Tore Foss

Skuespiller, sanger og instruktør. Foreldre: Overrettssakfører Johan Ejnar Voss (1868–1948) og Anna Elisabeth Myhr (1872–1957). Gift 1) 2.1.1926 med Karen Kristine Wiborg Fekete (2.11.1905–30.5.1962), datter av forstmester og banksjef Ferencz Fekete (1866–1919) og Karen Kristine Wiborg (1876–1951), ekteskapet oppløst; 2) 1934 med skuespiller Gunvor Hall (26.11.1908–19.11.1961), datter av grosserer Vegard Hall (1876–1928) og Anna Homble (1882–1910), ekteskapet oppløst (hun gift 2) 1942 med skuespiller Jens Gunderssen, 1912–69); 3) 1940 med Birthe Elisabeth Follevaag (27.7.1911–5.11.1980), datter av Jacob Follevaag (f. 1884) og Asta Thorsen (f. 1881). Navneendring til Foss 1910.

Tore Foss var en av sin generasjons mest elegante og populære scene- og filmskuespillere, særlig i sofistikerte lystspill og operetter. I tillegg gjorde han seg bemerket som grammofonsjarmør og regissør, og han var en kjent oppleser i radioen.

Foss vokste opp i Kristiania i et miljø preget av interesse for musikk og teater. Faren hadde vært aktiv i Studentersangforeningen og Studentersamfundets teater i studietiden; farbroren Olaf Voss (1864–1912) var skuespiller ved Nationaltheatret og medstifter av Norsk Skuespillerforbund, og farbroren Thorolf Voss (1877–1943) var kapellmester ved Centralteatret. Etter examen artium 1919 og offisersutdannelse valgte Tore Foss likevel – trolig etter påtrykk fra faren, som ville ha ham inn som kompanjong i sin advokatforretning – i første omgang å studere jus ved universitetet i Kristiania, og han ble cand.jur. 1924 og fikk sakførerbevilling 1925.

Men teateret lokket. Under et studieopphold i Frankrike 1926 skrev han hjem til faren at han “heller ville sulte ihjel som skuespiller enn å ha det godt som sakfører”, og han fikk sin vilje. Året etter debuterte han som skuespiller på Chat Noir og var deretter i et års tid knyttet til Agnes Mowinckels eksperimentscene Balkongen. Han var senere ansatt ved Nationaltheatret 1934–38, Centralteatret 1948–51 og Folketeatret 1957–59, men hans hovedvirke kom til å bli ved Det Nye Teater (senere Oslo Nye Teater), der han var ansatt i flere perioder (sist 1959–67), og der han også var teatersjef 1945–47.

Med sin sofistikerte, lette og ofte tørrvittige komediestil gjorde Tore Foss seg særlig bemerket i tidens mange populære lystspill av Finn Bø og Karl Ludvig Bugge, i karakterkomiske roller som skraphandleren i Garson Kanins Født i går, og i klassiske komedieroller som Valentin i Eventyret, Eraste i Den vægelsinnede og elskeren i Jacob von Tyboe av Holberg, Adam i Kjeld Abells Eva avtjener sin barneplikt, og Otto i Petter Petter mot Gösta Ekman og Aase Bye.

Ettersom han var utstyrt med en velklingende baryton, spilte og sang han også hovedroller i operetter og syngespill, både i de mange norske med musikk av Kristian Hauger og i klassiske wieneroperetter. Særlige triumfer hadde han som Danilo mot Aase Bye i Lehárs Den glade enke (1938, også plateinnspilling) og som Franz Schubert i Jomfruburet (1934), der han med sine betydelige evner som pianist selv spilte Schuberts musikk på scenen. 1930 spilte han Macheath i den kontroversielle første norske oppførelsen av Bertolt Brechts og Kurt Weills Tolvskillingsoperaen.

