Thomas Christian Wyller er en av grunnleggerne av statsvitenskap som akademisk fag i Norge. Han var den første som tok en doktorgrad i faget her i landet, og han var professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i nesten 25 år.
Wyller kom som helt ung med i motstandsarbeidet under den annen verdenskrig. Etter examen artium 1941 begynte han å studere, men ble arrestert og satt på Grini i tre år, noe som bidrog til å prege ham faglig og intellektuelt for resten av livet. Hans modning som samfunnsborger fant sted under spesielle vilkår, og frigjøringen 1945 utløste et stort aktivitetsbehov, som gav seg uttrykk i et sterkt samfunnsengasjement og en betydelig politisk interesse. Sammen med en del andre unge mennesker som han møtte på Grini, ønsket Wyller å arbeide for at Norge etter krigen skulle bli et sant og levedyktig demokrati; særlig ville de bidra til at ungdommen gikk i spissen. Så snart krigen var slutt, startet disse tidligere fangene bladet Ungdom!, der Wyller var en av redaktørene. Bladet ble positivt mottatt, og optimismen var stor. Men økonomien holdt ikke; de uerfarne idealistene måtte innse at bladet ikke var liv laga, og det gikk inn etter et drøyt år.
En viktig erfaring rikere, og med et dansk stipend i lommen, studerte Wyller en tid i København, hvor den danske rettsfilosofen Alf Ross' bok Hvorfor demokrati? ble som en bibel for ham. Etter hjemkomsten til Norge engasjerte han seg i den norske studentpolitikken, og vårsemesteret 1948 ble han formann i Studentersamfundet – valgt på et rent samfunnsvitenskapelig program.
Da statsvitenskap, først og fremst etter påtrykk fra forfatningsjuristen professor Frede Castberg, ble innført som eget eksamensfag ved Universitetet i Oslo (UiO) 1947, var Wyller blant de første studentene og gikk inn for det nye studiet med stor glød. Et nytt stipend brakte ham til Paris, hvor han under et års opphold skrev sin magisteravhandling, Thomas Paine, politiker og ideolog. 1951 ble han magister i statsvitenskap som nummer to i Norge.
1951–54 var Wyller stipendiat ved det nye Institutt for norsk historisk forskning og 1953–54 stipendiat ved London School of Economics. 1954–56 var han “fungerende dosent” i statsvitenskap ved UiO og ble fast tilsatt fra 1. januar 1957. Året etter ble han bestyrer ved det nyopprettede Institutt for statsvitenskap og ble dermed den første fast ansatte i vitenskapelig stilling ved instituttet. Han bestyrte instituttet til 1963 og var samtidig formann i Norsk statsvitenskapelig forening 1958–61.
Wyller ble dr.philos. 1958 på avhandlingen Nyordning og motstand, om norske organisasjoner under den tyske okkupasjonen. Dette var den første doktorgrad tildelt en statsviter i Norge. 1968 ble han utnevnt til professor i statsvitenskap ved UiO, en stilling han hadde til han nådde aldersgrensen 1992.
Faget statsvitenskap var fra starten 1947 lagt under Det historisk-filosofiske fakultet, men ble overført til Det juridiske fakultet 1956 og var der inntil det fikk sin nåværende plass i Det samfunnsvitenskapelige fakultet, da dette ble opprettet 1968. Fagets tilhørighet ble også etter hvert et spørsmål om dets selvforståelse, særlig i forhold til metodevalg og valg av studieobjekter. Wyller var forankret i den politisk-historiske delen av magisterstudiet; han foretrakk kvalitative og kildekritiske metoder og var opptatt av ideer og ideologiers plass i de politiske prosesser. Slik ble spesialfeltet til det nye instituttets første bestyrer moderne norsk politisk historie, noe som kom til uttrykk gjennom doktoravhandlingen og senere publikasjoner som Frigjøringspolitikk, Landsforbund og lønnskamp og Christian Michelsen.
Wyller skapte imidlertid i liten grad noe felles fagmiljø, og etter hvert kom en annen retning innen statsvitenskapen enn den han representerte, til å gjøre seg mer og mer gjeldende – inspirert særlig av amerikansk “political science”. Her var det kvantitative analyser av politiske valg og opinionsdannelser som preget en samfunnsforskning som yndet å kalle seg empirisk. Ved siden av studiet av politisk atferd skjedde det også en kraftig dreining i retning av offentlig politikk og administrasjon som forskningsfelter. Alt dette førte til en viss faglig dragkamp, hvor Wyllers mer politisk-historiske ståsted ble noe svekket i betydning, men fortsatte å være en legitim del av faget. Når det gjaldt forholdet utad var man imidlertid samstemt: Wyller hadde alle med seg når han ønsket faget bort fra den juridiske dominansen som tilknytningen til Det juridiske fakultet medførte, og nå arbeidet han iherdig for å få en endring, slik det faktisk ble 1968.
Som professor emeritus har Wyller – på bakgrunn av fagets ekspansjon og store popularitet blant studentene – stilt spørsmål om hvorfor debattlysten hos alle disse samfunnsforskerne er så liten, og om det kan skyldes at statsviterne er blitt for friksjonsløst sosialisert inn i det de er satt til å studere. Selv har Wyller fortsatt sitt samfunnsengasjement med tallrike foredrag og med sin publikasjonsvirksomhet i aviser, tidsskrifter og i bokform. Et eksempel på det siste er boken W/25X. Motstandskampen på Grini, som ble utgitt på hans 80-årsdag 2002. Med den ble linjene trukket helt tilbake til de dramatiske ungdomsårene i tysk fangenskap. Ellers er det særlig miljø- og ressursspørsmål og folkeavstemning som politisk mekanisme som har opptatt ham. Sammen med sin kone Kari Bruun Wyller redigerte han i 1970-årene en serie på fire debattbøker om aktuelle temaer i norsk politikk, Motforestillinger. Wyller var medlem av Verdikommisjonen 1998–2001. I 2000 fikk han Institusjonen Fritt Ords pris for “vektige bidrag til norsk samfunnsdebatt gjennom flere tiår”.
Wyller har forklart sin stadige iver og skriveglede med at han som akademisk statsviter aldri helt har sluppet taket i sin første kjærlighet: det personlige engasjement. Her har han selv vist til en sats han først fant hos Alf Ross: “Derav at et standpunkt er et standpunkt og ingen vitenskapelig sannhet, følger ikke at man ikke kan ha et standpunkt.”