Svein Blindheim

Offiser og lektor. Foreldre: Lærer Severin Nicolai Blindheim (1890–1925) og lærer Ragna Lavik (1891–1976). Gift 5.9.1945 med universitetslektor Joan Mary Tindale (22.12.1923–), ekteskapet oppløst 1970.

Svein Blindheim var en av landets mest markante krigsveteraner og etterkrigsoffiserer. Gjennom foreldrene førte han videre en radikal haugianertradisjon, preget av venstresak og målsak. Tre slektninger av Lavik var stortingsrepresentanter, en fjerde medstifter av Noregs Mållag, og en tipptippoldefar var eidsvollsmann fra Voss. Farsslekten er fra Sunnmøre og omtales av Snorre som lendmannsætt.

Etter farens tidlige død ble det av økonomiske grunner en omskiftelig tid med mye flytting. Blindheim tok examen artium som privatist i Askim, gikk deretter på befalsskole og avtjente verneplikt som sersjant på Terningmoen ved Elverum 1939. I 1940 var han instruktør for frivillig militæropplæring i Askim, og hadde strøjobber.

9. april drog han til Oslo for å mobilisere ved sitt regiment, IR 2. Der ble han imidlertid avvist, men han klarte å bli med som frivillig i en improvisert avdeling i Askim. Han deltok i den harde trefningen ved Fossum bru fra 12. til 13. april, hvor 21 falt. Styrkene flyktet inn i Sverige, hvor Blindheim ble internert frem til juli 1940, da alle ble tvangssendt tilbake til Norge. Vinteren 1941 flyktet han igjen til Sverige, og 18. juni fløy han derfra til Moskva. 22. juni var han på et tog sørover gjennom Ukraina som så vidt passerte foran de tyske bombeangrep. Han kom seg via Odessa over Svartehavet til Novorossijsk og videre gjennom Kaukasus til Teheran. Derfra drog han til Bombay, videre til Sør-Afrika og Trinidad, før han endelig var fremme i Skottland i november 1941.

I London ble han rekruttert av Martin Linge til den britiske hemmelige sabotasjeorganisasjonen Special Operations Executive (SOE). Da opplæringen var over, ble han 17. april 1943 sluppet ut i fallskjerm sammen med W. Houlder over Modum i Buskerud, for å instruere og bygge opp Milorg i Oslo- og Drammensområdet; dekknavnet for operasjonen var “Puffin”. 16. november samme år ble han arrestert på Kongsvinger, dit han var sendt av Milorgs sentralledelse, men etter en dramatisk flukt og skuddveksling klarte han å rømme til Sverige. I januar 1944 vendte han tilbake til Milorg i Stor-Oslo.

Sommeren 1944 var aksjoner mot tyskerne fortsatt forbudt i Milorg, noe som førte til økende misnøye innad. Blindheim foreslo for Milorg-ledelsen å opprette sabotasjegrupper, og gruppen “Aks 13 000” ble opprettet med ham selv som leder. I Oslo og omegn ble det frem til frigjøringen gjennomført omkring 100 aksjoner, derav vel 75 vellykkede. Blindheim ble beordret til London i januar 1945, og i april 1945 vendte han tilbake som stabssjef for D-13.

1945–46 tok Blindheim Hærens Krigsskole, og etter to år ved Tysklandsbrigaden ble han 1947 utnevnt til kaptein ved DK-stab, før han 1949 ble beordet til Forsvarsstabens E-tjeneste. Der arbeidet han bl.a. med organisering av Stay Behind-grupper og utlegging av depoter. Han var også på kurs hos CIA og Special Forces i USA og i Tyskland. 1953 lærte han opp finske agenter i Finland og sendte dem på oppdrag inn i Sovjetunionen. Han fikk imidlertid avsmak for denne virksomheten, og søkte stilling som major ved den sentrale staben i Heimevernet, en stilling han også fikk. 1956 var han observatør i Midt-Østen, og 1958–59 gikk han på Hærens Stabsskole.

Svein Blindheim stilte seg kritisk til norsk atompolitikk, og etter at hans holdning var blitt offentlig kjent, var det ikke lenger plass for ham i forsvaret. 1966 ble han etter søknad innvilget avskjed i nåde. Han arbeidet som lærer, senere adjunkt, mens han studerte ved siden av, og 1974 var han ferdig lektor med historie som hovedfag. Da myndighetene benektet spionasjen i Finland og dermed førte offentligheten bak lyset, stod Blindheim 1977 frem og bekreftet at den hadde funnet sted. Han ble dømt til 75 dagers fengsel og bot.

Blindheim var en av få motstandsveteraner med både militærteoretisk og historiefaglig bakgrunn. Han skrev et betydelig antall kritiske artikler om krigen og okkupasjonen. 1977 gav han ut Nordmenn under Hitlers fane, en nynorsk versjon av hans hovedoppgave i historie (1974), et av de første forskningsarbeider om frontkjemperne. 1981 kom han med Offiser i krig og fred, som bidrog til ytterligere kjennskap og debatt om det hemmelige Norge i 1950-årene.

Da han fylte 90 år i 2006, utgav Blindheim Den lange reisen. Et oppgjør med krigen, hvor han ut fra egne krigsopplevelser kaster et kritisk blikk på den etablerte krigshistoriens behandling av starten på Norges krig undermobiliseringen og felttoget i 1940, og dens manglende vektlegging av storkrigen på Østfronten. Disse spørsmålene står også sentralt i dokumentarfilmen om ham, Krigshelt i utakt, som ble vist i NRK Fjernsynet våren og høsten 2006.

Svein Blindheim fikk Krigsmedaljen to ganger, først for sin innsats i 1940, dernest for innsatsen i SOE/Kompani Linge. 1947 ble han dekorert med Krigskorset med sverd for sin innsats 1943–45.

Verker

  • General Ruges forsvar av Syd-Norge 1940, h.oppg. ved Hærens Stabsskole 1959, trykt i revidert utg. i Heimevernbladet nr. 1–3/1960
  • Atomdilemmaet, i SogS 1961
  • Krigsmann og historikar, i SogS nr. 6/1967
  • Nordmenn under Hitlers fane, 1977
  • Offiser i krig og fred, 1981
  • Den kalde krigen – frå 1917 til Carter-doktrinen, i SogS nr. 7/1980
  • Noreg 1940 – eit revisjonistisk syn, i SogS nr. 4/1989
  • Ein politisk dom, i SogS nr. 2/1990
  • Den lange reisen. Et oppgjør med krigen, 2006

Kilder og litteratur

  • E. Jensen, P. Ratvik og R. Ulstein: Kompani Linge, 1948
  • O. Øyen, P. Røed og A. Tømmerbakke: Milorg D-13 i kamp, 1961
  • K. Fløgstad: Fyr og Flamme, 1980
  • P. Røed: Ukjent sabotør, 1988
  • C. Christensen: Av hensyn til rikets sikkerhet, 1990
  • L. Borgersrud: biografi i NKrL, 1995
  • O. Isungset og M. Jentoft: Verkebyllen, 1995
  • Krigskorset, utg. av Krigsskolen, 1996
  • T. Diesen: Milorg i Stor-Oslo, 1997
  • I. Hagen (regi): Krigshelt i utakt, dokumentarfilm, 2006

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.