Faktaboks

Thomas Fearnley
Født
27. desember 1802, Fredrikshald (nå Halden), Østfold
Død
16. januar 1842, München, Tyskland, begr. der
Levetid - kommentar
graven flyttet til Vår Frelsers gravlund i Kristiania 1922
Virke
Maler og tegner
Familie
Foreldre: Kjøpmann Thomas Fearnley (1768–1834) og Maren Sophie Paus (1782–1838). Gift 15.7.1840 i Christiania med Cecilie Catharine Andresen (3.2.1817–18.4.1888; hun gift 2) med sogneprest Halvor Tobias Heyerdahl (f. 1812), datter av kjøpmann og bankier Nicolai Andresen (1781–1861) og Engel Johanne Christiane Reichborn (1790–1826). Far til Thomas Fearnley (1841–1927); bror av Carl Frederik Fearnley (1818–90); svoger av Nicolay August Andresen (1812–94) og Johan Henrik Andresen (1815–74).
Thomas Fearnley

Selvportrett fra 1831

Thomas Fearnley
Av /※.

Thomas Fearnley ble regnet for å være den mest begavede av alle Johan Christian Dahls norske elever. Takket være utstrakt reisevirksomhet og stor mottakelighet for nye inntrykk avspeiler Fearnleys verker forskjellige stilimpulser fra europeisk kunst.

Fearnleys farsslekt kom opprinnelig fra Yorkshire; farfaren kom til Norge 1753 og slo seg ned som kjøpmann i Fredrikshald. Av ukjente grunner måtte Thomas forlate sine foreldre allerede som femåring og bo hos sin tante, som var gift med kjøpmann G. F. Hagemann i Christiania. Her vokste han opp og var elev ved Landkadettkorpset (Krigsskolen) 1814–19, men brøt over tvert og begynte i stedet i sin onkels forretning. Samtidig ble han elev ved Den kongelige Tegneskole. 1820 mottok han stattholderens 2. premie for et arbeid på Tegneskolens utstilling, og året etter reiste han til København, hvor han ble registrert i første frihåndsklasse ved kunstakademiet.

Thomas Fearnley var sjarmerende og utadvendt og fikk lett nye venner. I København kom han inn i en krets av begavede unge malere, og han fant seg meget vel til rette. En maleribestilling fra kronprins Oscar av Norge og Sverige var foranledningen til at Fearnley forlot København med kurs for Stockholm høsten 1823. Professor C. J. Fahlcrantz, som ble hans lærer ved Konstakademien i de neste fire årene, var som romantiker preget av 1700-tallets konvensjonelle kulisselandskap, og Stockholm kunne – tross stipendier – ikke tilby den unge Fearnley et nyskapende og inspirerende miljø. Fra det svenske kongehuset fikk han flere bestillinger, bl.a. det store, krystallklare oversiktsbildet av Stockholm sett fra Klaravikstranden.

Av største betydning for Fearnleys videre livsløp ble hans møte med J. C. Dahl sommeren 1826. Det skjedde mens de begge var på studietur i Sogn og bodde hos kaptein Munthe i Luster. Sammen reiste de videre over Fortun til Sogndal. Høsten 1827 reiste Fearnley tilbake til København, og etter nyttår 1829 kom han til Dresden, hvor han møtte Dahl igjen og ble hans elev.

Det var spesielt Dahls virkelighetsnære naturskildring som gjorde inntrykk på Fearnley. Dahl hadde ry blant sine kolleger i Dresden for å være en mester i “hurtigmaling”, og det er liten grunn til å tro at Fearnley i dette henseende lå langt tilbake for sin lærer. Men også Dahls kollega og nabo, Caspar David Friedrich, som med sin innadvendte og stille religiøse landskapskunst representerte Dahls diametrale motsetning, skulle få betydning for Fearnley. Den isolerte, ryggvendte forgrunnsfigur, som opprinnelig var en konvensjon fra 1700-tallets naturtro utsiktsmaleri, er et element fra Friedrichs komposisjoner som Fearnley viderefører.

Fearnley har utført vakre oljestudier fra Dresden og omegn, og også blyanttegningene derfra viser at samværet med Dahl virket frigjørende på hans uttrykksmuligheter. Et betydelig maleri fra denne tiden, Utsikt over Elbedalen, som med velberegnet komposisjon og fargevalg gjengir det harmoniske elvelandskapet utenfor byen, var et bestillingsarbeid for den svenske greven Gustaf Trolle-Bonde. Etter halvannet år i Dresden reiste Fearnley til Praha og Nürnberg. Deretter oppholdt han seg en tid ved sjøene omkring Salzburg, og i oktober 1830 kom han til München, som skulle bli hans hjem i de neste to årene.

