Tord Godal

Biskop. Foreldre: Skolestyrer Ingvald Godal (1858–1943) og Anne Helene Olsen (1870–1952). Gift 1934 med Hild Hulaas (7.11.1907–8.9.2000), datter av lærer Johan Hulaas (1876–1960) og Andrea Tokle (1874–1942).

Tord Godal var biskop i Nidaros 1961–78. Ifølge eget utsagn var han en representant for den stridstrette teologgenerasjon som fulgte etter de sterke teologiske brytninger i de første årtier av 1900-tallet. I sitt vita ved vigslingen til biskop nevnte han lengselen etter enhet som et kjennetegn på denne generasjonen. Gjennom hele hans yrkesaktive liv preget denne holdningen hans virke.

Godal vokste opp i et aktivt kirkelig miljø i Stavanger, der hjemmet, gudstjenesten og det kristelige ungdomsarbeidet dannet tyngdepunktene i hans åndelige utvikling. Etter examen artium 1928 begynte han sine teologiske studier ved universitetet i Oslo, ble cand.theol. 1932 og tok praktisk-teologisk eksamen 1933. Samme år ble han ordinert til sin første prestetjeneste, som hjelpesekretær i Oslo KFUM. Deretter fungerte han i noen år som vikarprest i Oslo bispedømme. Det var en tid med stort overskudd av teologer, og søkerlistene til prestestillinger kunne telle opptil 70–80 kandidater.

En avgjørende vending i Godals utvikling kom etter at han 1940 ble ansatt som stiftskapellan i Nidaros bispedømme. Her møtte han et kirkelig miljø som tiltalte ham, og som formet hans senere utvikling. Dette skyldtes ikke minst samarbeidet med daværende domprost Arne Fjellbu, som ved sin djerve holdning under krigen satte Trondheim og Nidarosdomen på verdenskartet. Godal ble engasjert som sekretær for Den midlertidige Kirkeledelse i dens siste fase før frigjøringen 1945.

Det var Fjellbu som, etter at han ble biskop 1945, la forholdene til rette for at Godal som stiftskapellan fikk muligheter til videregående teologiske studier med tanke på en doktorgrad. Etter studieperioden ble Godal 1948 residerende kapellan i Bakklandet menighet i Trondheim, og ved siden av prestegjerningen underviste han i etikk ved Norges Lærerhøgskole og i filosofi ved NTH. 1956 ble han utnevnt til domprost i Oslo. Hans samlende posisjon i kirken viste seg ved at han samme år ble valgt til formann i Den norske Kirkes presteforening. I oktober 1960 ble Godal utnevnt til biskop i Nidaros, og han ble vigslet av biskop Smemo i januar 1961.

Som biskop fremstod Godal som en mild og forsiktig visitator, med en særlig omsorg for prestene. Han valgte for det meste å holde seg unna den kirkelige debatt, men var medarbeider i enkelte kirkelige og offentlige utredninger. Han representerte en bred folkekirketradisjon, med en statskirkelig og embetskirkelig orientering.

Godal disputerte for den teologiske doktorgrad 1947 på en avhandling om Meditasjonen og dens betydning for erkjennelsen. Her utviklet han en erkjennelsesteoretisk modell som legger vekt på innlevelse og opplevelse mer enn på fornuftsmessig analyse. Avhandlingen søker en middelvei mellom idealismen og den religionsfenomenologiske skole, men ligger nærmest den siste, med sin vekt på den innlevende erkjennelse til forskjell fra den analyserende. Godal ble kritisert for sin Kant-tolkning. I et oppfølgende arbeid av mer systematisk-teologisk karakter, Tilbake til troen (1949), utviklet han en egen form for “religiøs fundamentalisme”, i kritisk oppgjør med både den fremstormende dialektiske teologi og tradisjonell konservativ erfaringsteologi. Godals teologiske bidrag kom i klemme mellom Karl Barths innflytelse og nyere eksistensteologiske fremstøt, og har ikke satt dypere spor i den teologiske debatt i Norge.

Et bidrag til den aktuelle etiske debatt gav Godal da han 1939 sammen med J. Steen Natvig utgav boken Kristen seksual-moral. Her tok forfatterne et oppgjør med den Freud-inspirerte seksualmoral og det marxistiske menneskesyn og forfektet en tradisjonell normativt orientert kristen etikk.

I likhet med flere andre universitetsteologer i 1930- og 1940-årene (E. Molland, N. A. Dahl, H. Ording m.fl.) la Godal stor vekt på at teologien må ha sin plass i kirkens rom. Det er bevisstheten om å høre til kirken og hente sin erkjennelse fra kirkens tro som er ledetråden for Godals erkjennelsesteoretiske forsøk. Meditasjonen som holdning blir dermed ikke bare en teoretisk, men en praktisk vei til den sanne kunnskap om Guds åpenbaring. Dette formidlet han også gjennom et lite skrift han utgav ved slutten av sin bispegjerning og sendte som en hilsen til prester og menigheter i Nidaros bispedømme, med den programmatiske tittel Meditasjon: En veg for Guds ord til den enkelte (1979).

Tord Godal var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1948 (preses 1965), og han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1969.

Verker

  • Kristen seksual-moral (sm.m. J. S. Natvig), 1939
  • Meditasjonen og dens betydning for erkjennelsen, dr.avh., 1947
  • Tilbake til troen. Religiøs fundamentalisme, 1949
  • Arne Fjellbu. Minnetale i fellesmøtet 11te febr. 1963, i DKNVS Forh., bd. 36, 1963, s. 28–33
  • Teknikkens vesen. En idéhistorisk skisse, særtrykk av DKNVS Forh., bd. 39, 1966
  • Meditasjon: En veg for Guds ord til den enkelte, 1979

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • Stud. 1928, 1953
  • O. Valen-Sendstad: “Åpenbaring og troserkjennelse. Kritiske merknader til to teologiske avhandlinger av Tord Godal”, i Tidsskrift for teologi og kirke 21, hf. 2, 1950, s. 57–86
  • biografi i Prester i Den norske Kirke, 9. utg., 2000

Portretter m.m.

  • Portrett (halvfigur) av Gabor Dick, 1969; i bispegalleriet i Erkebispegården, Trondheim

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.