Faktaboks

Svein Rosseland
Født
31. mars 1894, Vikør (nå Kvam), Hordaland
Død
19. januar 1985, Bærum, Akershus
Virke
Astrofysiker
Familie
Foreldre: Gårdbruker Isak Vigleiksson Rosseland (oppr. Skeie) (1851–1947) og Ragna Sveinsdatter Rosseland (1852–1933). Gift 24.8.1924 med Ragna Michelsen (4.12.1897–14.4.1990), datter av agent Hallvard Michelsen (1872–99) og Magda Liknes (1872–1958).

Svein Rosseland var en pioner innenfor teoretisk astrofysikk både i Norge og internasjonalt. Som professor ved Universitetet i Oslo (UiO) 1928–64 bygde han opp og ledet fagmiljøet ved Institutt for teoretisk astrofysikk, og han var den drivende kraft bak opprettelsen av solobservatoriet på Harestua utenfor Oslo, som ble innviet 1954.

Rosseland vokste opp i trange kår. Etter folkeskolen var han en tid gårdsarbeider og arbeidet også på en hermetikkfabrikk i Haugesund, men med økonomisk hjelp fra velstående sambygdinger fikk han plass på middelskolen på Vossevangen. På egen hånd lærte han engelsk, tysk og italiensk, men han var spesielt interessert i matematikk. Han gikk opp til examen artium som privatist i Haugesund 1917 og begynte deretter på universitetet i Kristiania, hvor han året etter tok eksamen i matematikk bifag. Etter bare tre semestre ved universitetet forlot han Kristiania 1919 for å arbeide som assistent hos meteorologen professor Vilhelm Bjerknes i Bergen. Her skaffet han seg betydelige kunnskaper innenfor bl.a. hydrodynamikk, men hans hovedinteresse var de fysiske prosesser i universet.

Tidligere hadde astronomien stort sett vært en beskrivende vitenskap. For Rosseland ble “teoretisk astrofysikk”, dvs. den fysiske forklaring på prosesser i stjerner og det interstellare rom, den store utfordring. 1920 fikk han stipend til å studere under Niels Bohr ved universitetet i København. Bohrs institutt var et internasjonalt senter for teoretisk fysikk, hvor de fremste fysikere fra Europa og USA hadde opphold. Mellom Bohr og Rosseland ble det, tross relativt stor aldersforskjell, et nært personlig vennskap som varte livet ut, det omfattet også deres familier. Rosseland oppholdt seg i København 1920–24 og 1926–28. 1924–26 var han Rockefeller-stipendiat ved Mount Wilson-observatoriet i Pasadena, California. 1925–28 var han universitetsstipendiat ved UiO med tjenestefri.

Sin første vitenskapelige avhandling skrev Rosseland 1921 sammen med den svenske fysikeren Oscar Klein. To vitenskapelige arbeider fra københavntiden, begge fra 1924, kom til å få stor betydning. Det ene var om elektrostatiske felter i en ionisert atmosfære med tyngdesjiktning, ofte betegnet som Rosseland-Pannekoeks felt. Det andre er blant Rosselands mest siterte arbeider. Her angis en metode for å beregne absorpsjonskoeffisienten for stråling. Helt frem til 1960, da store regnemaskiner for beregning av stjernemodeller ble alminnelige, var den såkalte “Rosselands middelverdi” den eneste brukbare tilnærming. Et viktig arbeid fra tiden i USA omfattet støt- og strålingsoverganger i interstellare media og gasståker. Teorien er også helt fundamental for vår forståelse av hvordan spektrallinjer dannes i sol- og stjerneatmosfærer.

Rosseland ble 1927 dr.philos. ved UiO på et arbeid om stjernenes indre, og året etter ble han utnevnt til professor samme sted. Han ble medarbeider i Handbuch der Astrophysik og skrev monografien Astrophysik auf atomtheoretische Grundlage. Her påpekte han bl.a. at i kosmiske objekter er turbulent bevegelse alminnelig, noe som senere til fulle er bekreftet. 1929–30 var han tilbake i USA som gjesteprofessor ved Harvard Observatory. Han tok nå opp en rekke emner, bl.a. om stjernehoper, stjernenes indre og solaktivitet, og fikk et betydelig navn internasjonalt.

Rosseland fikk et smigrende tilbud om fast professorat ved Harvard og var sterkt i tvil om han skulle vende tilbake til Norge. Mange engasjerte seg sterkt i å få ham hjem igjen. Ved UiO ble det arbeidet iherdig for å legge forholdene til rette for ham, og regjeringen fulgte opp. Ved salg av deler av observatorietomten ved Solli plass i Oslo og ved bygslingsinntekter ble det etablert et fond til beste for astronomi og “tilliggende videnskaper”, dvs. teoretisk fysikk, og The Rockefeller Foundation skjenket midler til bygging av Institutt for teoretisk astrofysikk på Blindern, et bygg som nå bærer navnet “Svein Rosselands hus”. Her fikk – foruten Rosseland selv – professorene Vilhelm Bjerknes, Carl Størmer og Halvor Solberg tilhold sammen med flere fremragende yngre forskere, bl.a. Carl Godske og Gunnar Randers. Også mange utenlandske forskere gjestet instituttet.

