Torbjørn Navelsaker ledet den tekniske utbygging av fjernsynet i Norge og førte deretter NRK over i fargefjernsynets epoke.
Etter examen artium 1935 tok Navelsaker telegrafskolen og fikk 1939 ansettelse som telegrafinspektør på Stord. 1941 kom han til NRK i Bergen som kringkastingstekniker, inntil han i okkupasjonens siste år virket som fulltids radiotelegrafist for Hjemmestyrkene ved den utsatte Bjørn West-basen i Masfjordfjellene. Etter frigjøringen begynte han på Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg, ble elektroingeniør 1949 og begynte i Telegrafstyrets kringkastingsavdeling som overingeniør ved NRK på Marienlyst.
Sammen med sin kollega Thomas Neumann ble Navelsaker etatens representant i det arbeidsutvalg som NRK-styret nedsatte 1953 for å drive tekniske forsøk og utrede spørsmålet om Norge skulle innføre fjernsyn. Kringkastingssjef Kaare Fostervoll ledet selv arbeidet, som bl.a. førte til den første fjernsynssending i Norge 12. januar 1954 og innbefattet kortere perioder med programsendinger høsten 1955 og våren 1956. Navelsaker var samtidig forsker ved SINTEF i Trondheim.
I sin innstilling fra 1956 anbefalte Arbeidsutvalget fjernsynet, og i juni 1957 sluttet Stortinget seg til. I november 1957 ble Navelsaker innstilt som overingeniør; han tiltrådte i januar 1958 og fikk snart tittelen utbyggingssjef med hovedansvar for å lede utbyggingen av det uhyre kompliserte anlegg som måtte til for å dekke hele landet med fjernsynssignaler i løpet av 10 år. Det var en enorm oppgave, som krevde investeringer på omkring 500 millioner og forutsatte full bruk av både Televerkets og Forsvarets ressurser.
Utbyggingen gikk over all forventing. “Fremdriften er gått langt raskere enn antatt for bare få år siden,” slo Navelsaker fast i et intervju 1967. Alt samme høst var størstedelen av Finnmark dekket, om enn med provisoriske sendere. 7 år senere kunne Navelsaker erklære utbyggingsfasen for avsluttet, nå tok “stabiliseringsperioden” til.
I mellomtiden kom også saken om fargefjernsynet opp. Politisk sett ble den nesten vanskeligere enn selve innføringen av fjernsynet. En ikke uvesentlig opinion reiste seg mot tanken om å innføre noe så luksuriøst som farger i fjernsynet. Navelsaker forklarte gang på gang at fjernsynets internasjonale tekniske standard gikk mot farger, og at det snart ville bli dyrere for Norge å holde på svart-hvitt-fjernsynet enn å følge utviklingen. Men nettopp det at vi måtte følge utviklingen, vakte motforestillinger. I NRK-debatten i Stortinget høsten 1967 og under interpellasjonsdebatten senere gikk representanter fra flere partier uttrykkelig imot utbyggingssjefens syn. Politikerne ville markere at den kostbare omleggingen til farger skulle bli gjenstand for særskilt beslutning. Flere signaliserte også at de ville gå imot. Høsten 1969 kom det til en veritabel kulturdebatt om fargene; jo sterkere industrien ønsket seg farger, desto mer satte utviklingsskeptikerne seg imot. Departementet under ledelse av Kjell Bondevik (KrF) mante NRK til forsiktighet og påla at innkjøpte programmer skulle avfiltreres fargene før de ble sendt i Norge.
NRK nedsatte en egen “fargegruppe” ledet av Navelsaker, som i løpet av 1970 la opp institusjonens overgang til farger. Navelsaker fikk jobben med å forsvare innstillingen utad. “Norge er nødt til å gå over til fargefjernsyn. Hvis ikke faller vi utenfor det europeiske fjernsynssamarbeidet,” forklarte han. Det siste kunne innebære “en katastrofe” for fjernsynsutviklingen i Norge. Langsomt ble opinionen vunnet for dette. Ved årsskiftet 1970–71 var slaget vunnet. Aviser og politikere var da gått over til NRKs syn. I Stortinget høsten 1971 stemte 94 for, 34 imot farger, og Navelstad kunne sikte mot full overgang fra 1. januar 1972 – som planlagt.
Navelsaker beholdt hele livet tittelen utbyggingssjef, til tross for at han i realiteten virket som regulær teknisk leder av hele fjernsynsvirksomheten, inklusive programteknikken. Først etter hans plutselige død 1976 ble stillingsstrukturen formelt tilpasset realitetene og en teknisk direktør for fjernsynet tilsatt.