Han gjorde også fra tid til annen en betydelig innsats i alvorlige roller, som nazistlegen i Friedrich Wollfs Professor Mamlocks utvei på Nationaltheatret (1935), et av de voldsomste angrep på nazismen som ble fremført fra en norsk scene i årene før den annen verdenskrig. Til andre seriøse roller hører Lucien i Nordahl Griegs Nederlaget, Sannæs i Bjørnsons En fallit og Ibsen-roller som pastor Manders i Gengangere, Helmer i Et Dukkehjem og grosserer Werle i Tancred Ibsens filmatisering av Vildanden (1963).

Som instruktør var Tore Foss særlig aktiv innenfor komedien og musikkteateret, og han iscenesatte bl.a. Nils Kjærs Det lykkelige valg. Hans oppsetning av den eksperimentelle, dramatiske og Broadway-inspirerte musikalen Den gyldne kro av Elinor Borg med musikk av Kristian Hauger (Centralteatret, 1942) ble sterkt angrepet av NS-pressen for sin “jødiskinspirerte musikk”, noe som medførte at teateret ble stengt i flere måneder under henvisning til “vanskeligheter med brenseltilføringen”. Foss var formann i Norsk Sceneinstruktørforening 1950–54.

Som sanger og pianist var Tore Foss også tidlig i sin karriere en populær grammofonsjarmør, og han gjorde drøyt 10 innspillinger av til dels eget materiale i årene 1928–32. I denne perioden utgjorde han – sammen med Einar Rose og Steinar Jøraandstad – trioen The Three Black Cat Singers, som var pionerer på den gryende norske jazzfronten.

Tore Foss filmdebuterte i stumfilmen Kristine Valdresdatter (1930), og han spilte Øyvind i filmversjonen av Bjørnsons En glad gut (1932). Til sammen spilte han i 24 filmer frem til 1966, ofte i karikerte biroller som offiser, politimester eller lensmann, men også i hovedroller som Theobald Torden i revyfilmen Op med hodet! (1934), Morten Kruse i Sankt Hans Fest (1947) og direktøren i komediesuksessen Lån meg din kone (1958). Han var gjennomgangsfiguren fullmektig Hillbilly i radioens populære hørespillserie om Dickie Dick Dickens.

I harmoni med det vennlige inntrykket han gjorde på scene og film, beskrives Tore Foss som en glad gutt og en omsorgsfull, familiekjær mann med godt humør. (I 30-årsjubileumsboken for artiumskullet 1919 angav han som sitt livsmotto: “La oss være litt snille mot hverandre.”) Helt fra han var i trettiårene var han imidlertid sterkt plaget av leddgikt, noe som medførte at han etter hvert måtte gi opp pianospillet og til slutt til og med det krevende scenearbeidet. De siste årene var han derfor særlig aktiv i radioen, både i Radioteatret og som en dyktig og folkekjær oppleser av lyrikk, kortprosa og større litterære verk. En del innlesninger ble utgitt på EP- og LP-plater 1961–63.

Verker

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Ramona/Jeanine (Når syrenene blomstrer) (sm.m. Einar Rose og Steinar Jøraandstad), 1928
  • Gudskjelovkvelden, 1930
  • Bare med dig/Eva, 1931
  • Selv med sølverstenk i haaret/På en spansk balkong, 1931
  • Å elske er å leve (sm.m. Einar Rose), 1932
  • Potpourri fra Den glade enke (sm.m. Aase Bye), 1938
  • Tore Foss leser dikt, 1963
  • Dickie Dick Dickens, første serie, 1998
  • Dickie Dick Dickens, annen serie, 1999

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Foss' sønn Øyvind Tore Foss (2000)
  • Stud. 1886 (J. E. Voss), 1936
  • Stud. 1919, 1950
  • HEH 1964
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • P. Gjesdahl: Premierer og portretter, 1957
  • E. Skavlan: Norsk teater 1930–1953, 1960
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • H. Mjøen og N. Brantzeg: Norske skuespillerportretter, 1969
  • V. Vanberg: Norsk grammofonplatehistorie, bd. 2, 1984, bd. 4, 1987
  • T. Valle m.fl.: Norske diskografier 8, 9 og 17, 1991–93

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.