Thomas Thomassen Heftye var telegrafdirektør fra 1905 og stod blant annet bak utbyggingen av telefonnettet, opprettelse av en radiostasjon på Svalbard og radioforbindelse med USA. Han var meget interessert i idrett og medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) 1907–08.
Etter examen artium 1878 tok Heftye underoffisersutdannelse 1879–80. Deretter startet han, som sønn av eieren av landets fremste bankierhus, en femårig læretid i bank- og finansbransjen. Det inkluderte langvarige opphold ved banker i London, Paris og Leipzig. 1885 avbrøt han likevel sin næringslivskarriere og begynte på Krigsskolen. Han hadde forskjellige stillinger i infanteriet inntil han gjennomgikk Telegrafverkets telegrafkurs 1892 og gikk over i ingeniørvåpenet 1893. Etter å ha ledet utbyggingen av festningsanleggene ved Tønsberg 1898–99, var han Sverige og Norges militærattaché i Paris 1900–02. Han ble oberstløytnant 1903.
I 1890-årene begynte Heftye å engasjere seg i Venstre, blant annet som lokalpolitiker i Aker, og han ble kjent som en radikal venstremann. Juni 1903 etterfulgte han Georg Stang som forsvarsminister i Otto Blehrs regjering, som gikk av få måneder senere. Deretter og frem til unionsoppløsningen var han militærkonsulent ved statsrådsavdelingen i Stockholm. I den egenskap skaffet han regjeringen viktige etterretninger om svenskenes militære beredskap og planer før og under de kritiske månedene i 1905.
Heftye etterfulgte Jonas S. Rasmussen som telegrafdirektør 1905. Rasmussen hadde vært en hoveddrivkraft i etatens inntreden i telefondriften og ikke minst i innløsningen av private lokale telefonselskap. Heftye presset på for å fullføre innløsningen av de private telefonselskapene, men Knudsen-regjeringen holdt igjen. Heftye tok også initiativ til å fristille Telegrafverket fra statsbudsjettet, slik at det kunne finansiere lønnsomme investeringer med egne lån, men med liten suksess. Den viktigste telemessige arven fra Heftye består i at han begynte en omfattende utbygging av langlinjenettet og at han drev gjennom en satsing på radiotelegrafiteknikk i nasjonsbyggingens tjeneste. Det gjaldt blant annet forbindelsen mellom stasjonene på Ingøy i Finnmark og Green Harbour på Svalbard (1911) og stasjonen på Jæren (senere flyttet til Oslo og Jeløy), som stod for radioforbindelsen til USA. Heftye satte også i gang automatiseringen av telefonnettet i Kristiania og byggingen av ny telegrafbygning der.
Som leder av en statsetat med et uvanlig stort kvinnelig innslag var Heftye lite likestillingsorientert, men han åpnet 1906 for at kvinner som giftet seg, kunne fortsette i tjenesten (etter søknad). Han var medansvarlig for å ha innledet myndighetenes langvarige bruk av teleavlytting og -kontroll uten lovhjemmel. Det skjedde blant annet ved en arbeidskonflikt på Rjukan våren 1914. Under den første verdenskrig fikk avlyttingen et stort omfang.
Heftye påtok seg en rekke andre offentlige oppgaver mens han ledet Telegrafverket. 1908 var han forsvarsminister i Gunnar Knudsens første regjering. Han trakk seg imidlertid etter kort tid, fordi Knudsen ikke krevde et klart tillitsvotum fra Stortinget. Knudsen benyttet senere Heftye som meglingsmann ved flere store arbeidskonflikter. Heftye var også statens representant i flere rikslønnsnemnder fra 1916. 1919–20 var han medlem av den internasjonale Slesvig-kommisjonen, som la forholdene til rette for en gjenforening av søndre del av Jylland med Danmark.
Heftye var svært interessert i sport og turisme. Han var formann i Landsforeningen for Reiselivet 1912–18, i Den Norske Turistforening 1918–21 og i den nasjonale olympiske komité ved lekene i Athen 1906 og i London 1908. Hans interesse for ny teknologi bidrog til at han var en av stifterne av Norges Luftseiladsforening. Heftye ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903, fikk kommandørkorset av 1. klasse 1912 og storkors 1915; han var kommandør av Dannebrogordenen, ridder av den franske Æreslegionen og hadde en rekke andre utenlandske ordener.
Thomas Heftye omkom, sammen med arkitekt Erik Glosimodt og flere andre samfunnstopper, ved jernbaneulykken ved Nidareid 19. september 1921 i forbindelse med åpningen av Dovrebanen.