Sven Ivar Dysthe

Industri- og møbeldesigner. Foreldre: Forretningsmann Sven Rachlew Dysthe (1901–88) og Ingrid Mathilde Whist (1907–96). Gift 1957 med interiørarkitekt og fagjournalist Trinelise Hauan (3.11.1933–), datter av disponent Odd Hauan (1901–) og Else Ferslev (1913–).

Sven Ivar Dysthe har i hele sitt yrkesliv vært en produktiv og allsidig fagman med stor betydning for norsk møbelindustri. Han baserer sin virksomhet på grunnleggende ideer om at møblenes oppgave er å danne en praktisk og vakker ramme omkring menneskers hverdagsliv.

Allerede som barn var Sven Ivar Dysthe fast bestemt på å bli møbelsnekker, og han fikk en grundig plattform for sin yrkeskarriere med svennebrev i snekkerfaget 1950. De teoretiske studier startet ved Royal College of Art i London, hvor han fikk Master Degree som industridesigner 1953 og fortsatte senere med to studieår ved Oslo Arkitekthøgskole 1961–63. I første rekke var det møbeldesign som opptok ham. Starten på karrieren falt sammen med en spesielt ekspansiv periode for nordisk møbeldesign, under samlebegrepet Scandinavian Design.

Sin første yrkespraksis skaffet Dysthe seg i Danmark. Her arbeidet han i to år hos København-arkitektene With og Møllgård Nilsen (1954–56). I yrkessammenheng traff han sin senere ektefelle, interiørarkitekten Trinelise Hauan. Sammen kom de to til å stå for en enkel og ren interiør- og møbeldesign, skapt for moderne mennesker, først og fremst i offentlig miljø.

Dysthe var møbeldesigner hos snekkermestrene Hiorth og Østlyngen 1956–57 og senere ansatt hos arkitekt Reidar Lund (1957–58), før han etablerte sin egen praksis i Dysthe Industridesign fra 1958.

Med sin utdannelse fra London kom Dysthe som et friskt pust utenfra til et veletablert norsk miljø. Møbeldesignerne i Norge i 1950-årene arbeidet først og fremst for håndverkspreget serieproduksjon i mindre bedrifter. Selv var han innstilt og forberedt på moderne industriell masseproduksjon. Gjennom sine alltid originale og grundige løsninger på tekniske og estetiske problemer fikk han raskt kontakt med en rekke norske bedrifter, men i særlig grad Møre Lenestolfabrikk, senere Møremøbler/ForaForm.

Med forankring i det norske startet Dysthe med å tegne en spisestuestol som var en moderne versjon av den velkjente jærstolen og samtidig påvirket av forfinet dansk håndverkstradisjon. Men han viste snart at han også mestret et internasjonalt formspråk, med lenestolen 1001 for Dokka Møbler 1960. Denne ble snart en hel kolleksjon av eksklusive kontormøbler. Med sitt enkle, sofistikerte uttrykk i materialene stål, palisander og sort lær ble kolleksjonen en salgssuksess i Danmark, Storbritannia, Tyskland og USA, fordi den knyttet forbindelsen til 1930-årenes funksjonalisme som hadde slått stort igjennom der.

Norge var på denne tiden et foregangsland når det gjaldt bruk av tre i møbler og særlig laminerte trekonstruksjoner. På dette området har Sven Ivar Dysthe gjort en pionerinnsats, og hans suksesstol Laminette fra 1964 er blitt en trendsetter og et møbel som de aller fleste nordmenn kjenner og har sittet på. Med sin enkle og rasjonelle oppbygning er den blitt en gjenganger i offentlig miljø både innenfor og utenfor landets grenser. I samme formspråk som Laminette utviklet Dysthe en lang rekke andre møbler som har utgjort et viktig basisutvalg for norske institusjoner, skoler og offentlig miljø generelt.

Møblene til det nye Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden fikk en helt annen karakter (1968). Formspråket er her mer avantgardistisk, med forbilder hentet fra romfart og ny teknologi, i stål og plast og med sirkler og søyler som bærende elementer. Men omtrent på samme tid utviklet Dysthe også møbler til hyttebruk, kjøkkeninnredninger og kontormøbler. Alle var basert på enkle, konstruktive prinsipper, alltid med tekniske detaljer og nye løsninger som gjorde dem velegnet for industriell produksjon.

I sin rolle som industridesigner har Sven Ivar Dysthe også tegnet en rekke produkter som skibindinger, biltilhenger, søppelcontainer, kompressoraggregat m.m., og har med det vist hvilket bredt spekter av materialer han mestrer.

I 1990-årene løste Dysthe igjen oppgaver av stor betydning for norsk offentlighet. Sammen med arkitekt MNAL Niels Torp vant han 1994 1. pris i Luftfartsverkets designkonkurranse om sittemøbler i vente- og avgangshaller med produktet Sakron. Og med ventemøbelet Gardist vant han 1996 konkurransen om møbler til den nye flyplassen på Gardermoen.

Sven Ivar Dysthe har høstet en rekke utenlandske og norske priser for sin møbeldesign, bl.a. Norsk Forms Jacob-pris 1986, den høyeste utmerkelse som bransjen gir.

Kilder og litteratur

  • A. Steen: i NKL,bd. 1, 1982
  • A.-B. Skaug: “Sven Ivar Dysthe, fra møbelsnekker til industridesigner”, i Byggekunst,nr. 4, 1985, s. 215–220
  • L. Mannila: God form i Norge. Sven Ivar Dysthe,1989, s. 146–147
  • S. Gusrud: “Møbeldesign i Norge”, i A. L. Aas: Rom og møbler gjennom 50 år,1995, s. 137–138

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.