Sverre Munck

Industrigründer og aviseier. Foreldre: Prost Oskar Albert Munck (1868–1956) og Mathilde Munthe-Kaas (1871–1906). Gift 1.10.1925 med Elisa Margrethe (“Lisken”) Anthonisen (f. 6.1.1903; hun gift 2) 1976 med Odd Dahl, 1898–1994), datter av konsul Fredrik J. E. Anthonisen (1872–1963) og Marie Boe Christensen (1874–1936). Sønnesønns sønn av Johan Storm Munch (1778–1832).

Sverre Munck var en kreativ ingeniør som bygde opp sitt eget firma til å bli et betydelig industrikonsern med et bredt spekter av produkter, stor eksport og produksjon i flere land. Han var også sterkt samfunnsengasjert og brukte bl.a. avisen Morgenposten i Oslo, som han kjøpte 1967, til å fremme sine synspunkter.

Munck trådte sine barnesko i Øygarden vest for Bergen, der faren var sogneprest. Han tok examen artium på Frogner skole i Kristiania 1916 og eksamen som elektroingeniør ved Norges tekniske høgskole 1921. Han ble ansatt som assistentingeniør i kabelavdelingen ved Bergens Elektrisitetsverk (BEV). Arbeidsoppgavene inkluderte rundturer med motorsykkel for å kontrollere at lyspærene i de kommunale lyktestolpene var i orden.

1924 startet Munck sin egen agenturforretning i leide lokaler, med minimal kapital og en løpergutt som eneste medarbeider. Virksomheten utnyttet forbindelser etablert i tiden ved BEV og omfattet import og salg av elektroteknisk materiell til industri- og handelsbedrifter, rederier og kraftselskaper. De første årene var strevsomme og lite lukrative, og 1929 ble kontoret flyttet til privatboligen for å spare penger. Med den økonomiske oppgangen i siste del av 1930-årene fikk firmaet stadig flere og større ordrer. Det ble ansatt noen teknikere og ingeniører ved eget tegnekontor, og det ble innredet verksted for monteringsarbeider. Blant de viktigste importartikler var nå elektromekaniske instrumenter, vareheiser, løpekatter, taljer, hengebaner og kraner. Det siste fredsåret ble det startet en beskjeden egenproduksjon av barnemøbler av stålrør og finérplater.

Trass i knappheten på byggematerialer under den annen verdenskrig lyktes det å reise et betydelig bygningskompleks for verksted, monteringshall, lager og kontorer, og 1946 bestod arbeidsstokken av nesten 100 arbeidere og funksjonærer. I ly av import- og valutarestriksjoner etter krigen fremstilte man nå mye av det som ble importert før krigen, med elektriske kraner og taljer som hovedprodukter. Firmaet fremstilte en tid Nord-Europas største trolleybusser og utviklet de mobile tungløftkranene – “Munck-loaders”. Andre produkter var gravemaskiner og kompliserte elektromekaniske lagersystemer.

Eksport ble med årene viktigere enn salg i hjemmemarkedet. I toppåret 1970 var to tredeler av omsetningen eksport og omsetning utenlands. Foruten hovedavdelingen i Bergen hadde konsernet produksjonsbedrifter i Fusa, Bøvågen, Hamar (Hamjern A/S) og Langesund i Norge og produksjons- og/eller salgsavdelinger i Brasil, Canada, USA, Belgia, Sverige, Tyskland og Storbritannia. Munckgruppens know-how ble en salgsvare i seg selv, det foregikk betydelig lisensproduksjon, særlig i Asia.

Sverre Munck var opptatt av samfunnsspørsmål, ønsket å påvirke sine medmennesker til “åndelig” aktivitet og var engasjert i fredsarbeid før den nazistiske trussel endret perspektivet. En tid var han opptatt av Rudolf Steiners ideer, og han sluttet seg rundt 1930 til Dybwad Brochmanns Samfunnsparti, men satset i stedet på å utvikle sin egen virksomhet til en mønsterbedrift, også med de ansattes velferd for øyet. Teknisk kvalitet ble satt i høysetet, han behersket lenge produksjonsprosessene ned til minste detalj, fulgte sine arbeidere nøye og hadde samtidig blikk for kreativ nyskaping. Konsernet var i forkant når det gjaldt innføring av sosiale goder, men stod utenfor arbeidsgiver- og bransjeforeninger, og han oppfattet arbeidernes fagorganisering som et tillitsbrudd.

Munck var tidlig aktiv som foredragsholder og bidragsyter til dagspressen. Lenge ble han ikke hørt. Dette bedret seg i etterkrigstiden, selv om hans særegne synspunkter ofte ikke ble forstått. Han var lite begeistret for sosialisme og statsmakt og ble beskyldt for å være ultrakonservativ. Et hovedsynspunkt var snarere at den tradisjonelle partipolitikken hadde utspilt sin rolle. Han ville ha “kvalitetsdemokrati fremfor massedemokrati”, et syn som pekte frem mot kontroversielle begreper som teknokrati og meritokrati. Etterkrigstidens eventyrlige materielle vekst hadde, etter Muncks mening, ikke fått motsvar i en tilsvarende åndelig utvikling.

1964 trakk Munck seg fra aktiv ledelse av konsernet, som ble omdannet til et aksjeselskap hvor alle hans tre sønner hadde ledende stillinger. Dette gav ham tid til å dyrke andre interesser. 1967 kjøpte han dagsavisen Morgenposten, for “å opprette et fritt forum der alle meninger kunne komme til orde”. Overtakelsen skjedde ikke uten dramatikk; avisens redaktør og 1/3 av journalistene sa opp sine stillinger i protest, og Dagbladets Arve Solstad karakteriserte den nye aviseieren slik: “Alminnelig reaksjonær, ute av takt med den alminnelige samfunnsutvikling på det offentlige område.” Munck var selv avisens ansvarlige redaktør til sykdom svekket ham høsten 1969.

Sverre Munck var formann i Bergen avdeling av Den Norske Ingeniørforening 1941–51 og hovedstyremedlem samme sted, samt styreformann i Bergen Tekniske Skole 1953–57. Han var også kunstsamler og musikkinteressert, og han kjøpte opp en rekke nedlagte gårdsbruk for å plante jordveien igjen med skog.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • HEH 1968
  • L. Rokne: Sverre Munck A/S gjennom 50 år, Bergen 1974
  • Y. Holm (red.): Sværta. Morgenposten – en gang Norges største avis, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.