Svein Sturla Hungnes er en av norsk teaters sentrale sceneinstruktører. Like fremtredende har han vært som skuespiller ved Nationaltheatret 1969–88 og i film og fjernsyn.
Etter examen artium ved Hegdehaugen gymnas 1965 kom Hungnes inn på Statens Teaterhøgskole 1966. Før han ble uteksaminert og ansatt ved Nationaltheatret 1970, hadde han allerede gjort seg godt bemerket i praksisåret 1968–69, med scenedebut på Amfiscenen i den ungdommelige forestillingen Reddet og fjernsynsdebut i Fjernsynsteatrets oppsetning av Arnold Weskers “hønsesuppe”-trilogi.
I de første årene gjorde Hungnes seg bemerket som en skuespiller med et sterkt fysisk utspill og uvanlig akrobatiske evner, noe som sammen med et frapperende utseende gjorde ham til en svært populær aktør i roller som bokseren i Pinters Hjemkomsten, Jim Reed i westernmusikalen Kuler i solnedgangen, kaninen i Alice i underverdenen og sjørøver i rockemusikalen Bloody Mary. Samtidig gjestet han Oslo Nye Teater i Jahn Teigens musikal Fantomets glade bryllup og i farser og komedier som Bedre sent enn alltid og Gjennom nøkkelhullet. Det helt store gjennombruddet kom under Edith Rogers regi sesongen 1972–73 som den unge Peer Gynt og som Puck i En midtsommernattsdrøm, beskrevet som “en hedensk satyr med kneggende latter og halsbrekkende sprang” av teaterhistorikeren Anton Rønneberg.
Hungnes slo samme sesong gjennom i det alvorlige rollefaget, som Osvald i Gengangere, og han kom til å gjøre seg bemerket med et helt egenartet alvor i mange store klassiske roller. Til Ibsen-rollene hører Cethegus i Catalina, Rosmer i Rosmersholm, student Falck i Kjærlighedens Komedie og konsul Bernick i Samfundets Støtter, ved siden av en svært anerkjent Peer Gynt 1985. Andre klassikerroller er Hamlet og Benedict i Stor ståhei for ingenting av Shakespeare, Dionysos i Bakkantinnene av Euripides, fyrst Stavrogin i Dostojevskijs De besatte, Schillers Don Carlos og folketemmeren i Agilulf den vise av Kinck. Innen moderne dramatikk hadde han hovedroller i Yvonne av Witold Gombrovicz, Camino Real av Tennessee Williams, Arne Skouens Bess og tittelrollen i Amadeus av Peter Shaffer.
Hungnes har også gjort stor innsats i film, med hovedroller i Voldtekt, Kimen etter Vesaas' roman, Mors hus etter Knut Faldbakken, Telegrafisten etter Hamsun og Detektor, ved siden av et variert utvalg fargerike hoved- og biroller i seks av Wam & Vennerøds filmer. I Fjernsynsteatret ble han særlig kjent for bærende roller i to populære fjernsynsserier, Hamsuns Benoni og Rosa (1975) og Sigurd Evensmos Grenseland (1979). Etter gjennombruddet som instruktør 1987 med det krasse, svært moderne Utskudd på Nationaltheatret, har han bare unntaksvis stått på scenen. Hans friskt ungdommelige Et Dukkehjem på Nationaltheatret 1990 etablerte ham som en sentral Ibsen-regissør, fulgt av Fruen fra havet, Hedda Gabler, En Folkefiende og den årlige storsatsingen med Peer Gynt som sommerforestilling ved Gålåvatn i Gudbrandsdalen fra 1989, fra 1996 med ham selv i tittelrollen. Andre klassikere har vært Bjørnsons Geografi og kærlighed, Hamsuns Victoria, Helge Krogs På solsiden, Shakespeares Romeo & Julie, Hamlet og As You Like It, Fedraav Racine, Fedre og sønner av Turgenjev og Caligula av Camus.
I nyere dramatikk har han med særlig hell satt opp samfunnskritiske amerikanske verker som aidsdramaet Engler i Amerikapå Rogaland Teater. Til hans viktigste arbeider med musikkteater hører Tolvskillingsoperaen på Nationaltheatret 1998–2000 og Cabaret på Oslo Nye Teater 2000–01. Han har også hatt suksess med komedier og farser som Panikk i kulissene og Arsenikk og gamle kniplinger og med musikalversjoner av barnelitterære klassikere som Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter og Karlsson på taket. Som instruktør har Hungnes arbeidet ved de fleste institusjonsteatrene. Fra 2002 er han kunstnerisk leder ved Oslo Nye Teater.
Både som skuespiller og instruktør har Svein Sturla Hungnes med formsikker eleganse og dyp innsikt spredd seg over hele repertoaret.