Faktaboks

Terje Stensvold
Født
10. oktober 1943, Bærum, Akershus
Virke
Sanger
Familie
Foreldre: Lintøysjef Hans Jørgen Stensvold (1904–60) og regnskapssjef Ruth Louise Margrethe Walderhaug (1913–85). Gift 3.7.1971 med adjunkt Kari Inger Museth (5.12.1943–), datter av bokhandler Bjørn Museth (1908–92) og Ingrid Mortensen (1913–95).

Terje Stensvold er en av de fremste norske operasangere i nyere tid. Hans karriere er uvanlig: Som fast solist ved Den Norske Opera (DNO) fra 1972–99, fire år ut over pensjonstiden, og med bare få gjestespill utenlands, var han en av støttespillerne i Norges operamiljø. Etter avgangen fra DNO innledet han 2000 en oppsiktsvekkende internasjonal karriere som fremdeles (2004) er under utvikling med operaen i Frankfurt am Main som base.

Stensvold fikk gode musikalske inntrykk i barndomshjemmet; begge foreldrene var ivrige amatørsangere. Han ble guttesopran i NRKs guttekor og i Sølvguttene, fortsatte senere som en av herrestemmene og ble fast solist. Planen var ikke å bli profesjonell sanger, men lærer. Etter examen artium 1962 avla han eksamen ved Oslo off. lærerskole 1966 og tok engelsk og tysk grunnfag ved Universitetet i Oslo 1969/70. Samtidig var han medlem og solist i Sølvguttene og Den norske studentersangerforening. Sangpedagogen Lars Sunde på Oslo lærerskole fikk ham imidlertid gradvis penset inn på tanken om en yrkeskarriere som sanger. En første test kom 1968, da han ble nr. 2 i Aftenpostens konkurranse for unge sangere. Senere har han studert sang i London, Berlin og Budapest.

1971 holdt Stensvold debutkonsert i Oslo. Dommen fra anmelderne var entydig. Komponisten Klaus Egge konstaterte at han “gjorde rett i å prøve seg nå. Det er ikke tvil om at han er et naturtalent med sin velklingende røst”, men la til at “nå begynner målingen når det gjelder de store krav vi setter til ham”. Debuten ledet til stipendiatstilling ved DNO og fast engasjement som solist fra 1972. Et gjennombrudd kom 1973, da han debuterte i en ledende rolle som Tarquinius i Benjamin Brittens Vold mot Lucretia. Hans Jørgen Hurum skrev: “Fra nå av vil man stille farlig store forventninger til ham. Han utvikler en maktfull og skjønn baryton. … Dette kan ende stort.”

Det som særpreget Stensvold som solist ved DNO, var den meget sammesatte rollelisten, og det på mer enn én måte – den omfatter over 75 roller og meget forskjellige karakterer. I løpet av de 20 første årene sang han både lyriske og buffo-pregede roller i tillegg til Danilo i Den glade enke og den nærmest tenorale Edwin i Csárdásfyrstinnen, den folkelige Kasper i Folk og røvere i Kardemomme by og den tunge og dramatiske Jochanaan i Richard Strauss' Salome. Fleksibiliteten i stemmen kom ikke minst til uttrykk da han 1982 i en og samme sesong i Sverige sang både Danilo og Jochanaan.

Kravene som DNO stilte, har vært svært utviklende. 1992 viste Stensvolds tolkning av Scarpia i Puccinis Tosca at det var de tunge barytonrollene som var hans rette fag. I DNOs første komplette fremførelse av Wagners Ring des Nibelungen ble Stensvold som Gunther i Götterdämmerung (1996) av Svenska Dagbladet karakterisert som “kveldens virkelige sensasjon [...] en så voluminøs og samtidig vakker og innsmigrende stemmeklang er det lenge siden man hørte”, og London-avisen The Times kalte hans innsats “oppsiktsvekkende”.

Med hovedrollen i Wagners Den flygende hollender på DNO 1999 kom gjennombruddet som åpnet de store mulighetene i Europa. Først hadde han suksess som Scarpia ved The Scottish Opera i Glasgow. Stensvolds store kunstneriske fortrinn – identitet mellom rolleoppfatning og musikalsk uttrykk – ble fanget opp av anmelderen i Sunday Times, som skrev at Stensvold legemliggjorde “den korrupte politisjefens grusomhet og perverse sensualitet samtidig som han synger med en forførende legato; denne fellen i stemmen antyder helt briljant jernneven i fløyelshansken”.

