Faktaboks

Torolf Smedvig
Født
15. februar 1917, Stavanger, Rogaland
Død
26. juli 1977, Stavanger
Virke
Skipsreder og offshoreentreprenør
Familie
Foreldre: Skipsreder og hermetikkfabrikant Peder Smedvig (1882–1959) og Anna Østbø (1890–1946). Gift 1942 med Nora Kluge (25.1.1921–), datter av høyesterettsadvokat Kristofer Nordahl Kluge (1892–1972) og Magnhild Hjørdis Sæveraas (f. 1894).
Torolf Smedvig

Torolf Smedvig fotografert i maidagene 1945

Torolf Smedvig
Av /NTB Scanpix ※.

Skipsreder Torolf Smedvig var en pioner i norsk offshorevirksomhet og den enkeltperson, ved siden av ordfører og senere kommunalminister Arne Rettedal, som mest aktivt bidrog til at Stavanger ble landets oljehovedstad.

Smedvig vokste opp som eldste sønn av Stavangers rikeste mann i mellomkrigstiden, “Peder Money”. Peder Smedvig begynte som sjømann rett etter konfirmasjonen 1896. Da han gikk i land 1915, hadde han gått alle gradene som sjømann og var blitt dampskipskaptein. I jobbetiden under den første verdenskrig bygde han seg opp en betydelig formue innen skipsfart og sardinproduksjon i Haugesund og Stavanger.

Torolf Smedvigs oppvekst var vesensforskjellig fra farens. Som 13-åring kom han til den britiske kostskolen Cranleigh, hvor han var elev 1930–32. Siden fulgte opphold ved Lycée Corneille i Rouen 1934 og 1935 samt ved det sveitsiske Institut auf dem Rosenberg i St. Gallen 1935–36. Han avla examen artium som privatist 1936 og handelsskoleeksamen 1937. Utdanningen avspeilte foreldrenes forventninger om at sønnen skulle forberedes best mulig til et liv innen internasjonal skipsfart. Smedvig begynte i familiefirmaet 1937 og fikk tittelen skipsreder 1942.

Smedvigs svigerfar, advokat Kristofer Kluge, var aktiv i motstandsorganisasjonen Milorg i Rogaland under den annen verdenskrig, og også Torolf Smedvig og hans hustru Nora deltok aktivt i motstandsarbeidet. Etter at Kluge ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini høsten 1944 overtok Smedvig ledelsen av Milorg D.19 i Rogaland. Ved frigjøringen 8. mai 1945 kunne Milorg D.19 mønstre rundt 500 mann, som fikk i oppdrag å assistere politiet samt bevokte tyske lagre og installasjoner.

Rederiet Smedvig mistet fire av fem skip under den annen verdenskrig. Far og sønn var enige om at flåten skulle gjenoppbygges, men ikke alltid enige om tempoet i rederiets videre ekspansjon. Faren viste hele sitt liv en stor grad av forsiktighet i sine skipsfartsinvesteringer. Den unge Torolf ønsket å være atskillig mer dristig, både med hensyn til kontraheringer og inngåelse av certepartier.

I 1950-årene fikk Torolf Smedvig først og fremst utløp for sine entreprenørevner gjennom bypatriotiske prosjekter. Sammen med andre arbeidet han aktivt for å skaffe Stavanger et førsteklasses hotell. Smedvig var medlem i styret for Hotell Atlantic fra 1950 og styreformann fra 1965. Fra 1956 var han en ildsjel i opprettelsen av Stavanger Golfklubb og anlegg av 18-hulls golfbane, og han var klubbens formann fra 1960. I dette tidsrommet deltok han også aktivt i det politiske liv, som bystyremedlem for Høyre 1956–60. Fra 1964 var han sterkt engasjert i å skaffe byen egen ishall. Da Siddishallen ble åpnet 1968, skyldtes det i sterk grad Smedvigs innsats.

