Den muslimske familie, som utkom på norsk 1992 og i engelsk oversettelse 1997, formidler hun kunnskap om hvordan muslimske kvinners stilling konstitueres i samspill mellom religiøs rett, nasjonalstatens lovgivning og lokale leveregler.

Som universitetslærer stod Tove Stang Dahl for en forskningsbasert undervisning. Hun skapte miljøer hvor studenter gjennom avhandlingsskriving, prosjektarbeider og faglige artikler kom i direkte kontakt med forskningen så vel som med de grupper som rettssystemet berører. Hun la stor vekt på den nære sammenhengen mellom fagutvikling og institusjonsutvikling og stod sentralt i opprettelsen av institusjoner som Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Avdeling for kvinnerett og Senter for kvinneforskning. Tove Stang Dahl hadde mange sentrale verv i kulturliv, politikk og forskning. Politisk tilhørte hun SF/SV, var med i Kvinnefronten, satt i Oslo bystyre 1967–71 og var styremedlem i avisen Ny Tid. Som en anerkjennelse for sin banebrytende virksomhet innen rettsvitenskapen i Norden ble hun 1986 utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet.

Verker

  • Barnevern og samfunnsvern, 1978
  • Kvinnerett, bd. 1–2, 1985
  • Den muslimske familie, 1992
  • Pene piker haiker ikke, 1994

Kilder og litteratur

  • “Har kvinderetten fundet sine endelige former”, anmeldelse av Kvinnerett i Retfærd,nr. 34, 1986
  • A. Christensen: “To syn på rettsvitenskapen”, i Hefte for kritisk juss,nr. 3–4/1984
  • G. Holgersen: “Viktig verk om kvinnerett”, i Lov og rett 1986
  • G. Hjeltnes: “En kvinneforskers vei og valg”, intervju i Nytt om kvinneforskning,årg. 11 nr. 4, 1987
  • K. Ketscher: “Tove Stang Dahl – en retvidenskabelig pioner”, i Retfærd,nr. 61, 1993
  • A. Svingen: Tove Stang Dahl – en annotert bibliografi,i Kvinnerettslige studier,nr. 34, Inst. for offentligretts skriftserie nr. 5, 1994
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger,1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.