1934 grunnla Rosseland tidsskriftet Astrophysica Norvegica, som ble publisert av Det Norske Vitenskaps-Akademi. Det eksisterte til 1972, da spesialtidsskrifter tok over. Av største betydning ble hans lærebok Theoretical Astrophysics, som ble veiviser for en hel generasjon av astrofysikere verden over. Rosseland så tidlig behovet for store regnemaskiner, og ved instituttet ble det installert en mekanisk analogmaskin for løsning av differensialligninger. Den var i flere år verdens største i sitt slag.

1941 forlot Rosseland og hans familie det okkuperte Norge og kom seg over til USA via Sverige, Sovjetunionen og Japan. I USA ble han utnevnt til professor ved Princeton University. 1943 tok han permisjon, reiste til London og arbeidet med utvikling av radar ved det britiske luftforsvarsministeriet og senere ved admiralitetet, hvor han bl.a. arbeidet med undervannseksplosjoner. Rosseland hadde en livslang interesse for ur, og under krigen var han også konsulent for US Time Corporation, et firma som senere utviklet seg til det norskeide firmaet Timex. Han tok bl.a. ut patent på et elektrisk ur som ble brukt til styring av ubemannede meteorologiske stasjoner. I krigens siste år arbeidet han med militærforskning ved Columbia University i New York.

Rosseland vendte tilbake til Norge 1946. Han hadde opplevd den enorme militære og sivile forskningsinnsats hos våre allierte under krigen og var bekymret over den skade som fem års isolasjon hadde påført Norge. I etterkrigstiden ble han derfor en drivkraft i utviklingen av norsk forskningspolitikk og var bl.a. sentral i etableringen av Institutt for atomenergi, Sentralinstitutt for industriell forskning og Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Rosseland arbeidet intenst for at tippemidler skulle brukes til forskning. Han arbeidet også videre innen sitt eget forskningsfelt og utgav 1949 The Pulsation Theory of Variable Stars, en monografi med mange originale bidrag.

Rosseland hadde lenge vært opptatt av å skaffe landet et moderne observatorium. 1952–54 ble det reist et solobservatorium på Harestua i Oppland, og gjennom sine gode kontakter i USA greide han å skaffe tilskudd til drift av observatoriet i en ressursknapp etterkrigstid. Observatoriet var i sin tid det eneste sted i verden med utstyr for både optiske og radioastronomiske solobservasjoner. En generasjon av solfysikere begynte sin karriere her og har ført Norge frem blant de ledende nasjoner på dette feltet. Rosseland hadde en egen teft for hva som ble viktig i fremtiden, og fikk bl.a. reist et satellittobservatorium ved siden av solobservatoriet.

Rosseland var en utmerket popularisator og hadde en fremragende formuleringsevne. Han utgav boken Stjernehimmelen (1934), skrev artikler i dagspressen og var en hyppig benyttet foredragsholder. 1938 stiftet han Norsk Astronomisk Selskap. Han var bl.a. dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO 1951–53, viseformann i styret for Sentralinstitutt for industriell forskning 1947–51, medlem av Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd i flere perioder og av NATOs vitenskapskomité 1958–65. Han gikk sterkt inn for internasjonalt forskningssamarbeid og var norsk representant i NORDITA og CERN. Rosseland var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1928 og alternerende preses og visepreses der 1948–60; 1929 ble han tildelt akademiets Fridtjof Nansen-belønning. Han var medlem av vitenskapsakademiene i Sverige, Danmark, Belgia, USA og India og æresdoktor ved Københavns Universitet (1946) og Stockholms högskola (1960). Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1957. Den internasjonale astronomiske union hedret ham ved at både asteroide nr. 1646 og et månekrater bærer hans navn.

Utenfor sitt eget fagfelt hadde Svein Rosseland mange interesser, bl.a. kalenderhistorie, filosofi, lyrikk og billedkunst, og han var en meget god tegner. Personlig var han beskjeden og vennlig, med god sans for humor og en egen evne for treffende replikker.

Verker

    Et utvalg

  • On the Internal Constitution of the Stars, dr.avh., DNVA Skr. I 1925 nr. 1, 1925
  • The Principle of Quantum Theory, Berlin 1930
  • On the Stability of Gaseous Stars, DNVA Avh. I 1931 nr. 5, 1931
  • Astrophysik auf atomtheoretischer Grundlage, Berlin 1931
  • Stjernehimmelen. Dens bygning og utviklingshistorie, 1934
  • Theoretical Astrophysics, Oxford 1936
  • Jorda og universet. Matematisk geografi, 1940
  • The Pulsation Theory of Variable Stars, Oxford 1949
  • Se også bibliografi i DNVA Årbok 1985, s. 217–221

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1917, 1947, 1967
  • G. Randers: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • Festskrift tilegnet Svein Rosseland på 70-årsdagen 31. mars 1964, Astrophysica Norvegica 9, 1964
  • G. Randers: Lysår, 1975
  • P. Robertson: The Early Years. The Niels Bohr Institute 1921–1930, København 1979
  • O. Dahl: Trollmann og rundbrenner, 1981
  • E. Jensen: minnetale i DNVA Årbok 1985
  • Ø. Elgarøy og Ø. Hauge: Svein Rosseland. Fra hans liv og virke, 1994
  • O. A. Røberg: Vitenskap i krig og fred. Astrofysikeren Svein Rosseland i norsk forskningspolitikk 1945–1965, h.oppg. UiO, 2000

Portretter m.m.

  • Maleri av Alf Rolfsen, 1964; Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO
  • Portrettrelieff (bronse) av Inggard Rosseland, 1994; sst