Faktaboks

Tim Greve
Født
20. februar 1926, Bergen
Død
27. april 1986, Oslo
Virke
Pressemann og diplomat
Familie

Foreldre: Konsul Arent Wittendorph Greve (1892–1950) og barnehagelærer Anna Gade (1900–77).

Gift 1950 med forlagsredaktør, cand.jur. Marit Nansen (8.11.1928–), datter av arkitekt Odd Nansen (1901–73) og Kari Hirsch (1903–85). Bror av Egil Gade Greve (1930–); sønnesønns sønnesønns sønnesønn av Arent Jansen Greve (1733–1808; se NBL1, bd. 4).

Tim Greve

Foto fra omkring 1980. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Tim Greve
Av /NTB Scanpix ※.

Tim Greve var norsk historiker, redaktør og magister i statsvitenskap. Han hadde viktige stillinger i Utenriksdepartementet, Stortinget, Nobelinstituttet og avisen VG, hvor han i sine siste 8 år var sjefredaktør.

Bakgrunn

Greve vokste opp i et solid bergenshjem og fikk med som ballast naturlig dannelse, glede av bøker og respekt for annerledes meninger. På Nansenskolen i Lillehammer ble han opptatt av fredsarbeid og arbeid for menneskeverd og mellomfolkelig samarbeid, som senere preget mye av hans virke.

Tidlig karriere

Greve arbeidet ett år i Utenriksdepartementet som assisterende konsulent i moderne historie, før sin magistergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1952. Etter tjeneste ved den norske delegasjon til NATO og OEEC i Paris ble han personlig sekretær (chef de cabinet) utenriksminister Halvard Lange hvor han ble i fem år. Erfaringen og hans nære forhold til utenriksministeren skapte et verdifullt grunnlag for senere viktige stillinger. Fra 1960 til 1961 var Greve ambassaderåd i Bonn og la ned et betydelig arbeid for å knytte de to land stadig tettere sammen.

Utenrikskomiteen

Han ble sekretær i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité (1962-66), den kanskje viktigste komité i nasjonalforsamlingen. Partienes toppfolk ble plassert i komiteen, som hadde mange og lange reiser. Ikke sjelden var det kritikk i pressen, og Greve ble etter hvert flink til å fortelle kritikerne om nødvendigheten av reisevirksomheten.

Utenriksdepartementet

Da stillingen som pressesjef i Utenriksdepartementet ble ledig 1966, ville departementet ha Greve tilbake. Han ble først byråsjef i 1966 og fra 1967 til 1974 ekspedisjonssjef og leder for Presse- og kulturavdelingen. Det var en utfordrende stilling, som krevde bred kontakt til norske og utenlandske kulturarbeidere og pressefolk. I tillegg var det nært samarbeid med protokolltjenesten i forbindelse med statsbesøk og lignende.

Direktør i Nobelinstituttet

Greves allsidige kunnskaper og brede kontaktnett talte sterkt da han 1974 ble direktør i Nobelinstituttet. Instituttet har som formål å støtte Nobelkomiteen i arbeidet med å dele ut Nobels fredspris. Han fant seg fort til rette, fordi mye av instituttets arbeid lå nær opp til hans spesielle interesser og evner. Her må skytes inn at han trivdes i alle sine stillinger; det skyldtes kanskje at han var både klok og intelligent, sa Bernt Røiseland da han som formann i utenrikskomiteen tok farvel med ham. Den gamle venstreleder la til: «Mange med høyt intelligensnivå er sjelden kloke, det har vi ofte erfart i Stortinget.»

Sjefredaktør i VG

Etter fire år i Nobelinstituttet, der han hadde klart å gjøre instituttet bedre kjent blant publikum, ble Greve sjefredaktør i VG 1978. Det var en mektig stilling, men den passet kanskje ikke så godt for en dannet akademiker med erfaringer fra stillinger hvor lojalitet og diskresjon var helt nødvendig. Han ble godt mottatt i redaksjonen, men yngre medarbeidere mente at han ikke forstod den journalistikk og layout som hadde brakt avisen til topps i norsk presse. Seniorredaktøren Oskar Hasselknippe, som hadde vært med fra avisens start, støttet ham på alle måter. Han ville ha en politisk sjefredaktør som kunne gi avisen tilbake det liberale syn som hadde preget den fra første stund.

