Tim Greve

Pressemann og diplomat. Foreldre: Konsul Arent Wittendorph Greve (1892–1950) og barnehagelærer Anna Gade (1900–77). Gift 1950 med forlagsredaktør, cand.jur. Marit Nansen (8.11.1928–), datter av arkitekt Odd Nansen (1901–73) og Kari Hirsch (1903–85). Bror av Egil Gade Greve (1930–); sønnesønns sønnesønns sønnesønn av Arent Jansen Greve (1733–1808; se NBL1, bd. 4).

Tim Greve fikk solid bakgrunn for senere yrkesliv som personlig sekretær i fem år for utenriksminister Halvard Lange. Han hadde viktige stillinger i Utenriksdepartementet, Stortinget, Nobelinstituttet og avisen VG, hvor han i sine siste 8 år var sjefredaktør.

Greve vokste opp i et solid bergenshjem og fikk med som ballast naturlig dannelse, glede av bøker og respekt for annerledes meninger. På Nansenskolen i Lillehammer ble han opptatt av fredsarbeid og arbeid for menneskeverd og mellomfolkelig samarbeid, som senere preget mye av hans virke. Før sin magistergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1952 hadde han arbeidet vel et år i UD som assisterende konsulent i moderne historie. Etter tjeneste ved den norske delegasjon til NATO og OEEC i Paris ble han knyttet til utenriksminister Lange som personlig sekretær (chef de cabinet). Hans nære forhold til utenriksministeren skapte et verdifullt grunnlag for senere viktige stillinger.

I to år var Greve ambassaderåd i Bonn og la ned et betydelig arbeid for å knytte de to land stadig tettere sammen. Men spennende oppgaver ventet i Oslo. Han ble sekretær i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, den kanskje viktigste komité i nasjonalforsamlingen. Partienes toppfolk ble plassert i komiteen, som hadde mange og lange reiser. Ikke sjelden var det kritikk i pressen, og Greve ble etter hvert flink til å fortelle kritikerne om nødvendigheten av reisevirksomheten.

Da stillingen som pressesjef i UD ble ledig 1966, ville departementet ha Greve tilbake. Han ble først byråsjef og fra 1967 ekspedisjonssjef og leder for Presse- og kulturavdelingen. Det var en utfordrende stilling, som krevde bred kontakt til norske og utenlandske kulturarbeidere og pressefolk. I tillegg var det nært samarbeid med protokolltjenesten i forbindelse med statsbesøk og lignende.

Greves allsidige kunnskaper og brede kontaktnett talte sterkt da han ble direktør i Nobelinstituttet 1974. Han fant seg fort til rette, fordi mye av instituttets arbeid lå nær opp til hans spesielle interesser og evner. Her må skytes inn at han trivdes i alle sine stillinger; det skyldtes kanskje at han var både klok og intelligent, sa Bernt Røiseland da han som formann i utenrikskomiteen tok farvel med ham. Den gamle venstreleder la til: “Mange med høyt intelligensnivå er sjelden kloke, det har vi ofte erfart i Stortinget.”

Etter fire år i Nobelinstituttet, der han hadde klart å gjøre instituttet bedre kjent blant publikum, ble Greve sjefredaktør i VG 1978. Det var en mektig stilling, men den passet kanskje ikke så godt for en dannet akademiker med erfaringer fra stillinger hvor lojalitet og diskresjon var helt nødvendig. Han ble godt mottatt i redaksjonen, men yngre medarbeidere mente at han ikke forstod den journalistikk og layout som hadde brakt avisen til topps i norsk presse. Seniorredaktøren Oskar Hasselknippe, som hadde vært med fra avisens start, støttet ham på alle måter. Han ville ha en politisk sjefredaktør som kunne gi avisen tilbake det liberale syn som hadde preget den fra første stund.

Chr. A. R. Christensen hadde vært VGs suverene sjefredaktør fra lanseringen sommeren 1945. Hans ledere var velformede, ofte med glitrende analyser, men uten entydige meninger og konklusjoner. Lesere kunne selv bestemme og trekke konklusjoner, uten gode råd som tilfellet ofte var i de mange partibundne aviser. Greve var på mange måter lik Christensen, kunnskapsrik og velorientert, analytiker med sikker språksans. Hans ledere appellerte til mange av leserne som ikke likte det enkle språk og de spekulative oppslag som preget avisen.

Greve løftet på mange måter arven etter Christensen, skrev professor Martin Eide i VGs jubileumsbok, og han fortsatte: “I bestemte kritiske miljøer skaffet han avisen et positivt renommé, tross alt fikk han mange velrenommerte skribenter til VG. Avisen fikk et ansikt der den ellers ble møtt med forakt.”

Tim Greve forsøkte flere ganger å rette opp eller dempe spekulative oppslag, men klarte det ikke altfor ofte. I et notat til redaktørene 1982 skrev han bl.a.: “Vi bør få de ansvarlige på desken til straks å slutte med å lete etter det pikante, det spesielt uhyggelige, det mistenkelige, det halvt injurierende, og det mest tendensiøse i det vi vil ha på 1.siden.” Han konkluderte med at førstesiden antakelig var deres verste uvenn. Det måtte kunne lages en troverdig forside som også kunne selge, mente han. Han fikk ikke mye hjelp. De profesjonelle avismakerne, som visste hva som solgte, hadde tydeligvis større makt enn en redaktør.

Greve var ingen kampens mann, det lå ikke for ham å slå i bordet for å fremme sine meninger. På mange måter kan man si at han resignerte og høflig sluttet opp om begeistringen i avishuset da VG passerte Aftenpostens opplag og ble Norges største.

Tim Greve hadde også en rekke offentlige og private styreverv, bl.a. som formann i Kringkastingsrådet fra 1982 og viseformann i styret for det internasjonale fredsforskningsinstituttet SIPRI i Stockholm fra samme år. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1968 og var kommandør av 1. klasse av Dannebrogordenen og det tyske Verdienstkreuz. Greve døde av kreft 1986.

Verker

Et utvalg

  • Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 3, 1964
  • Riksrevisjonen 1816–1966, 1966
  • Fridtjof Nansen, 2 bd., 1973–74
  • Fridtjof Nansen og kongevalget i 1905, Nansen minneforelesning 15. okt. 1974, DNVA, 1975
  • Verden blir én (sm.m. E. Bjøl), 1978
  • Bergen i krig, 2 bd., Bergen 1978–79
  • Haakon VII. Menneske og monark, 1980 (eng. utg. 1983)
  • Norge i 1905. En kavalkade i bilder og tekst (sm.m. J.-L. Opstad), 1980
  • Spionjakt i Norge. Norsk overvåkingstjeneste i tiden før 1940, 1982
  • De Norske bykredittforeninger 75 år. 1909–1984, 1984
  • Verdenskrig, bd. 3 av M. Skodvin (red.): Norge i krig, 1985

Kilder og litteratur

  • HEH 1984
  • M. Eide: Blod, slit og gledestårer, VGs jubileumsbok, 1995
  • Utenriksdepartementets arkiv
  • arkiver i Chr. Michelsens Institutt, Bergen
  • arkiver i Nobelinstituttet
  • VGs arkiver

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.