Sven G. Terjesen var den første professor ved Institutt for kjemiteknikk ved Norges tekniske høgskole (NTH) 1949–65. Deretter var han forskningssjef ved Norsk Hydros forskningssenter på Herøya til 1979. Terjesens interesseområde omfattet fysikalske og kjemiske mekanismer ved diffusjon og masseoverføring innen flerfasesystemer. Sammen med Aksel Lydersen bidrog han sterkt til å profilere kjemiteknikken i Norge.
Terjesen vokste opp på Majorstua i Oslo og tok examen artium på Fagerborg skole 1933. Det var spesielt fysikk og matematikk som fanget hans interesse, og han søkte seg inn på kjemilinjen ved NTH, hvor han forventet å møte problemstillinger der fysikken kunne komme til anvendelse. Etter eksamen 1937 ble han vitenskapelig assistent i fysikalsk kjemi under dosent Karl Sandveds ledelse. Kursen ble imidlertid snart lagt om til det mer direkte industrirettede faget kjemiteknikk.
1938–39 var Terjesen stipendiat ved Ramsay Laboratory ved University College i London. Her tok han diplomeksamen i tradisjonell kjemiteknikk basert på enhetsoperasjoner, og han knyttet viktige kontakter. Bl.a. ble han opptatt som medlem av The Institution of Chemical Engineers, et medlemskap han opprettholdt gjennom hele sin karriere.
Tilbake i Trondheim 1939 tok Terjesen fatt på studiet av samspillet mellom masse- og varmeoverføring ved oppløsning av et fast stoff til en omgivende væskefase. Arbeidet ble imidlertid avbrutt våren 1940, da tyskerne invaderte Norge. Terjesen deltok i kamphandlingene ved Narvik, men etter kapitulasjonen tok han seg over til Storbritannia, først med fiskebåt til Færøyene, deretter med skip til Liverpool.
Etter et kort mellomspill ved de norske styrker i Storbritannia fikk Terjesen muligheten for å vende tilbake til sitt fagfelt. Ved hjelp av sine kontakter fra London-oppholdet ble han introdusert for forskningsledelsen ved Imperial Chemical Industries (ICI) og ble ansatt ved ICIs forskningssenter i Manchester. Her fikk han en meget interessant og lærerik periode med prosessutvikling. Viktigst var arbeidet med den industrielle utvikling for fremstilling av legemiddelet penicillin, hvor han fikk bruk for både sin kjemiske innsikt og kjemiteknikk generelt når laboratorieresultater skulle overføres til industriell skala.
1947 hadde Terjesen opparbeidet en solid faglig posisjon i ICI og ble tilbudt videre avansement i selskapet. Han valgte imidlertid å vende tilbake til Norge, i første omgang til Norsk Sprængstofindustri A/S på Gullaug ved Drammen som utviklingsingeniør. Målet var imidlertid NTH, og Terjesen søkte professorater i henholdsvis kjemiteknikk og industriell kjemi. Etter en langvarig saksgang ble han utnevnt til professor i kjemiteknikk. Boligsituasjonen var imidlertid et problem. Fordi Terjesen under gjenoppbyggingen etter krigen ikke hadde borett i Trondheim, måtte både Trondheims ordfører og NTHs rektor gripe inn for å få saken i havn.
Terjesen tiltrådte 1949 og var fra første stund opptatt av å gi fagfeltet kjemiteknikk en appellerende profil. Faget var populært blant studentene og ble fulgt opp ved kursvirksomhet og seminarer for deltakere fra prosessindustrien. Han ble også trukket inn som medlem av hovedplankomiteen for NTH og byggeplankomiteen for Kjemiavdelingen.
Som sjef for Forskningssenteret ved Norsk Hydro 1965–79 så Terjesen det som en viktig del av sitt arbeid å sørge for rekrutteringen til selskapet. For mange nyutdannede sivilingeniører og realfagskandidater ble en innledende periode ved Forskningssenteret et springbrett for videre avansement i norsk næringsliv. En av forskningssjefens oppgaver var å koordinere virksomheten mellom de sentrale fagavdelinger, men for Terjesen falt det naturlig også å gå dypere inn i enkelte av de større prosjektene, som utviklingen av ny magnesiumteknologi, en ny maursyreprosess og videre utvikling av fullgjødselprosessen. En prioritert oppgave var å redusere miljøbelastningen. Terjesens uttrykte sin strategi slik: “Ved all prosessutvikling må miljø og miljøbetraktninger spille en sentral rolle ut fra den tanke at det er bedre å utvikle en prosess som ikke gir nevneverdige miljøproblemer enn å utvikle metoder for å bekjempe utslippene.”
Terjesen ble også flittig benyttet som medlem av offentlige komiteer og utvalg vedrørende forskningspolitiske spørsmål. Han satt i styret for Institutt for Atomenergi 1959–79 og var medlem av forskningsnemnda for Forsvarets Forskningsinstitutt 1954–88.
Terjesen ble kreert til æresdoktor ved Åbo Akademi 1963 og ved Danmarks Tekniske Højskole 1979. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han var en av stifterne av Norges Tekniske Vitenskapsakademi 1955 og var akademiets president 1959–64. Han ble medlem av Norsk Kjemisk Selskap allerede 1937 og var selskapets president 1970–74 og 1980–84. Han mottok Norsk Kjemisk Selskaps Guldberg og Waage medalje 1983 for sin innsats.