Torbjørn Olavssøn Bratt

Superintendent. Far: Handelsmann, senere rådmann i Bergen, Olav Thorbjørnssøn (Bratt), morens navn er ikke kjent. Bror av Jens Olavssøn Bratt (ca. 1505–1548).

Torbjørn Olavssøn Bratt og hans yngre bror Jens fikk begge en solid utdannelse takket være hjelp fra erkebiskop Olav Engelbrektsson. Man har derfor gått ut fra at Torbjørn har hatt sin skolegang i Trondheim. I kildene dukker han første gang opp 1527 i Köln universitets matrikkel under navnet Torbanus Norvegiensis.

I Köln sluttet han vennskap med den kjente danske humanist, Christiern Morsing, og fulgte visstnok med ham da denne 1530 vendte tilbake til København. Her må Torbjørn ha fullført sin magistergrad, for han kaller seg senere “Magister Hafniensis”. For en kortere tid fikk han en lærerstilling ved universitetet, før det 1531 gikk i oppløsning på grunn av konfesjonsstriden. Han fikk så en stilling hos hertug Hans, kong Frederik 1s yngste sønn.

Våren 1533 døde kongen, og fremtiden fortonet seg som usikker. Alle ventet at hertug Hans (det katolske partis kandidat) skulle bli valgt til ny konge på kommende herredag. Magister Torbjørn regnet ikke med at riksrådet ville tillate ham å beholde sin stilling, og skrev til erkebiskopen at han ville søke en stilling i den nye kongens kanselli dersom erkebiskopen ikke har andre planer med ham. Der vil han kunne bli nyttig for erkebispen og fedrelandet.

Den politiske utvikling i Danmark tok som kjent en annen retning enn den Torbjørn forutsa i brevet. Etter den treårige Grevefeiden stod den protestantiske hertug Christian, hertug Hans' eldre halvbror, som seierherre.

Torbjørn forsvinner helt ut av vår synskrets i disse årene. Først etter erkebiskopens flukt i mai 1537, dukker han opp i Trondheim som kannik i domkapitlet.

Sommeren 1537 rådet det full forvirring om kannikenes fremtid. Kapitlet kom sammen i januar 1538 og satte opp et bønneskrift til kongen for å få klarlagt sin stilling. De hadde alltid rådet erkebispen til å hylle Christian 3, heter det i brevet. Men så kom brevene fra det burgundiske hoff og pfalzgreven, og fra det øyeblikk ble kapitlet satt utenfor.

Det var Torbjørn Bratt som ble utpekt til den utakknemlige misjon å være sendebud, og han må ha røktet den med kløkt og dyktighet. De brevskaper han brakte med tilbake, skapte avklaring for mange. Et beskjermelsesbrev stadfestet alle de friheter og rettigheter som tidligere konger hadde gitt kapitelgeistligheten. Brevet inneholdt imidlertid ett forbehold, som i realiteten betydde at kapitlets fornyede friheter var heller illusoriske. Kongen skulle til enhver tid bestemme premissene.

Mester Torbjørn overtok nå stillingen som kapitlets dekan, men det drog i langdrag før en geistlig leder for stiftet ble utnevnt, og i januar 1542 dristet kapitlet seg til å foreslå Torbjørn til superintendent, og sendte ham til kongen med bønn om at han måtte bli utnevnt.

Kongen fant imidlertid “hans forstand uti Guds Ord” ikke god nok. Men i stedet for å underkjenne valget, sendte han magisteren til Wittenberg. Der ble han i over to år, under reformatorenes personlige veiledning. Da han i april 1545 vendte tilbake til København, hadde han anbefalinger med både fra Luther og Bugenhagen.

Kongen hadde ikke hastverk med utnevnelsen. Han måtte gjennom en prøve for de teologiske professorer, som fant ham lærd og bekvem for et superintendent-embete. Først 6. januar 1546 fulgte utnevnelsen. Han skulle fortsatt være kapitlets dekan og beholde dekanatets innkomster, og som bolig ble han tildelt Elgeseter klostergård. Hans tittel skulle være “superintendent et decanus capituli”.

De oppgaver som møtte ham i Trondheim, gav grunn til redsel og ydmykhet. Knapt én prest var fortrolig med de krav den nye gudstjenesteordning la opp til. Skulle man etter hvert kunne skaffe prester som oppfylte ordinansens intensjoner, måtte man, etter mester Torbjørns mening, begynne med katedralskolen, som måtte omskapes til en evangelisk presteskole med kyndige lærekrefter. Han tok fatt på oppgaven med kraft og iver, men de økonomiske midler manglet. Høsten 1547 drog han derfor atter til København for å søke kongen om hjelp. Han håpet å få overtalt kongen til å gi tilbake det gods “som tilforn lå til Trondhjems domkirkes bygning og økonomi” og til å la de fattige landskirkene få tilbake sin halve tiende.

Vi får vite dette gjennom et brev til kapitlet, som mester Torbjørn sendte fra København 21. desember 1547. Brevet ånder av skuffelse og bitterhet over at kongen har vist ham den kalde skulder. Han kunne ikke gi seg tid til å vente i København og hadde bedt om å få reise hjem. Men han pålegger kapitlet ikke å slippe saken. Han ber kapitlet skaffe beviser på dette med jordegodset og tienden. De bør også skrive til kongens kansler, Johan Friis, og be om hans hjelp. En “foræring og skjenk” ville nok her gjøre nytte. Til slutt ber han dem understreke overfor kongen hva det står om: Kommer ikke skolen i gang, “da er det å befrykte at dette stift blir slett hedensk innen få år, hvilket vil bli Hans kongelige Majestet svært å forsvare for Gud”.

Dette inntrengende brev er det siste som er bevart etter mester Torbjørn. Han forlot København for å ta seg frem på vinterføre. Han nådde ikke lenger enn til Hedmark. Der døde han av pest, ca. 45 år gammel, og ble begravd ved prekestolen i Ringsaker kirke.

Våre forestillinger om mennesket Torbjørn Olavssøn Bratt må bli vage og fragmentariske. De glimt kildene gir, lar oss ane en personlighet med sterk kallsbevissthet og stort pågangsmot. Men hvorfor vant han tilsynelatende aldri kongens tillit? Var det hans forhold til Olav Engelbrektsson, en utfordrende nasjonal holdning eller andre karakteregenskaper?

Hans familieforhold ligger i totalt mørke. Men han må ha vært gift og hadde barn. 1550 ble “mester Torbjørns sønn Oluf” begravd på Domkirkegården. En Torbjørn Bratt ble opptatt i domkapitlet 1560. Han opptrer aldri med patronymikon, men kan være superintendentens sønn.

Kilder og litteratur

  • L. Daae: Throndhjems Stifts geistlige Historie fra Reformationen til 1814, Trondheim 1863
  • d.s.: “Matrikel over nordiske Studerende ... i Köln”, i HT, 1875, s. 180–191
  • A. Chr. Bang: Den norske Kirkes Geistlighed i Reformationsaarhundredet, 1897
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • S. Imsen: Superintendenten, Trondheim 1980
  • T. Lysaker: Nidaros erkebispestol og bispesete. Reformasjon og enevelde 1537–1804, Trondheim 1987

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.