Tor Moursund var en ruvende skikkelse i norsk bankvesen fra 1960-årene og til han døde 1996. Han var et rikt utstyrt menneske, rettskaffen og hjelpsom. Under hans ledelse utviklet Kreditkassen seg til en moderne storbank med hele landet som marked, men ekspansjonen gjorde også banken sårbar under bankkrisen i begynnelsen av 1990-årene.
Moursund vokste opp i Tromsø og tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1950. Sine første arbeidsoppgaver hadde han i nord, ved statsadvokatembetet i Troms og Finnmark og ved Tromsø politikammer. 1953–54 var han dommerfullmektig i Romsdal, så advokatfullmektig i Molde 1955–57, og 1958–65 drev han egen advokatforretning i kompaniskap med høyesterettsadvokat Odd Wold. I Molde var han medlem av bystyre og formannskap 1960–70. Han ble høyesterettsadvokat 1963.
Spranget over i bankvirksomhet tok Moursund 1966, da han ble administrerende direktør i Romsdals Fellesbank. 1970 ble han hentet som “kronprins” til Kreditkassen i Oslo, der han var banksjef og medlem av direksjonen til 1977, for så å overta som administrerende direktør og konsernsjef etter Sven Viig fra samme tidspunkt. I 1970-årene gjennomgikk Kreditkassen store endringer, og i denne prosessen hadde Moursund et mønstergyldig samarbeid med sin forgjenger.
Moursund engasjerte seg sterkt i moderniseringen av norsk banknæring. Både som formann i Bankforeningen og som bankenes representant i Bankdemokratiseringsnemnda var han en god talsmann for sin næring. Hans legning var å unngå polemikk, han satte alt inn på å skape forståelse for de private bankers oppgaver og virkemåte, og han var høyt respektert både i næringslivet og i alle de politiske partier på Stortinget. Hans lederstil var basert på samarbeid og medbestemmelse.
I hans periode som sjef for Kreditkassen 1977–90 vokste banken med fusjoner og oppkjøp til å bli Norges største forretningsbank. Største oppkjøp var overtakelsen av Fiskernes Bank 1985. Men Kreditkassen ble som andre banker rammet av bankkrisen 1991. Den slo ut for fullt da Moursund hadde gått av som administrerende direktør og overtatt som styreformann. Bankkrisen gikk sterkt inn på ham, særlig en del av pressekritikken som trakk hans redelighet og integritet i tvil, en kritikk som senere vurderinger viste at det ikke var noe grunnlag for.
Moursund var formann og medlem av en rekke styrer og råd, bl.a. styreformann i Det Norske Luftfartsselskap (DNL) og alternerende styreformann i SAS. Han var medlem av hovedstyret for OL på Lillehammer og en rekke bedriftsstyrer – Veritas, Hydro, IBM, Aker, Hafslund, Orkla og Dyno. Men han fikk også tid til mye annet. Han var sterkt litterært interessert og hadde en betydelig boksamling. Mens han var i Molde, redigerte han sammen med Per Amdam og Nils Parelius en bok om Bjørnsons tid i Romsdal, der Moursund gir en grundig analyse av den rettssaken og henrettelsen 1842 som dannet grunnlaget for Bjørnsons fortelling Et stygt Barndomsminde.
En side av Moursunds virksomhet som var lite kjent fordi han selv aldri snakket om den, var hans motstandskamp og humanitære innsats. Hans far ble arrestert av Gestapo 1943, sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland og kom aldri tilbake. Selv fulgte Moursund som unggutt i sin fars fotspor i motstandsbevegelsen og var ved frigjøringen et aktivt medlem av hjemmefronten. Sammen med sin mor ble han etter krigen et aktivt styremedlem i Nasjonalhjelpens Fond for Krigens Ofre. Der gjorde han i det stille en betydelig innsats for familier som mistet sine forsørgere i løpet av krigsårene. Han var også en pådriver for at krigsfangenes historie skulle festes til papiret og var med på å legge det finansielle grunnlaget til rette for dette arbeidet. Like før sin død ble han hedret av Natzweilerkomiteen.
Moursund var kommandør av den svenske Nordstjärneorden og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1986.