Tore Breda Thoresen

Teatersjef, filmfotograf og regissør. Foreldre: Ingeniør Georg Thoresen (1891–1964) og Edel Sofie Johnsen (1894–1989). Gift 1952 med kjole- og draktsyerske Ursula Jacobine Frost (9.4.1924–9.7.2004), datter av distriktslege Finn Frost (1891–1953) og Dagmar Foss (1896–1979).

Tore Breda Thoresen var opprinnelig filmmann, men står først og fremst som en nestor i vår fjernsynshistorie. Som regissør, konsulent og teatersjef i Fjernsynsteatret gjennom vel 30 år gjorde han mye av gründerarbeidet i norsk fjernsynsdramatikk og satte preg på en unik epoke for norsk teater, film og fjernsyn.

Thoresen ble født i Drammen, men vokste opp i Ullevål Hageby i Oslo. Han begynte tidlig å interessere seg for fotografering og ble tidlig medlem av Oslo Kameraklubb. Etter examen artium 1940 studerte han realfag med planer om sosialøkonomistudier ved Universitetet i Oslo, men da universitetet ble stengt, måtte han flykte til Sverige, hvor han fikk ansvar for kinovisninger for soldater. Filminteressen gikk ham i blodet, og etter krigen utdannet han seg i filmfotografering og -regi ved The Polytechnic i London. Sine første oppgaver som filmfotograf fikk han 1949, bl.a. med kortfilmen I gode hender for Norsk Film AS. Året etter var han med på å starte filmselskapet ABC-film og ble her i 10 år en vital fotograf og produsent av kort- og langfilm. Han fikk langfilmerfaring som B-fotograf på bl.a. Kranes konditori og Ukjent mann (begge 1951), og han var hovedfotograf på ABC-films langfilmer Trost i taklampa (1955), Elias Rekefisker (1958) og Jakten (1959). Arbeidet med en ny type hurtig svart-hvitt-film resulterte bl.a. i den halvdokumentariske spillefilmen I faresonen (1961). Med minimal stab og alt på location var Thoresen og regissøren Bjørn Breigutu her godt på linje med de nye strømningene i europeisk film. De arbeidet praktisk talt med dogmefilm en hel generasjon før begrepet eksisterte.

1959 ble han tilknyttet Fjernsynsteatret som fotograf, men skulle snart også gå over til regi. Hans første store prosjekt her var en utpreget filmatisk versjon av Arne Garborgs Læraren (1963). 1967 overtok han sjefsstolen i Fjernsynsteatret etter Arild Brinchmann og bar frem den første norske fjernsynsserien, Skipper Worse (1968). Serien ble en stor suksess og ble sendt i reprise 1971, 1982 og 1997. Etter hvert skulle Breda Thoresen også komme til å regissere stykker av flere av tidens moderne dramatikere, bl.a. Pinters Kjøkkenheisen, Ionescos Privattimen (som ble en stor triumf for skuespilleren Gisle Straume) og aktuell politisk dramatikk av Václav Havel og Sławomir Mrożek. Helt frem til 1980 var han Fjernsynsteatrets sjef og holdt hele tiden en klar, ofte progressiv kunsterisk profil, som skapte debatt, men alltid innebar et rikholdig repertoar.

Like viktig som aktuell samtidsdramatikk var det for Thoresen å bringe fjernsynsseerne patinerte klassikere som Hans Wiers-Jenssens Jan Herwitz og ufortjent glemte stykker som Bjørnsons En hanske og Helge Krogs Det store Vi. Egenartede forfattere som Anders Bye, Klaus Hagerup og, i særlig grad, Sverre Udnæs fikk utvikle seg som fjernsynsdramatikere i denne perioden, og norsk fjernsynsdramatikk fikk en sjangervekst som godt tålte sammenligning med andre lands utvikling. Dette bidrog også regissøren Tore Breda Thoresen med selv, for eksempel med dramatiseringer for fjernsyn av Bjørg Viks og Torborg Nedreaas' noveller. Han hadde hatt sin regidebut 1962 med Det siste kvarter av Sigbjørn Hølmebakk, som regnes som det første norske originalskrevne stykke for fjernsyn. Etter at sjefstiden var over 1980 fortsatte han i Fjernsynsteatret som regissør og konsulent. I de senere årene dyrket han gjerne dokumentardramaet, i produksjoner som Av hensyn til rikets sikkerhet (1989), om den mye omtalte Ikkevold-saken, og til sist serien Affæren Anders Jahre (1992).

1996 utgav Breda Thoresen boken Gjester i studio, som skildrer opprøret mot Norsk Film AS 1964, der 44 medlemmer av Norsk Filmforbund gikk imot en kommersialisering av den norske filmproduksjonen ved en kontroversiell direktøransettelse. Boken skildrer en avgjørende kamp for kunsterisk frihet i norsk film, og da den kom ut, satte den vår nyere filmhistorie i et nytt perspektiv.

Tore Breda Thoresen måtte ofte forsvare fjernsynsdramatikkens profil i Norge og definere hvorfor kultur måtte være mer enn underholdning. For ham var det viktig i et levende demokrati å innse verdien av motforestillinger. Tore Breda Thoresen er tildelt flere utmerkelser, bl.a. Statens filmpris (1950), Oslo bys kunstnerstipend (1964) og Statens sceneinstruktørstipend (1986).

Verker

  • Gjester i studio, 1996

Kilder og litteratur

  • Norsk Filminstitutts klipparkiv
  • Hvem Hva Hvor, div. utg.
  • HEH, div. utg.
  • Hvem er hvem i norsk kulturliv, 1987
  • J. Ørjasæther: Fjernsynsteatret – til glede og forargelse, 1994
  • T. B. Thoresen: Gjester i studio, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.