Sammenlignet med Dresden representerte München et mer ekspansivt kunstmiljø. Fearnley sognet til kretsen av unge nordtyske og danske kunstnere, som med sin maleriske friskhet stod i sterk opposisjon til det dominerende historiemaleri.

Også i München fortsatte Fearnley å fremstille motiver fra Norden. I korrespondansen med J. C. Dahl går det frem at mesteren formaner sin elev om ikke å miste kontakten med “naturveien”. Men nå hadde Fearnley funnet sitt eget uttrykk; en komposisjonskunst ofte i stort format, som riktignok er basert på naturstudier, men hvor velregissert bruk av billedelementene og effektfull disposisjon av lys og skygge skaper en samlende helhetsvirkning. Som maler er Fearnleys penselskrift virtuost lettflytende og fargebruken vel avstemt; i enkelte tilfeller kan det virke som om han er mer fascinert av selve mediet enn motivet han søker å gjenskape. Dette kan være årsak til at J. C. Dahl – ikke uten en viss sarkasme – betegnet ham som “professor i effektmaleri”.

Høsten 1832 reiste Fearnley fra München til Roma sammen med to kunstnervenner. I Roma var han sammen med tyske, britiske og danske kunstnere, og han ble kjent med bl.a. billedhuggeren Bertel Thorvaldsen, dikteren H. C. Andersen og fiolinisten Ole Bull. Men Fearnley gjorde ikke bare utflukter til den romerske Campagna og Albanerfjellene. Han besøkte også flere ganger Napolibukta, og fra Palermo drog han Sicilia rundt til fots og på eselryggen.

Terrasse med stenek. Sorrento er et godt eksempel på hvordan Fearnley maktet å gjengi sammensmeltningen av arkitektur og natur i det intense solskinnet ved Middelhavet. Samme motiv er gjengitt av flere av tidens kunstnere. Likesom Dahl før ham gjorde Fearnley en rekke upretensiøse naturskisser i Italia, og han var som sin lærer også opptatt av sjø og vind, som i En skypumpe over Napoligolfen.

I mai 1835 forlot Fearnley Roma og reiste til Lugano og videre til Sveits. Han tilbrakte tre måneder der og ble spesielt fascinert av fjelldalene. Her fant han en isbre som motiv for ett av sine hovedverker, Grindelwaldgletscheren. Fra Sveits gikk reisen videre til Paris, hvor Fearnley bodde vinteren 1835–36. En ufullført versjon av Grindelwaldgletscheren vakte ingen oppmerksomhet på Salonen i Paris 1836, og for Fearnley ble parisoppholdet en skuffelse.

Da det nyopprettede Nasjonalgalleriet i Christiania gjorde sin første satsning på norsk samtidskunst 1839, var det to av Fearnleys bilder, Grindelwaldgletscheren og Labrofossen, som ble innkjøpt sammen med to landskapsbilder av J. C. Dahl. De to komposisjonene viser storheten i henholdsvis den sveitsiske og den norske naturen, og utgangspunktet for begge bildene er kjent fra store blyanttegninger. Tegningen fra Grindelwald er datert 17. august 1835 og gjør detaljert rede for ismassenes størknede “bølger”, men de høyreiste trærne i forgrunnen stammer fra Scheideck, et sted kunstneren besøkte en uke senere.

Labrofossen, som også kan betraktes som et hovedverk i norsk kunsthistorie, er et sterkt belyst fossestryk med bjørk og furu som dybdeskapende kulisser ute til venstre og med de rolige vannmassenes ellipse omgitt av tømmerstokker nedenfor. Skyer henger ned over de skogkledde åssidene. Romantikkens landskapskunst skildret “det sublime” i naturen som det som virker skremmende og forlokkende på samme tid. Den romantiske dimensjonskontrast, som Fearnley benyttet ved flere anledninger, med ekstremt forminskede menneskefremstillinger av tømmerfløtere og en lurblåsende budeie, er ytterligere med på å understreke motivets velde. Omhyggelig gjengivelse av all vegetasjon i den skyggelagte forgrunnen vitner som så ofte hos Fearnley om malerens nitide studium av botaniske detaljer fra tiden ved akademiet i København.

Da maleriet ble utstilt i Royal Academy i London 1837 under tittelen Norwegian Scenery, ble det nærmest forbigått i stillhet, og tyske kunstkritikere har funnet koloritten hard og monoton. Året etter stilte Fearnley ut Grindelwaldgletscheren i Royal Academy, og han deltok også på utstillingene til Royal Society of British Artists 1837 og 1838. Fra en studiereise i Lake District i august–september 1837 stammer en rekke friske oljeskisser utført på stedet, som Kanon i Cumberland og Kirken i Patterdale. Som medlem (senere æresmedlem) av den nystartede Etching Club utførte han også noen grafiske blad.