Etter farens død 1959 overtok eldste sønn Torolf rederivirksomheten og den yngste sønnen Johan hermetikkvirksomheten. I årene som fulgte, ble rederiet utvidet gjennom nykontraheringer. Tidlig i 1961 bestilte Smedvig en supertanker fra Kockums i Malmø. Da tankeren ble levert i begynnelsen av 1963, ble skipet målt til 60 050 dvt og var i en kort periode Nordens største tankskip.

Under seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt 1967 ble Suezkanalen stengt. Etter dette steg fraktratene til himmels. De som hadde tilgjengelig tonnasje, seilte i løpet av kort tid inn eventyrlige inntekter, og rederne strømmet til skipsverftene for å bestille nybygg. Smedvigs kombinerte olje- og malmskip, 91 000-tonneren M/S Vestan, som ble levert fra et japansk verft tidlig i 1967, seilte inn sin egen kjøpesum på mindre enn tre år. Ved inngangen til 1970-årene gjorde både Smedvig og andre norske redere gullkantede forretninger. Fortjenesten ble investert i ny tonnasje. Dessuten var mange redere på jakt etter nye, men beslektede områder.

På det tidspunkt var Torolf Smedvig allerede godt kjent som en av de første norske oljeentreprenørene. Våren 1965 utlyste regjeringen første konsesjonsrunde på norsk sokkel. Flere utenlandske oljeselskaper drog på befaring langs kysten fra Kristiansand i sør til Bergen i nord for å finne et egnet sted for å lokalisere baser for leteboring ute i Nordsjøen. Smedvig ble kontaktet av Richard Loeffler, lederen for letevirksomheten til Esso Exploration. Amerikaneren ble tatt med ut til den nedlagte sildoljefabrikken Fjeldberg Bruk. Da Esso aksepterte første prisforslag uten diskusjon, forstod Smedvig at de store multinasjonale oljeselskapene hadde tro på mulighetene på norsk sokkel.

Våren 1965 gikk Smedvig sammen med forretningsforbindelser i Oslo om opprettelsen av baseselskapet North Sea Exploration Services. Da Norsea-basen kom i drift sommeren 1966, var dette den første oljebase i Norden. Høsten 1965 kjøpte Smedvig et område i Dusevik langs fjorden nord for Stavanger. Her bygde rederiet ut en oljebase i egen regi. Allerede før det første borefartøyet kom til Stavanger juni 1966, var det opplest og vedtatt i nasjonale medier at det i vesentlig grad skyldtes skipsreder Torolf Smedvig at de utenlandske oljeselskapene valgte Stavanger som sentrum for letevirksomheten i Norge.

Etter at Ekofisk-funnet ble kjent tidlig i 1970 var det klart at oljeleterne ikke ville komme til å dra sin vei, men utvide aktiviteten. I denne situasjonen hadde Smedvig, som hadde satset dristig allerede fra 1965, et forsprang på mange andre. 1970 opprettet han sammen med meglerfirmaet Joachim Grieg i Bergen et nytt rederi for forsyningsskip, Norway Supply Ships, og ble gjennom det en av de første større skipsredere i Norge til å drive forsyningsskip i egen regi. Høsten 1971 kontraherte Smedvig et halvt nedsenkbart borefartøy ved verft i Le Havre, Frankrike. Borefartøyet West Venture ble overtatt juli 1973 og var det første borefartøy som ble registrert under norsk flagg.

Torolf Smedvig døde 1977. Hans sønn Peter T. Smedvig (1946–) overtok som leder for virksomheten og kjøpte 1988 opp et annet stort offshoreselskap, Dyvi Drilling. Smedvig ASA ble børsnotert 1990; samtidig gikk familiens eierandel ned til 49 prosent.

Kilder og litteratur

  • HEH 1973
  • G. Nerheim og B. S. Utne: Under samme stjerne. Rederiet Peder Smedvig 1915–1990, Stavanger 1990