Suksessen fortsatte året etter da han sang Jochanaan ved festspillene i Trier. To år senere hadde han samme rolle i Frankfurt og tilførte forestillingen “grandiose øyeblikk”. Og Frankfurter Allgemeine Zeitung kunne ikke få fullrost Stensvold for hans innsats i Den flygende hollender: “Med demonisk ro, nyanserik, klang- og uttrykksfull bass i tillegg til en fremragende sans for harmoniske valører ga Terje Stensvold sin rolle glans og intensitet.” Etter dette fulgte Pizarro i Beethovens Fidelio på bl.a. La Scala, i Frankfurt rollene som Barak i Richard Strauss' Die Frau ohne Schatten, Balstrode i Brittens Peter Grimes og Dr. Schön i Alban Bergs Lulu, samt rollen som Sprecher i Mozarts Tryllefløyten på Covent Garden – alle med usedvanlig gode presseomtaler. For disse rollene har han også skrevet kontrakt med DNO, operaen i Stockholm, Staatsoper i Hamburg, Komische Oper og Deutsche Oper i Berlin og operaene i Frankfurt, Brussel og Bilbao. I tillegg er han engasjert for rollen som Wotan i Ringen-oppsettingen i Stockholm for perioden 2005–11. At dette drier seg om et internasjonalt gjennombrudd, bekreftes av at han også har fått kontrakt på rollen som Pizarro i Covent Gardens nyoppsetning av Fidelio i 2007 og i Barcelona 2009, som Wotan i Frankfurt-operaens nyproduksjon av Ringen 2010–12 som Jochanaan i Richard Strauss' Salome på Wiener Staatsoper 2008 og for tittelrollen i Wagners Der fliegende Holländer ved Bayerische Staatsoper i München samme år.

Terje Stensvold har mottatt stipend fra Fond for utøvende kunstnere fem år på rad og Statens reise- og studiestipend 1977. Ved siden av de mange operarollene har han også et omfattende romanserepertoar, og han har medvirket i mange radio- og fjernsynsproduksjoner. For sin Wotan på Stockholmsoperaen mottok han det svenske Operapriset 2006.

Verker

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Sølvguttene synger julen inn, 1968
  • H. Kjerulf: Sanger for mannskor (sm.m. Den norske studentersangforening), 1977
  • E. Grieg: Album for Mandssang, op. 30I 150! 1845–1995 (sm.m. Den norske studentersangforening), 1995
  • Sølvguttene i Westminster Abbey, 1996

Kilder og litteratur

  • CML, bd. 6, 1980
  • K. Bækkelund: “Utlandet kaller”, i VG 3.7.1984
  • B. Vikdal: “Vil ha farlige roller”, i Aftenp. 10.10.1993
  • S. Schickhaus: “Ein Norweger, der als Holländer am Main Landete”, i Frankfurter Rundschau 23.4.2002
  • I. S. Flattum: “Terje Stensvold. Internasjonal karriere på overtid”, i Klassisk musikkmagasin nr. 1/2003
  • Z. Horpácsy: “Eine zweite Karriere gestartet”, i Oper Frankfurt Magazin nr. 1/2003
  • L.-E. Gerth: “Alter schützt vor Karriere nicht”, i Das Opernglas nr. 5/2003
  • d.s.: “Künstler im Gespräch”, i Mantal-Tagesanzeiger 4.2.2003
  • R. Schulze: “Je mehr er singt, um so größer wird die Stimme”, i Frankfurter Allgemeine Zeitung 27.9.2003
  • H. Bjørhovde: “Stemmen er min beste venn”, i Aftenp. 9.10.2003
  • anmeldelser i Aftenp. 18.3.1971, Arb.bl. 19.3.1971, Aftenp. 26.2.1973, Dagens Nyheter (Stockholm) 22.3.1996, The Times (London) 10.4.1996, Sunday Times (London) 9.4.2000 og Trierischer Volksfreund 30.6.2000