Sommeren 1838 forlot Fearnley London, og han reiste via Tyskland til Christiania. I Dresden traff han igjen Dahl og Friedrich, og i Düsseldorf Andreas Achenbach, som sammen med Chr. Breslauer ble hans reisefølge på studieturen på Vestlandet den påfølgende sommer. Det var etter denne turen Fearnley for alvor tok opp landskapsmotiver med historiske minnesmerker, hvorav Slindebirken (1839) er det betydeligste. Motivet var en gjenganger under Norges kunstneriske oppdagelse, men det er Fearnleys gjengivelse av den gamle gravhaugen ved Sognefjorden, med de to ørsmå menneskene under den enorme bjørkekronen i solnedgangen, som huskes best. Maleriet bærer tydelig preg av innflytelse fra Dahl og Friedrich, både ved fremhevelsen av den norrøne storhetstid, andaktsstemningen i naturen og de ryggvendte figurene. Kunstneren må ha lagt mye flid og omtanke i dette verket, siden han leverte det som et prøvearbeid for å bli medlem av direksjonen for Den kgl. Tegneskole, som også fungerte som Nasjonalgalleriets direksjon.

Fearnley hadde fra 1839 vært medlem av Christiania Kunstforenings bestyrelse, og han deltok med en rekke bilder på foreningens utstilling i børsbygningen 1840. Denne sommeren giftet han seg med Cecilie Catharine Andresen, datter av hans velgjører fra tidligere år, bankieren og stortingsmannen Nicolai Andresen. På høstparten drog ekteparet til Amsterdam, hvor de ble boende ett år, og der ble deres eneste barn, sønnen Thomas, født. På sensommeren 1841 reiste familien til München. Under oppholdet ble Fearnley smittet av tyfus og døde der i januar året etter, bare 39 år gammel. Han ble begravd på Südlicher Friedhof i München, men 80 år senere tok sønnen initiativ til å få farens jordiske levninger brakt hjem til Norge, og 1922 ble graven flyttet til Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Thomas Fearnleys lysende begavelse plasserer ham i forreste rekke blant 1800-tallets norske kunstnere. Men hans kameleonaktige mottakelighet for fremmede impulser og hans begrensede forpliktelse overfor en norsk motivkrets satte ham i en særstilling. Han var særlig betydelig som maler og tegner, men gjorde også en innsats som raderer.

Verker

    Et utvalg

  • Stockholm sett fra Klaravikstranden, 1827, NG
  • Utsikt over Elbedalen, 1830, p.e. (Sverige)
  • Storm på Københavns red, 1832, Norges Rederiforbund, Oslo
  • En skypumpe over Napoligolfen, 1833, NG
  • Terrasse med stenek. Sorrento, 1834, NG
  • Andejakt en høstmorgen ved Königssee, 1835, NG
  • Labrofossen ved Kongsberg (også kalt Norwegian Scenery), 1837, NG
  • Kanon i Cumberland, 1837, NG
  • Kirken i Patterdale, 1837, NG
  • Grindelwaldgletscheren, 1838, NG
  • Soloppgang i Wengernalpene, 1838, p.e. (deponert i NG)
  • Slindebirken, 1839, NG

Kilder og litteratur

  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere, 3 bd., 1904–07
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • S. Willoch: Maleren Thomas Fearnley, 1932
  • d.s.: “Thomas Fearnley i utlandet”, i Ku&K 1933, s. 175–176
  • H. Alsvik og L. Østby: Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, bd. 1, 1951
  • S. Willoch og H. Alsvik: Thomas Fearnleys tegninger fra reiser ute og hjemme 1824–1840, 1952
  • S. Willoch: “Med romantiske kunstnere i Sogn”, i Ku&K 1976, s. 31–46
  • M. Malmanger: “Maleriet 1814–1870”, i K. Berg (red.): Norges kunsthistorie, bd. 4, 1981
  • S. Willoch: biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • d.s.: Thomas Fearnley 1802–1842, utstillingskatalog, Åmot 1982
  • F. E. Haverkamp: “Thomas Fearnley”, i 'Nature's Way'. Romantic landscapes from Norway, utstillingskatalog, Manchester 1993
  • d.s.: biografi i The Dictionary of Art, bd. 10, London 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Silhuett (av Fearnley som barn), trolig utført av F. L. Schmitz, u.å.; gjengitt i Willoch 1932 (se ovenfor), s. 7
  • Maleri (brystbilde) av Per Berggren, 1825; gjengitt i Willoch 1932, s. 27
  • Selvportrett (Maleren i sitt atelier i Stockholm), 1826; p.e
  • Selvportrett med pipe (tegning), 1831
  • Maleri av Friedrich Westphal, 1829; p.e
  • Maleri (gruppeportrett) av Vilhelm Bendz, 1832; Thorvaldsens Museum, København
  • Fargelagt tegning (brystbilde) av C. W. Cope, u.å.; gjengitt i Willoch 1932, s. 237