Christian A. R. Christensen hadde vært VGs suverene sjefredaktør fra lanseringen sommeren 1945. Hans ledere var velformede, ofte med glitrende analyser, men uten entydige meninger og konklusjoner. Lesere kunne selv bestemme og trekke konklusjoner, uten gode råd som tilfellet ofte var i de mange partibundne aviser. Greve var på mange måter lik Christensen, kunnskapsrik og velorientert, analytiker med sikker språksans. Hans ledere appellerte til mange av leserne som ikke likte det enkle språk og de spekulative oppslag som preget avisen.

Greve løftet på mange måter arven etter Christensen, skrev professor Martin Eide i VGs jubileumsbok, og han fortsatte: «I bestemte kritiske miljøer skaffet han avisen et positivt renommé, tross alt fikk han mange velrenommerte skribenter til VG. Avisen fikk et ansikt der den ellers ble møtt med forakt.»

Tim Greve forsøkte flere ganger å rette opp eller dempe spekulative oppslag, men klarte det ikke altfor ofte. I et notat til redaktørene 1982 skrev han blant annet.: «Vi bør få de ansvarlige på desken til straks å slutte med å lete etter det pikante, det spesielt uhyggelige, det mistenkelige, det halvt injurierende, og det mest tendensiøse i det vi vil ha på 1.siden.» Han konkluderte med at førstesiden antakelig var deres verste uvenn. Det måtte kunne lages en troverdig forside som også kunne selge, mente han. Han fikk ikke mye hjelp. De profesjonelle avismakerne, som visste hva som solgte, hadde tydeligvis større makt enn en redaktør.

Greve var ingen kampens mann, det lå ikke for ham å slå i bordet for å fremme sine meninger. På mange måter kan man si at han resignerte og høflig sluttet opp om begeistringen i avishuset da VG passerte Aftenpostens opplag og ble Norges største.

Greve døde av kreft 1986.

Styreverv

Tim Greve hadde også en rekke offentlige og private styreverv, blant annet som formann i Kringkastingsrådet fra 1982 og viseformann i styret for det internasjonale fredsforskningsinstituttet SIPRI i Stockholm fra samme år.

Forfatterskap

Greve var gjennom hele yrkeskarrieren svært produktiv som sakprosaforfatter. Han skrev Atlanterhavspakten (1952) om pakten som ligger til grunn for NATO-samarbeidet. Han har utgitt biografier om Fridtjof Nansen I–II (1973–74) og Haakon VII (1980). Han har også et omfattende historisk forfatterskap med 3. bind av Det norske Storting gjennom 150 år (1964), Riksrevisjonen 1816–1966 (1966), Bergen i krig I–II (1978–79) og Verdenskrig (1986), bind 3 av Norge i Krig.

Utmerkelser

Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1968 og var kommandør av 1. klasse av Dannebrogordenen og det tyske Verdienstkreuz.

Familie

Tim Greve var bror av næringslivsleder Egil Gade Greve.

Verk

Et utvalg

  • Det Norske Storting gjennom 150 år, bind. 3, 1964
  • Riksrevisjonen 1816–1966, 1966
  • Fridtjof Nansen, 2 bind, 1973–74
  • Fridtjof Nansen og kongevalget i 1905, Nansen minneforelesning 15. okt. 1974, DNVA, 1975
  • Verden blir én (sammen med E. Bjøl), 1978
  • Bergen i krig, 2 bind., Bergen 1978–79
  • Haakon VII. Menneske og monark, 1980 (engelsk utgave 1983)
  • Norge i 1905. En kavalkade i bilder og tekst (sammen med J.-L. Opstad), 1980
  • Spionjakt i Norge. Norsk overvåkingstjeneste i tiden før 1940, 1982
  • De Norske bykredittforeninger 75 år. 1909–1984, 1984
  • Verdenskrig, bind. 3 av M. Skodvin (redaktør): Norge i krig, 1985

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hvem er hvem 1984
  • M. Eide: Blod, slit og gledestårer, VGs jubileumsbok, 1995
  • Utenriksdepartementets arkiv
  • arkiver i Chr. Michelsens Institutt, Bergen
  • arkiver i Nobelinstituttet

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg