Thorvald Stoltenberg

Politiker og diplomat. Foreldre: Major Theodor Emil Stoltenberg (1900–98) og Ingeborg Andresen (1904–92). Gift 1957 med ekspedisjonssjef Karin Heiberg (23.11.1931–), datter av ingeniør Ørnulf Heiberg (1899–1973; sønn av Eivind Heiberg, 1870–1939) og Elisabeth Cecilie Thaulow Petersen (1901–69; datter av Theodor Petersen, 1875–1952; se NBL1, bd. 11). Far til Jens Stoltenberg (1959–); svoger til Johan Jørgen Holst (1937–94).

Thorvald Stoltenberg har en lang karriere bak seg som diplomat og politiker og har hatt viktige verv nasjonalt og internasjonalt: Han har vært forsvars- og utenriksminister, FNs høykommissær for flyktninger og fredsmegler på Balkan.

Stoltenberg vokste opp i Oslo. Etter examen artium 1950 gjorde han tjeneste i Tysklandsbrigaden. Han tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1957, men før det studerte han folkerett og internasjonale forhold i Østerrike, Sveits, USA og Finland. 1958 ble han “midlertidig vikarsekretær” i Utenriksdepartementet. Han var vel kvalifisert da han tok Utenriksdepartementets aspirantprøve 1959. Som diplomat gjorde han først tjeneste ved generalkonsulatet i San Francisco, senere i Beograd og Lagos. Tjenesten i Beograd utstyrte ham med kunnskaper om Jugoslavia som kom godt med da han mange år senere gjorde tjeneste som FNs fredsmegler fra 1993 til 1995.

Da Stoltenberg begynte i UD 1958, fikk han kontor sammen med Knut Frydenlund. Samarbeidet dem imellom varte helt til Frydenlund døde 1987. I Utenriksdepartementet var Stoltenberg blant de unge diplomater som ville reformere utenrikstjenesten. Tross sine eldre kollegers irritasjon overfor de reformivrige ble han raskt en tungvekter i departementet. 1965 ble han politisk sekretær for utenriksminister Halvard Lange; han vikarierte for Knut Frydenlund, som hadde havnet på sykehus med magesår. Overraskelsen ble ikke mindre da høyremannen John Lyng, som Langes etterfølger, tilbød Stoltenberg jobb i sitt sekretariat. Det forteller alt om John Lyng at han avfeide Stoltenbergs innvendinger om at han var Arbeiderpartimann med følgende lakoniske setning: “Det tror jeg både De og jeg kan ha glede av, Stoltenberg.” Det viste seg raskt at John Lyng hadde rett.

Stoltenberg var LOs internasjonale sekretær i flere perioder – 1970–71, 1972–73, og 1981–83. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet 1971–72 og 1976–79, og en kort periode statssekretær i Forsvarsdepartementet 1973. Han var statssekretær i Handelsdepartementet fra 1974–76. Han hadde med andre ord gått gradene da han ble forsvarsminister 1979. Den stillingen satt han i til Kåre Willoch overtok regjeringsmakten 1981.

Da lot Stoltenberg seg beskjeftige som LOs internasjonale sekretær for tredje gang. Foran kommunevalget 1983 var han ordførerkandidat i Oslo og satt i Oslo bystyre, hvor de ofte spøkte med at den internasjonalt orienterte Stoltenberg var i “bydel 35”, det vil si utenlands. Men han var like respektert i Oslo-politikken som forsvars- og utenriksminister Thorvald Stoltenberg var i Stortinget.

Han ble utenriksminister da Knut Frydenlund døde 1987 og satt i stillingen til regjeringsskiftet 1989. Da overtok Stoltenberg posisjonen som FN-ambassadør, men som den internasjonalt respekterte politiker han var, ble han FNs høykommissær for flyktninger allerede året etter. “Det var ikke høykommissærjobben som skjøv meg hjemover,” skriver han i sin bok Det handler om mennesker, når han skal forklare at han etter et knapt år lot seg overtale til å overta som norsk utenriksminister igjen. Han har aldri lagt skjul på at det har vært jobben som utenriksminister han har trivdes best i. Det hører med til historien om hans siste periode som utenriksminister at han ikke fikk innfridd sin ambisjon om å bidra til å få Norge med i EU. Han forlot utenriksministerstillingen for å bli FNs fredsmegler i det tidligere Jugoslavia 1993. Det skulle bli en belastende jobb for en mann som har bare gode minner fra det som en gang var Jugoslavia. Jobben ble en besettelse, sier han selv.

Det var utvilsomt en lettelse for ham da han kunne avslutte sin diplomatiske karriere som norsk ambassadør i København fra 1996 til han gikk av 1999, 68 år gammel. Det er mulig han vil protestere, men i den posisjonen gav han inntrykk av å trives bortimot like godt som han gjorde som utenriksminister.

Det var naturlig at nettopp pensjonisten Thorvald Stoltenberg ble president i Norges Røde Kors etter at han hadde endt sin virksomhet som ambassadør. Det er en jobb som er skreddersydd for en mann som er seg bevisst at det i livets tilskikkelser alltid “handler om mennesker”. Mange mennesker har tilfeldig møtt Thorvald Stoltenberg og opplevd hans genuine interesse for deres liv og levnet.

Verker

  • Hva kan gjøres med Oslo? (sm.m K. Røed), 1986
  • De tusen dagene. Fredsmeklere på Balkan (sm.m. K. Eide), 1996
  • Det handler om mennesker, 2001

Kilder og litteratur

  • Nordby, bd. 1, 1985
  • HEH 1994
  • G. Salvesen: Thorvalds verden, 1994

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.