Sverre Støstad

Politiker. Foreldre: Husmann Eilert Christoffersen (1851–1937) og Ingeborg Anna Oksnes (1859–98). Gift 30.11.1913 med Sigrid Petrine Hanssen (f. 24.7.1893), datter av buntmaker Iver Hanssen (1855–1934) og Amalie Hansen (1859–1934).

Sverre Støstad var den første formann i Norges Kommunistiske Parti (NKP) og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og NKP. Han var 1939–45 sosialminister i Johan Nygaardsvolds regjering og en av statsministerens nærmeste venner og støttespillere i eksilet i Storbritannia under krigen.

Støstad vokste opp i en husmannsfamilie i Innherad i Nord-Trøndelag. Etter folkeskolen begynte han 1904 som skogsarbeider og fløter i hjembygda. Som anleggsarbeider fra 1908, bl.a. på Rjukan og Dovrebanen, var han aktiv i fagbevegelsen og deltok i flere arbeidskonflikter. Han var bygningsarbeider i Trondheim 1912–18 og var med på oppføringen av Norges tekniske høgskole, et av datidens store byggeprosjekter i byen. 1915–18 var han i tillegg sekretær i Trondhjems faglige samorganisasjon, før han 1918 ble bestyrer for det faglige opplysningskontoret i byen.

1919 ble Støstad assistent ved det offentlige arbeidskontoret i Trondheim, en stilling han formelt hadde helt til 1945, da han ble forfremmet til fullmektig mens han fremdeles hadde permisjon som stortingsrepresentant. Samme år ble han konstituert som sosialrådmann. Han gikk av for aldersgrensen 1957.

Støstad var aktiv i den såkalte Fagopposisjonen av 1911 og skal gjennom hele livet ha vært en god venn av Martin Tranmæl. I tillegg til arbeidet i fagbevegelsen var han også politisk aktiv i Arbeiderpartiet. Han satt i Trondheim bystyre 1919–45 og ble 1922 valgt til Stortinget. Der representerte han partiet til 1949, bortsett fra årene 1924–27, da han var medlem av NKP.

På Arbeiderpartiets landsmøte november 1923 fulgte Støstad kommunistene, fordi “jeg følte meg bundet av solidariteten med den russiske revolusjon og den internasjonale arbeiderbevegelse”, som han selv senere formulerte det. Han ble valgt til NKPs første formann, et verv han hadde til 1925. Støstad tilhørte høyrefløyen i partiet, og da sosialdemokratene 1927 gikk tilbake til Arbeiderpartiet, fulgte han og flere andre kommunister etter. Han fikk umiddelbart en sentral posisjon i stortingsgruppen og var parlamentarisk leder mens Christopher Hornsrud var statsminister 1928. Dette vervet hadde han også 1935–39 og 1945–47. 1935–39 var han i tillegg president i Odelstinget. 1939 ble han sosialminister i Johan Nygaardsvolds regjering.

I eksiltiden i London under den annen verdenskrig var Støstad en av Nygaardsvolds nærmeste venner. Ifølge Konrad Nordahl var han “sannsynligvis den statsråd ved siden av statsministeren som hadde vanskeligst for å finne seg til rette i det fremmede miljøet”. Hans betydeligste innsats som sosialminister var arbeidet med å sikre arbeidsfreden i Norge etter frigjøringen.

Etter krigen ble Støstad gjenvalgt til Stortinget, men ønsket å flytte tilbake til Trondheim. Ved flere anledninger ble han tilbudt plass i regjeringen, men avslo. Etter flere permisjoner flyttet han 1947 for godt til hjembyen og sosialrådmannsstillingen han hadde fått to år tidligere.

Sverre Støstad oppnådde betydelig tillit både blant venner og politiske motstandere. Han var en praktisk politiker uten store ord og fakter. Av vesen var han tilbakeholden og fri for personlig ærgjerrighet. “En politiker som 'tenkte klart som noen' og kjempet uten hat”, skrev Johan Falkberget i sitt minneord.

Kilder og litteratur

  • “Anleggsarbeideren som blev odelstingspresident”, Lørdagskvelden Arb.bl. 27.8.1938
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • HEH 1959
  • A. Kokkvoll: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • O. Riste: Utefront, bd 7 i Norge i krig, 1987
  • G. E. Kristiansen: “Sverre Støstad”, i Arbeiderbevegelsens Historielag i Trondheim. Årbok 2001, 2001
  • diverse avisomtaler og nekrologer

    Ikke-publisert materiale

  • Personarkiv i AAB, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.