Thore Boye

Diplomat og embetsmann. Foreldre: Høyesterettsdommer Thorvald Boye (1871–1943; se NBL1, bd. 2) og Mia Esmarch (1880–1966). Gift 1945 med Augusta Sofie (“Nøste”) Siem (27.1.1918–5.7.1999), datter av kommandørkaptein, direktør Ole Siem (1882–1979) og Marie Augusta Ursin Holm (1888–1961). Svoger til Martin Siem (1915–96).

Thore Boye var tilknyttet Utenriksdepartementet (UD) det meste av sitt yrkesaktive liv, fra 1938 til han gikk av med pensjon 1981, dels som embetsmann hjemme, dels i utenrikstjenesten.

Boye vokste opp i et embetsmannsmiljø og valgte selv en embetskarriere. Etter juridisk embetseksamen 1936 var han først sakfører, så dommerfullmektig i Tromsø. 1938 ble han antatt som aspirant til utenrikstjenesten og ansatt som sekretær i Utenriksdepartementet.

I april 1940 drog han på ski gjennom Nordmarka for å slutte seg til de tjenestemenn som hadde fulgt Regjeringen ut av Oslo. I Romsdalen betrodde utenriksminister Koht ham å bringe viktige meldinger fra Regjeringen til Stockholm som han nådde etter en dramatisk ferd på ski over Rørosvidda. Han vendte tilbake med meldinger til Koht, som han fant i et brennende Molde. Herfra fikk Boye hengt seg på skøytene som fraktet Norges Banks gull nordover. Fra Tromsø ble han med regjeringen til Storbritannia.

I London ble Boye plassert som den ene av to sekretærer i Finansdepartementet. Uten erfaring i finanssaker fikk de to ansvaret for å utarbeide statsbudsjettet, fastlegge statslønningene, ordne betjening av statsgjelden og løse andre finansielle problemer i en krigssituasjon. Det ble sagt at Boyes skattesystem var det enkleste Norge hadde hatt. 1941 fulgte Boye med Oscar Torp til Forsvarsdepartementet, og 1944 ble han med den tremannsgruppe som besøkte de nylig frigjorte deler av Finnmark. Som tidligere dommerfullmektig i Nord-Norge nøt han tillit og kunne bidra til å utjevne uoverensstemmelser mellom sivile og militære. Mai/juni 1945 var Boye sekretær for regjeringsutvalget som kom i forveien til Oslo.

1946–48 var han handelsråd ved legasjonen i Brüssel og 1948–49 byråsjef i Utenriksdepartementets Handelspolitiske avdeling. Som generalsekretær i Atlanterhavsorganisasjonens nordeuropeiske gruppe i London, fikk han en nøkkelrolle under oppbygging av NATO. 1951 ble han underdirektør i Handelspolitisk avdeling og fra 1953 ekspedisjonssjef i Politisk avdeling.

1955 ble Boye hentet til Stockholm som viseadministrerende direktør i SAS, der han ledet arbeidet med internasjonale og luftfartspolitiske saker. Først 1961 vendte han tilbake til utenrikstjenesten som ambassadør i Roma. Januar 1966 overtok han som utenriksråd. Han var en myndig leder av departementet og stilte høye krav. Medarbeiderne fant ham temperamentsfull, men også selvironisk. Om sin karriere sa han selv: “Vi som var på rett sted til rett tid ble jo bare sugd opp.” Utenriksminister John Lyng Beskrev i sine memoarer Boye slik: “Han var en av de dyktigste og mest grunnsolide norske embetsmenn jeg har kjent, og gjennom årene har jeg jo truffet ikke så få.”

Etter fem år som utenriksråd tiltrådte Boye 1972 som ambassadør i Madrid, og satt fra 1977 til pensjoneringen 1981 som Norges ambassadør i Stockholm.

Verker

  • Med Utenriksdepartementet på feltfot april-mai 1941, utrykt manuskript til foredrag, i UDs arkiv

Kilder og litteratur

  • P. Hartmann: Bak Fronten. Fra Oslo og London 1939–1945, 1955
  • G. Ræder: De uunnværlige flinke, 1975
  • J. Lyng: Mellom Øst og Vest. Erindringer 1965–1968, 1976
  • Utenriksdepartementets kalender 1979 (Personalia)
  • Chr. Mohr: Det vil helst gå godt, utrykt selvbiografi i UDs arkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.