Tore Lindholt er først og fremst kjent som administrerende direktør i Folketrygdfondet fra 1990, og som direktør og i to perioder fungerende generaldirektør i Norges Statsbaner.
Lindholt vokste opp i Trondheim som den eldste av 8 søsken. Faren var bygningsarbeider, og familien levde i trange økonomiske kår. Tore skulle begynne i rørleggerlære etter folkeskolen. Da faren fikk en god anleggsjobb og familiens økonomi derfor ble bedre, fikk han gå realskolen og økonomisk gymnas. Han studerte deretter sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo (UiO) under bl.a. professorene Trygve Haavelmo og Leif Johansen. Etter bare to og et halvt års studier ble han tilbudt en stilling som vitenskapelig assistent for Leif Johansen.
Etter cand.oecon.-eksamen 1967 var Lindholt en kort periode sekretær for Østlandskomiteen, før han ble stipendiat (1968–71) og senere amanuensis (1972–78) ved Sosialøkonomisk institutt ved UiO. Mellom de to forskerstillingene var han en kort tid leder for Kreditkassens økonomiske sekretariat. 1973–74 hadde han et engasjement som underdirektør i Finansdepartementet med ansvar for å utrede spørsmålet om demokratisering av forretningsbankene. 1976–78 var han politisk sekretær i Samferdselsdepartementet under statsråd Ragnar Christiansen.
1978 ble Lindholt direktør i Norges Statsbaner, der han var i 12 år. Det var en til dels turbulent periode i statsbanene med hyppige skifter av øverste leder. Lindholt fungerte som administrerende direktør i to omganger, 1988 og 1990. Ingen av gangene nådde han selv opp da stillingen skulle besettes fast, men begge gangene var det dissens i styret. Lindholt har beskrevet tiden i NSB i boken Avsporing. Kampen om NSB, som kom 1990.
1990–2004 var Lindholt administrerende direktør i Folketrygdfondet. Fra 1991 fikk fondet anledning til å investere i aksjemarkedet. Under Lindholts ledelse ble fondet forvalter av betydelige eierinteresser i norsk næringsliv. Hans filosofi var at fondet skulle være en profesjonell investor som skulle sørge for god avkastning av fondets midler. Det skulle tenke langsiktig og være en god eier for næringslivet. Samtidig skulle fondet hevde sine interesser som stor investor og bruke sin innflytelse når det så behov for det.
Lindholt har vært en respektert, men omstridt leder av fondet. Ingen har trukket hans faglige kompetanse i tvil. Men både fra næringslivshold og i det politiske miljøet fikk Lindholt kritikk for at han forvaltet Folketrygdfondet på en for aktiv måte. Disse kreftene ønsket at fondet skulle være en langt mer passiv aktør i det norske egenkapitalmarkedet. Som mange andre kom Lindholt til å bli preget av sin oppvekst og barndom, med vekt på arbeidsomhet, nøkternhet, ærlighet og at alle skal gjøre rett og skjel for seg. Ikke alltid ble denne etikken like høyt verdsatt i de miljøer Lindholt senere skulle komme til å arbeide i.
Lindholt kritiserte den sterke økning i lederlønningene mot slutten av 1990-årene og mente at en kortsiktighetstenkning etter hvert var kommet til i stadig større grad å prege det norske finans- og næringsmiljøet. Han kom i klar opposisjon til storinvestoren Kjell Inge Røkke. I en artikkel i Dagens Næringsliv sommeren 2000 anklaget han Røkke å ha “talent for å berike seg selv gjennom ulike typer aksjetransaksjoner og selskapstransaksjoner – og på selskapenes og de øvrige aksjonærenes bekostning. Han har derimot ikke vist noen evne til verdiskapning i den egentlige samfunnsøkonomiske betydning av ordet”. I rettssaken der Folketrygdfondet og en rekke småaksjonærer mente de hadde fått for lav kurs ved tvangsinnløsning av aksjene i Røkkes selskap Aker RGI, fikk de medhold.
Tore Lindholt har hatt en rekke styreverv i norsk næringsliv og vært medlem av flere offentlige utvalg. 1969–71 var han formann i Norske Sosialøkonomers Forening.
I 2005 utgav Lindholt boken I pengenes rike. Her forteller han om sitt syn på utviklingen i det norske næringslivet og aksjemarkedet i hans tid som direktør i Folketrygdfondet.